energifattigdom

Blant alle husholdninger som mangler tilgang til strøm i dag bor 75 prosent i Afrika, og innad i et land er det også store forskjeller med hensyn til hvem som er energifattige. Folk som bor på landsbygda har for eksempel mindre sannsynlighet for å ha innlagt strøm enn de som bor i byer og semi-urbane strøk. Videre vil inntektsmessige variasjoner påvirke hvem som er energifattige og hvem som ikke er det. Det er også vist at kjønnsforskjeller og sammensetningen av husholdningen påvirker sjansen for å være energifattig: en studie i Kenya fant at enslige eldre kvinner (enker) hadde mye mindre muligheter til å skaffe seg tilgang til elektrisk strøm (enten via solenergi eller strømnettet) enn andre typer husholdninger.

Byrden av å leve med energifattigdom i utviklingsland gir en rekke negative utslag både tidsmessig, økonomisk og helsemessig. Uten tilgang på strøm hjemme, i nabolaget eller på helsestasjonen bruker folk – og spesielt kvinner som ofte har ansvaret for matlaging og barneomsorg – en uforholdsmessig stor del av dagen på å bære vann og ved samt å tenne opp og holde vedlike bålet for dagens måltider.

Denne typen oppgaver og tidsbruk (referert til som drudgery på engelsk) har også konsekvenser for folks helse, fra belastninger i skulder og nakke til innendørs forurensning. Det siste medfører høy overdødelighet både blant kvinnene og andre som oppholder seg i hjemmene. I tillegg må folk reise lengre strekninger for å oppsøke helsehjelp eller drive økonomisk virksomhet (for eksempel konferere med en kollega når en geit er blitt syk) enn de ville ha gjort dersom strøm var tilgjengelig. Den raske spredningen i bruken av mobiltelefon (som jo må lades med strøm) har bidratt til enorme tidsbesparelser de seneste årene. For å bidra til ytterligere økonomisk vekst er det vist at det trengs flere tiltak enn strømtilgang alene.

For å måle energifattigdom ser internasjonale organisasjoner gjerne på to typer tilgang til energi (FNs bærekraftmål 7.1), først hvorvidt husholdninger har tilgang til å bruke elektrisk strøm. Tilgang er ikke definert som et enten-eller, men spenner over en skala fra ingen/litt tilgang (for eksempel litt solenergi) til full tilkopling til et strømnett som fungerer 24 timer i døgnet. Innbakt i denne definisjonen av tilgang er også at folk har råd til å betale strømregningen. Den andre typen av tilgang handler om moderne teknologi for matlaging, og her sikter man til teknologier som bruker såkalt rent brennstoff, som for eksempel biogass, naturgass, elektrisitet, etanol eller solenergi. FN anslår at 2,6 milliarder mennesker ikke har tilgang til slik teknologi i dag.

Å skaffe strøm (elektrifisere) til helsetjenester, skoler og andre offentlige tilbud har mye å si for kvaliteten på tjenestene de leverer. Derfor forskes det ikke bare på hvordan husholdninger inkludert kvinner og marginaliserte grupper kan få tilgang til strøm og rene former for matlagingsteknologier, men også på hvordan offentlige tjenester kan forbedres. Med utbredelsen av lokale anlegg for solenergi og andre energikilder er det også et viktig spørsmål hvordan ulike former for strømforsyning kan implementeres og vedlikeholdes i det lange løp.

Energifattigdom kan måles på to måter. Den første tar utgangspunkt i husholdningenes inntekt og beregner hvor stor andel som brukes på å dekke energiutgifter. Hvis denne andelen oversiger 10 prosent, defineres gjerne husholdningen som energifattig. En annen målemetode bruker spørreskjemaer for å kartlegge folks egne vurderinger av om de får dekket energirelaterte behov på en tilfredsstillende måte. Det er imidlertid problemer knyttet til begge målemetodene. For eksempel trenger ikke størrelsen på energiutgiftene (og forbruket) i forhold til inntekt si noe om hvorvidt en husholdning får dekket sine energirelaterte behov eller ikke. Dette ble illustrert i en britisk spørreundersøkelse der hele 28 prosent oppga at de brukte over 10 prosent av inntekten sin på energiutgifter, mens «kun» 16 prosent oppga at de ikke hadde råd til å dekke energirelaterte behov. Hvis de høye energiutgiftene er knyttet til «luksusforbruk» som boblebad eller oppvarmet innkjørsel, kan slike husholdninger vanskelig benevnes som energifattige selv om de bruker mer enn 10 prosent av inntekten på energiutgifter.

En kritikk av metoden med selvrapporterte svar via spørreundersøkelser er at disse er subjektive og knyttet til husholdningenes egne forventninger til energiforbruk i hjemmet. For eksempel vil individer som forventer å kunne gå lettkledd hjemme oftere oppgi at de ikke får dekket behov for oppvarming når temperaturen synker. Videre kan ulike medlemmer av husholdningen oppleve ulik grad av komfort ved en gitt temperatur. Spørreskjemaene er sjeldent innrettet på å fange opp slike forskjeller.

Fordi energifattigdom berører flere aspekter enn inntekt, og fordi folk kan oppleve perioder med manglende komfort og problemer med å betale energiregningen, har energisårbarhet vært foreslått som et mer dekkende begrep enn energifattigdom.

Forskning viser at enkelte befolkningsgrupper opplever energifattigdom oftere enn andre. I tillegg til lavtlønte er aleneboere ekstra utsatt for energifattigdom, ettersom de må dekke energiutgiftene på egenhånd. Leietakere er også overrepresentert, hvilket delvis kan forklares med at de oftere enn andre har lavere lønn, men også med selve boforholdet: De som leier ut en bolig til en annen part, kan ha lavere motivasjon for å påkoste etterisolering og oppgradering til mer effektive energiløsninger enn om de hadde måttet betale energiutgiftene selv. Det kan føre til lavere energistandard for utleieboliger. På sin side kan leietakere ha manglende motivasjon og mulighet til å gjøre investeringer i en bolig som de leier og som de risikerer å måtte flytte ut av før de har tjent inn investeringen.

Arbeidsledige og pensjonister er også mer utsatt fordi de ofte tilbringer mer tid i hjemmet og dermed eksponeres mer for utilstrekkelig oppvarming. Videre viser forskning at barn, eldre, kvinner, kronisk syke og personer med visse funksjonsnedsettelser har forhøyde behov til oppvarming og annen energibruk.

Ifølge Eurostat opplevde 8 prosent av befolkningen i EU- og EFTA-området at de ikke klarte å oppvarme boligen sin i tilstrekkelig grad vinteren 2020. I Norge anslår Statistisk sentralbyrå at om lag 1 prosent av den norske befolkningen bor i en husholdning som ikke har råd til å holde boligen passe varm. Tallene varierer med type husholdning, og energifattigdom rammer spesielt sosialhjelpsmottakere samt barnefamilier med lav inntekt. Prisen på strøm varierer sterkt i Norge, og dette kan medføre at også større grupper husholdninger opplever perioder med energisårbarhet. Dette feltet er relativt uutforsket i Norge.

Å leve i en tilstand av energifattigdom har en rekke negative konsekvenser for folks helse, velvære og muligheter for sosialt samvær. Studien som ble utført i Norge viser at energifattige grupper er nødt til å iverksette omfattende tiltak for å få råd til å betale strømregningen. Dette innebærer å begrense oppvarmingen til et minimum, kun varme opp mindre deler av boligen og å oppholde seg nær varmekilden. Mange har på seg yttertøy innendørs, legger seg tidligere, sover med husdyr eller drikker varm drikke for å holde varmen. I tillegg begrenser de belysningen og bruken av varmtvann og matlaging til et minimum. Ofte medfører slike sparestrategier økt bekymring og angst for energiutgifter. Når slike omfattende sparestrategier ikke er tilstrekkelige, er mange nødt til å ta opp lån for å betale energiutgiftene.

Energifattigdom påvirker også folks hverdag utover justeringer av energiforbruket. Det er observert at folk spiser mindre mengder mat, og mat med dårligere næringsinnhold, når strømprisene øker. Dårlig diett og ernæring kan føre til langvarig redusert helse, og det er observert at energifattige isoleres sosialt. Litteraturen viser at energifattigdom har en rekke kostnader knyttet til helse, blant annet knyttet til lunge, hjerte- og karsykdommer, astma og i verste fall tidlig død. I tillegg er de ulike sparestrategiene koblet til økt depresjon, angst, følelser knyttet til skam og stigma, og tap av selvtillit. Flere av disse faktorene kan igjen påvirke mulighetene og evnen til å komme seg ut av energifattigdom.