Oppvarming av hus, kan foregå på en rekke forskjellige måter som alle har sine fordeler og ulemper. Et godt oppvarmingssystem tilfører husets forskjellige rom tilstrekkelig varmeeffekt til å holde romtemperaturen på ønsket nivå, selv på de kaldeste dager. Oppvarmingssystemet dimensjoneres for å dekke varmetapene fra de enkelte rom minus oppvarmingseffekten fra belysning, utstyr, personer og solvarme innstrålt gjennom vinduene. Varmetilførselen må skje på en slik måte at man unngår ujevn temperaturfordeling (temperatursjiktning) eller ubehagelige forskjeller i overflatetemperaturer (strålingsasymmetri) i rommet. Varmekildenes plassering og overflatetemperatur er avgjørende for resultatet. Oppvarmingen kan skje med innbyrdes uavhengige varmekilder i de enkelte rom, eller med et sentralvarmesystem der varmen genereres sentralt og fordeles med en varmebærer (vanligvis vann eller luft) i et rørsystem.

Fra og med slutten av 1990-årene har oppvarmingen av hus fått større oppmerksomhet. De fleste norske boliger oppvarmes med elektrisitet, og dette gir redusert mulighet for bruk av ny fornybar energiteknologi. I tillegg gir den store graden av elektrisk oppvarming energi- og effektmessige problemer i den norske elektrisitetsforsyningen.

Lukkede ildsteder (ovner) er fremdeles i bruk i mer enn halvparten av alle norske boliger, ofte i kombinasjon med annen oppvarming. Som brensel ble tidligere brukt ved, torv, kull og koks, men senere har fyring med parafin og lett fyringsolje fått økt utbredelse. Ovnene er relativt rimelige i anskaffelse og har god virkningsgrad, men fordi ovnene må plasseres ved innvendig vegg (dvs. ved røykpipe), får man ofte ujevn temperaturfordeling og kald trekk langs gulvet. Avgasser fra forbrenningen utgjør et miljøproblem. Det er i senere år utviklet spesielle ovner for vedfyring som gir redusert utslipp av forurensninger, bl.a. ovner fyrt med pellet (1–2 cm lange, komprimerte stykker laget av flis).

Elektriske ovner har etter 1973 blitt brukt i stort omfang til boligoppvarming i Norge på grunn av lave elektrisitetspriser. Man skiller mellom løse og fast monterte elektriske ovner, og mellom panelovner, stråleovner og vifteovner. Elektriske ovner er billige i anskaffelse og har en høy virkningsgrad i forhold til tilført energi, men de betinger konstant og rikelig tilgang på rimelig og høyverdig elektrisk energi. Se også elektrisk oppvarming.

Sentralvarmeanlegg er et vannbårent oppvarmingssystem i en bygning med en eller flere kjeler fyrt med forskjellige energikilder som elektrisitet, olje, gass og biobrensel. I tillegg kan sentralvarmeanlegg enkelt tilknyttes større fjernvarmeanlegg eller mindre nærvarmeanlegg (se fjernvarme). Varmepumper kan også koples til sentralvarmeanlegg; lavtemperaturvarme fra omgivelsene (sjø, elv, grunnen, uteluften) «pumpes» opp til et temperaturnivå der den kan nyttes til oppvarmingsformål ved hjelp av elektrisk energi. Pumper som leverer 4–5 ganger den elektriske energimengden som brukes, er ikke uvanlig. Varmelegemene er enten veggmonterte radiatorer med forholdsvis lav overflatetemperatur (50–80 °C) eller innkledde enheter (konvektorer) som kan ha høyere overflatetemperatur. Plassering av varmelegemene under vindu gir en behagelig varmetilførsel og jevn temperaturfordeling. Det enkelte varmelegeme har som regel termostatstyrt ventil. Sentralvarmeanlegg er enkle å betjene, men de er noe dyre i anskaffelse i forhold til enkle elektriske oppvarmingssystemer. God virkningsgrad for fyrkjeler er svært avhengig av riktig drift og vedlikehold av anlegget.

Tak- og gulvvarmeanlegg utføres ved at varmelegemer bygges inn i tak-/gulvkonstruksjonen slik at konstruksjonsoverflaten oppvarmes og avgir varme til rommet. Takoppvarming brukes i liten grad i dag, men kan utføres med innstøpte varmerør eller varmekabler eller med strålingsvarme fra nedfôrede himlinger. Systemene gir god temperaturfordeling, men kan ved høye strålingstemperaturer føles ubehagelig. Gulvoppvarming foregår med innstøpte plastrør (vannbåren gulvoppvarming) eller varmekabler og gir meget god temperaturfordeling. Vannbårne gulvoppvarmingssystemer gir en lav overflatetemperatur på gulvet og er meget velegnet i kombinasjon med varmepumper og/eller solvarme, ettersom varmen distribueres på et lavt temperaturnivå (mindre enn 50 °C).

Ved varmluftsoppvarming varmes luft opp i et sentralt aggregat og fordeles til de ulike rom gjennom kanaler og ventiler. Varmluftsoppvarming bør ikke kombineres med byggets ventilasjonssystem pga. muligheter for støyforplantning via kanaler og ventiler, evt. spredning av lukt og relativt dårlig temperaturfordeling. Slike systemer brukes i mindre grad i dag. Luftbåren gulvoppvarming skjer ved at oppvarmet luft sirkulerer i et lukket system i gulvet. Komfortmessig kan det sammenlignes med vannbåren gulvoppvarming.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.