allierte kommandoangrep på Norge under andre verdenskrig

Da tyske og norske militære myndigheter undertegnet kapitulasjonsavtalen i Nord-Norge 10. juni 1940 (se slaget om Narvik), hadde nordmenn allerede returnert fra Storbritannia for å fortsette kampen med irregulær krigføring. Så tidlig som 29. mai forlot skøyta «Hospits» Lerwick på Shetland, med kurs østover. Om bord var en liten gruppe nordmenn som hadde gjennomført et britisk «kurs» i sabotasje. Hovedmålet var å sprenge rørgaten ved kraftverket til A/S Bjølvefossen (Bjølvo kraftverk) i Hardanger. Dersom dette ikke kunne bli gjennomført, var det sekundære målet Bergensbanen. De lyktes i sitt første forsett. 17. juni 1940, nøyaktig en uke etter kapitulasjonsavtalen, smalt det i fjellsiden over kraftstasjonen, og produksjonen av ferrokrom og ferrosilisium ble avbrutt i henholdsvis fire uker og fire måneder.

Aksjonen var den første operasjonen mot det okkuperte Norge satt i verk utenfra. Det skulle bli mange flere. Suksessen ga nok mersmak, for kort tid etter var sabotørene tilbake på nytt oppdrag. Imidlertid var tyskerne på sporet, og man måtte avbryte oppdraget. Mye talte for å vise en viss tilbakeholdenhet. Britene kunne nok tenke seg en nokså uavgrenset sabotasjevirksomhet, men for mange nordmenn så saken noe annerledes ut. En hensiktsløs ødeleggelse av norske verdier så man seg ikke tjent med, og flere av aktivistene orienterte seg mot norske eksilmyndigheter.

Angrepet mot Bjølvefossen kom til å bli både et mønster for og et unntak fra senere operasjoner. På britisk side var det krefter som var i overkant opptatt av en aktivistisk krigføring selv om Dunkerque var bare noen korte uker på avstand. Det gikk en god stund før nye grupper ble sendt inn på tilsvarende oppdrag, men planleggingen på britisk side ga seg utslag på flere måter. 19. juni fikk britene et nytt organ som skulle samle krigføringen bak fiendens linjer og «set Europe ablaze», som den nyutnevnte statsminister Winston Churchill uttrykte det. Special Operations Excecutive (SOE) kom til å få avgjørende betydning for krigføringen i Norge helt til fram frigjøringen. Et først motvillig, men senere gradvis bedre samarbeid med norske sivile og militære myndigheter ga resultater. Men én ting var kampvilje og initiativ, en annen sak var mulighetene. Sommeren 1940 var disse i sannhet svært små. Likevel ble det lett med lys og lykte etter offensive muligheter i en ellers bekmørk tid. I dette klimaet kom nok et organ – «Commander of Raiding Operations on Coasts in Enemy Occupation». Man kunne like gjerne sagt Norge. Raiding Operations ble først ledet av generalløytnant A.G.B. Bourne og utviklet seg senere som Combined Operations under den mer kjente sjefen Louis Mountbatten.

Et av de første raidene som ble planlagt, var Church. Målet var å stanse nikkeleksporten fra Petsamo (Petsjenga) via et angrep mot havneanleggene i Kirkenes. Det kunne sette en stopper også for malmutskipningen fra Sør-Varanger. I dette bildet skulle man gjøre seg nytte av såkalte Independent Companies, som var ment å være spesialavdelinger som i dette tilfellet skulle bli fylt med norsk personell. Church ble aldri realisert. Realismen tok overhånd da den nødvendige innsatsen ikke sto i forhold til det ventede resultatet. Tanken om Independent Companies kom likevel til å leve videre og førte etter hvert til Norwegian Independent Company No. 1, senere mer kjent som Kompani Linge.

At Church ble gravlagt, var ikke ensbetydende med at raid ble oppgitt som operasjonsform. Høsten 1940 ble et mulig angrep på titanproduksjonen i Sokndal planlagt under kodenavnet Castle/Mandible. 250 soldater var tenkt satt inn, men også her kom man på andre tanker. Flere mindre oppdrag ble skissert, men etter hvert kom planleggingen til å anta fastere former foran et langt større raid.

Selv om det ble planlagt nye raid i tiden som fulgte, hadde utviklingen løpt fra denne typen operasjoner på norskekysten. Videre aktivitet hadde et mindre omfang og var i større grad klarert med norske myndigheter. I 1942 kom blant annet angrep mot kraftstasjonen i Glomfjord (Musketoon) og andre utvalgte mål. Disse operasjonene, som ble utført av nordmenn i SOE sammen med briter, skulle i prinsippet foregå uten aktivt å engasjere fienden i kamp. Slik gikk det ikke alltid, og flere soldater ble offer for Adolf Hitlers såkalte Kommandobefehl, som beordret alle kommandosoldater drept. Ordren ble utført nådeløst og ble et viktig anklagepunkt mot tyske Wehrmacht-offiserer etter krigen.

Den i særklasse mest kjente operasjonen var angrepet på tungtvannsproduksjonen på Vemork (tungtvannsaksjonen). Natten mellom 27. og 28. februar 1943 ble tungtvannanlegget på Vemork ved Rjukan sprengt. Norske soldater fra Kompani Linge utførte bragden uten at et skudd ble løsnet. Operasjon Gunnerside ble en av verdenskrigens mest kjente aksjoner. Flere deloperasjoner inngikk. Operasjon Freshman fikk et tragisk utfall høsten 1942 da britiske glidefly styrtet på Sør-Vestlandet og overlevende soldater ble drept av tyskerne. Amerikansk bombing satte en endelig stopper for produksjonen høsten 1943, og vinteren 1944 ble de resterende mengder tungtvann ødelagt da fergen over Tinnsjøen ble senket av agenter fra Kompani Linge.

Operasjon Carhampton fikk også en ublid skjebne. En styrke på 41 mann fra Kompani Linge og marinen skulle kapre en tysk konvoi ved Flekkefjord og føre den over Nordsjøen. Sjef var Odd Starheim, som tidligere med hell hadde kapret kystruteskipet «Galtesund». Det meste gikk galt. Resultatet ble at Starheim og 16 andre kapret dampskipet «Tromøysund» og førte det vestover. De var nesten ved målet da et tysk fly kom til og senket skipet. Alle om bord mistet livet. Et antall mindre operasjoner ble senere iverksatt på norskekysten, men de store kommandoangrepens tid var over i Norge.

• andre verdenskrig
• de allierte
• Norge under andre verdenskrig
• sabotasje i Norge under andre verdenskrig