Gunnar Asplund. Korsets vei og Skogskrematoriet i Stockholm, bygd 1940.
Gunnar Asplund var en svensk arkitekt og lærer. Asplund var blant Sveriges mest fremtredende arkitekter på 1920- og 1930-tallet. Han tegnet flere hovedverk i svensk nyklassisisme og som sjefsarkitekt for Stockholmsutstillingen i 1930 var han helt sentral for funksjonalismens gjennombrudd i Sverige og Norden. I tillegg var han professor ved Den Kungliga Tekniska högskolan i Stockholm i årene 1931–1940.
Asplund tok artium ved Norra latin i Stockholm i 1904, før han gikk Kungliga Tekniska högskolan i Stockholm (KTH) i årene 1905–1909. KTH var i stor grad en teknisk-praktisk utdanning. Elevene fikk derfor et påbygningsår ved den Kungeliga Kunsthögskolan/akademiet. Kritikken mot akademiene og deres tradisjonelle undervisning på begynnelsen av 1900-tallet gjorde seg også gjeldende i Sverige. I semesteret 1910–11 var det i protest mot dette opprettet en privat arkitekturskole ledet av arkitektene Carl Bergsten, Ivar Tengbom, Carl Westman og Ragnar Östberg. Hit søkte Asplund seg og ble kullkamerat med blant annet Sigurd Lewerentz og flere andre unge arkitekter.
Asplund foretok en studiereise til Tyskland i 1910 og en lengre studietur til Italia gjennom Frankrike i 1913–1914. Der fikk han han anledning til å studere klassisk arkitektur, noe som gjorde dypt inntrykk på ham. Han var assistentlærer ved KTH i 1912–1913 og senere spesiallærer i ornamentikk i årene 1917–1920, samme sted. I samme periode var han redaktør for tidsskriftet Arkitektur.
Hans første arbeid som arkitekt var ved Stockholms byplankontor i 1912 og senere i 1918 for det statlige eiendomsdirektoratet.
Den første konkurransen Asplund ble premiert i var for den svenske kirken i Paris i 1909 hvor han fikk hederlig omtale. I 1912 deltok han i konkurransen om ny realskole i Karlshamn hvor han fikk 1. premie. Han oppførte skolen i en vellykket variasjon over svensk nasjonalromantikk i 1912–1918, og sto også for tilbygget i 1929–1936. Noen år senere skapte Asplund et hovedverk i svensk nyklassisistisk villaarkitektur, Villa Snellmann i 1917–1921. Bankdirektør Snellmanns villa på Djursholm er et smalt toetasjes rektangel med en tverrstilt enetasjes kjøkkenfløy. Ornamentikken er sparsom, men utpreget klassistisk med baldakinen over døren, girlander mellom vinduene og halvbuede vinduer i sokkelen.
Det var samarbeidet med Sigurd Lewerentz (1885–1975) i konkurransen om Skogskyrkogården utenfor Stockholm som resulterte i Asplunds mest originale verk. De vant konkurransen i 1915. Hovedgrepet var å la skogen bestå og bruke den som kirkegård, med graver mellom trærne. Denne symbiosen med skogen er også artikulert i Skogskapellet (1918–1928). Kapellet er et lavmælt bygg med et dominerende tak av tre og flis, som ved inngangspartiet er båret av enkle søylerekker. Slik trekker Asplund skogen inn i bygningen og skaper et intimt ute-/innerom med referanse til skogen som står tett inntil kapellet. Innvendig oppheves intimiteten i et stort sirkulært overlys omkranset av greske søyler.
Lewerentz og Asplund samarbeidet så om det store Heliga Korsets kapell (skisser 1933). Byggherren inngikk separat avtale med Asplund om fullføring av kapellet og anlegget, uten Lewerentz’ vitende.
Skogskyrkogården regnes som et fremtredende eksempel på monumental arkitektur på 1900-tallet.
Et annet tidlig og sentralt bygg i Asplunds produksjon var Lister härads tingshus, Sölvesborg i 1917–1921. Bygningen er et tidlig eksempel på nyklassisismen. Det er et enkelt murbygg med bjelkelag i betong. Hovedfasaden er sparsomt dekorert, den nesten overdrevent langstrakte gavlen og den kraftige omramningen rundt inngangspartiet gir et nesten overdrevent/maniert klassisk preg. Hovedfasaden røper ikke at tingsalen er sirkulær, men på bakfasaden krager salen ut som en apside, og det første en møter inne i hallen er den sirkulære salen. Rotunden er dobbel og inneholder byggets vertikale kommunikasjon. Interiørene er gjennomarbeidet i alt fra dekor, møbler og listverk, til beslag, knagger og belysning. Bygget er fredet etter svensk kulturminnelovgivning.
Skandiabiografen i Stockholm (1922–1923) ble innviet 19. september 1923. Skandibiografen fikk en meget original innredning. Publikums omgivelser ble iscenesatt i en gresk-romersk verden hvor det var referanser både til felttog, fest og fabler. Skandiabiografen var et svært lekent og gjennomarbeidet prosjekt som vakte stor oppsikt da det åpnet. Asplund var ikke alene om alle de malte illusjonene, mange unge kunstnere som senere ble anerkjente bidro, som Hilding Linnqvist, Leander Engström, Alf Munthe, Stig Blomberg, Einar Forseth og Ivar Johnsson.
Samtidig som Asplund arbeidet med Skandiabiografen startet han arbeidet med Stockholms stadsbibliotek i 1920–1928. Tinghuset i Sölvesborg kan sees som et forstudie til stadsbiblioteket. Biblioteket ligger i krysset Sveavägen og Odengatan i Vasastaden, og er en kvadratisk bygningskropp med en midtstilt sylinder/rotunde. Rotunden inneholder utlånsavdelingen, mens tilstøtende rom er lesesaler og studierom. På tross av at det foreligger noen forbilder både fra den danske empirearkitekten C.F. Hansen og fra de parisiske tollboder, tegnet av Claude Nicolas Ledoux, Barrière Saint-Martin, Rotonde de la Villette i 1784–1791, er det ingen grunn til å underslå Asplunds originalitet. Stadsbiblioteket er på mange måter essensen av den nordiske nyklassisismen. Klare geometriske former, sparsom, men utsøkt dekor, markante farger, gjennomarbeidete allkunstverk med referanser både til svensk og internasjonal klassisisme. I stadsbiblioteket har Asplund blant annet brukt egyptiske forelegg med en frise av uforståelige hieroglyfer rundt hele bygget, en referanse til husets innhold og de klassiske forbildene. Omsorgen for detaljene går helt ned til å tegne egne fabeldyr til håndtakene i barnebokavdelingen. Den britiske arkitekturkritikeren Philip Morten Sand omtalte Asplunds klassisistiske verk som «swedish grace» etter at de ble presentert på verdensutstillingen i Paris i 1925. Stadsbiblioteket er et hovedverk innenfor denne retningen.
Gjennom arbeidet som sjefsarkitekt for Stockholmsutstillingen i 1930 ble Asplund også sett på som fødselshjelperen for funksjonalismen i Sverige og Norden. Utstillingen regnes også som hans virkelig store internasjonale gjennombrudd som arkitekt. Utstillingen ble arrangert på initiativ fra Svenska Slöjdföreningen og skulle være en manifestasjon av moderne svensk design innenfor kunsthåndverk, formgivning og arkitektur. Asplunds utstillingsarkitektur var nyskapende; uornamenterte rene flater i jern og glass dannet rammen rundt utstillingens visjon om et nytt samfunn preget av hygiene, rasjonalitet, lys, luft og masseproduksjon av alt fra gjenstander til boliger. Utstillingen ble en stor suksess, og gjennom den omfattende boligutstillingen ble flere av de unge nye arkitektene presentert for et større publikum, blant annet Sven Markelius og Uno Åhren.
Ved siden av Skogskyrkogården var utvidelsen av Gøteborgs rådhus det prosjektet som fulgte Asplund i lengst tid gjennom karrieren. Han vant konkurransen om utvidelsen i 1913, men prosjektet ble først gjennomført i 1935–37. Det gjennomlevde, som Oslo rådhus, flere stilarter og uttrykk før det stod ferdig. Asplunds bakgrunn fra nyklassisismen synes å ha gitt han riktig metode for å gjennomføre et prosjekt hvor det funksjonalistiske uttrykket ikke blir et oppgjør med det eksisterende, men et bidrag til det. Asplunds tilbygg regnes i dag for et av de beste eksemplene på tilpassingsarkitektur innenfor funksjonalismen.
Asplund var sønn av Frans Otto Asplund og Louise Pettersson. Han ble gift to ganger. Først giftet han seg med Gerda Sellmann i 1918, og deretter med Ingrid Kling i 1934.
Asplund gikk bort 55 år gammel i 1940 og var den første som ble bisatt fra det store Skogskrematoriet på Skogskyrkogården.
Store norske leksikon
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.