Etterisolering, forbedring av en eksisterende bygningers varmeisolasjonsevne. Etterisolering fører til mindre varmetap, bedre innendørs romklima og ofte reduserte luftlekkasjer. De endrede temperatur- og fuktforholdene i konstruksjonene kan være fordelaktig, men det kan også føre til problemer og skader, f.eks. dårligere uttørkingsbetingelser for utvendig trekledning. Energigevinsten ved etterisolering blir mindre jo bedre konstruksjonene er i utgangspunktet.

Det finnes flere metoder for etterisolering: 1) utvendig etterisolering, 2) innblåsing eller innlegging av isolasjon i eksisterende konstruksjoners hulrom og 3) innvendig etterisolering. Hvilken av metodene som bør velges, avhenger av egenskaper og tilstand for eksisterende konstruksjoner.

Innblåsing/innlegging forutsetter at konstruksjonen har hulrom av tilstrekkelig tykkelse, og plassert slik at etterisoleringen ikke forhindrer ventilasjon av tak eller fasadekledning. Innblåsing er særlig brukt i etasjeskillere mot kjeller og loft. Som materiale for innblåsing benyttes granulert mineralull eller cellulosefiber tilsatt brannhemmende kjemikalier.

Utvendig etterisolering vil ofte kreve stillaser, og arbeidet er værutsatt, men gir gode muligheter for eliminering av kuldebroer og luftlekkasjer. Betong- eller murhus etterisoleres ofte på utsiden med plater av mineralull eller skumplast, som dekkes med et nettingarmert pusslag. Utvendig etterisolering gir som regel endret utseende på bygningen og må vurderes i forhold til arkitektoniske hensyn.

Innvendig etterisolering kan utføres væruavhengig og etappevis. Arbeidet gir imidlertid redusert bruksareal innendørs. Virkningen av eventuelle kuldebroer og luftlekkasjer inn i trebjelkelag kan redusere nytteeffekten av innvendig etterisolering betraktelig.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.