Ugandas utenrikspolitikk

Under Idi Amin ble Uganda internasjonalt isolert, med unntak av enkelte muslimske land, inkludert Libya. Isolasjonen ble brutt med stabiliteten som ble innført med Yoweri Musevenis maktovertakelse i 1986, da flere multinasjonale utviklingsorganisasjoner forsterket støtten til Uganda og flere land gjenopptok sin bistand – blant dem Norge. Internasjonalt ble Musevenis regime ønsket velkommen, men utover i 1990-årene økte kritikken, parallelt med fraværet av demokrati samt kritikk for brudd på menneskerettighetene.

To regionale dimensjoner har i særlig grad preget ugandisk utenrikspolitikk: først og fremst forholdet til de to nabolandene Kenya og Tanzania; dernest forholdet til de borgerkrigsrammede naboene Sudan, DR Kongo og Rwanda. Frem til 1974 var Kenya, Tanzania og Uganda forent i den regionale økonomiske samarbeidsorganisasjonen East African Community (EAC), etablert 1967, oppløst 1977. Mens forholdet til Tanzania var bra, var forholdet til Kenya dårligere, blant annet med væpnede sammenstøt ved grensen og påståtte angrep inne i Kenya 1987/88. Forholdet ble normalisert tidlig i 1990-årene. Dette åpnet for en revitalisering av samarbeidet mellom de tre land, og en avtale ble inngått i 1999 om å gjenopprette EAC. Dette skjedde 2001, og i 2004 ble det etablert en tollunion. De tre landene inngikk også et militært samarbeid gjennom Eastern African Standby Brigade Force, som del av de stående styrkene til Den afrikanske union. Kenya spilte en sentral rolle i konflikten mellom Sudan og Uganda i 1990-årene, der Uganda støttet den sudanske motstandsbevegelsen SPLM, mens Sudan støttet den ugandiske geriljaen LRA. Flere ugandiske opprørsbevegelser fikk støtte fra Zaïre (Kongo), og tilhold der – hvilket bidro til et ofte anstrengt forhold mellom Uganda og Zaïre, med spenning langs grensen særlig fra 1988. Uganda støttet den kongolesiske opprørsgruppen AFDL, som i 1997 kom til makten i Kongo. Uganda trakk deretter sin støtte til AFDL og president Kabila, og støttet et opprør mot ham i Øst-Kongo. I 1998 gikk Uganda inn med soldater, sammen med Rwanda. Året etter ble det inngått en fredsavtale mellom Kongo og Uganda, hvoretter Uganda trakk sine tropper ut, men Uganda forble aktiv i den østlige del av landet. Uganda og Rwanda ble av FN beskyldt for urettmessig å ha utnyttet Kongos naturressurser under sitt militære engasjement der. Uganda støttet de rwandiske opprørerne som 1994 grep makten i Rwanda, og utviklet nære politiske forbindelser. De to landene kom så på kant over Kongo-politikken, og støtte militært sammen inne i Kongo, før en fredsavtale ble inngått i 2002. I 2004 var Uganda blant landene som undertegnet en erklæring om fred, sikkerhet, demokrati og utvikling i «De store sjøer»-området i det østlige/sentrale Afrika. Samme år ble Uganda, Kongo og Rwanda enige om å avvæpne opprørsgrupper som opererte på respektive lands territorium.

Funn av betydelige oljeforekomster under Lake Albert, mellom Uganda og DR Kongo, førte til frykt for forsterket konflikt mellom landene. Etter en tid med spenning, inkludert skuddvekslinger mellom tropper fra begge sider i 2007, ble det inngått en avtale om å dempe spenningen etter samtaler mellom de to lands statssjefer i Tanzania.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg