Uranus fotografert i infrarødt lys fra Hubble-romteleskopet. Bildet viser både planetens tynne ringsystem og varme områder i den ellers strukturløse atmosfæren.

NASA/ESA. Begrenset gjenbruk

. Begrenset gjenbruk

Uranus er den 7. av planetene regnet fra Solen. Dens ekvatorradius er 25 560 km, 4 ganger større enn Jordens, men densiteten er knapt fjerdeparten av Jordens. Uranus er i likhet med Jupiter, Saturn og Neptun en gassplanet. Middelavstanden fra Solen er 2 871 millioner kilometer, eller 19 ganger Jordens avstand.

Uranus bruker 84,02 Jord-år rundt solen. Et Uranus-døgn er 17,24 timer målt av romsonden Voyager 2. Rotasjonsaksen ligger nesten i baneplanet slik at rotasjonsperioden er vanskelig å bestemme nøyaktig fra Jorden.

Gjennomsnittstemperaturen på overflaten er -210 °C .

Fra jorden er Uranus så vidt synlig med det blotte øyet, i kikkert sees den som en liten grønnlig skive uten detaljer.

Uranus har 27 kjente måner og 13 ringer.

24. jan. 1986 fløy Voyager 2 forbi Uranus 93 000 km fra planeten. Fotografier som sonden tok, viser en strukturløs atmosfære; filteropptak viser skyer i dypere sjikt. Uranus har sannsynligvis en delvis flytende jern-silikatkjerne litt større enn Jorden, og med masse omkring tre ganger Jordens. Kjernen er omgitt av en mantel av frosset vann, ammoniakk og metan, som når en radius på 18 000 km. Utenfor ligger et tykt atmosfæresjikt av hydrogen og helium, med metan i de dypere lag.

Forbipassering av sonden gjorde det mulig å foreta nøyaktig bestemmelse av rotasjonstiden til 17,24 timer. Det ble påvist et magnetfelt som ved skytoppene har omtrent samme styrke som ved jordoverflaten, men vinkelen mellom den magnetiske akse og rotasjonsaksen er, i motsetning til hos de andre planetene, meget stor, 60°.

Uranus har (2014) 27 kjente måner hvorav de 5 største ble oppdaget i 1781, 1851 og 1948. Liksom Saturn er Uranus omgitt av et ringsystem. Dette ble oppdaget under en stjerneokkultasjon i 1977.

De fem største månene ble detaljfotografert av Voyager i 1986, og det ble oppdaget ti måner til nærmere planeten. I 1999 ble enda en måne funnet på Voyager-bilder, og mellom 1997 og 2003 er det med bakketeleskoper oppdaget ni, og med Hubble-romteleskopet to små måner i stor avstand fra Uranus. De innerste 16 månene ble trolig dannet sammen med planeten. De har nesten sirkulære, ekvatorbaner med radier mellom 50 000 og 600 000 km. De ytterste 11 månene er utvilsomt innfangede, de har alle sterkt eksentriske og skrå baner med middelavstander 4–21 mill. km.

Det er identifisert 13 ringer rundt Uranus. Ni av ringene ble oppdaget i 1977 da de okkulterte en stjerne, og to ble oppdaget av Voyager 2. Disse 11 ringene er tynne og smale, bare 1–8 km brede, bortsett fra den ytterste, ε-ringen, der bredden varierer mellom 20 km og 100 km. Ringene ligger i ekvatorplanet 38 000–52 000 km fra planetsenteret. I 2003 ble det med Hubble-romteleskopet oppdaget ytterligere to ringer med middelavstander 67 000 km og 98 000 km og bredder på ca. 4000 km og 17 000 km. Mens den typiske størrelse på partiklene i Saturn-ringene er noen cm og mindre, synes få av de legemene som Uranus-ringene består av, å være mindre enn én meter.

Uranus ble oppdaget 1781 av William Herschel, som kalte den Georgium Sidus (Georg-stjernen), men navnet Uranus, foreslått av Johann Elert Bode, ble alminnelig antatt.

Astronomisk tegn
Middelavstand fra Solen 2871 mill. km
Banens eksentrisitet 0,046
Banens ekliptikkhelning 0,77°
Ekvatorradius (Jorden = 1) 4,007
Masse (Jorden = 1) 14,4
Midlere densitet 1,29 g/cm3
Midlere overflatetemp. ca. –210 °C
Siderisk omløpstid 84,01 år
Rotasjonstid 17,24 timer
Aksehelning 98°
27 måner. De største: Titania, Oberon, Umbriel, Ariel, Miranda

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.