Ugandas utenrikspolitikk – Store norske leksikon

Et fellestrekk ved Ugandas utenrikspolitikk etter uavhengigheten i 1962, er at landets presidenter i praksis har tatt de fleste utenrikspolitiske beslutninger selv. Både landets første president etter selvstendigheten, Milton Obote, men også Idi Amin og Yoweri Museveni, introduserte store utenrikspolitiske endringer etter at de kom til makten. Uganda har også vært involvert i flere væpnede konflikter etter selvstendigheten, noe som i perioder fått store konsekvenser for landets forhold til nabolandene.

Ugandas utenrikspolitikk i nyere tid opplevde et markant skille ved Yoweri Musevenis statskupp i 1986. Mens Idi Amin førte en aggressiv og uforutsigbar utenrikspolitikk på 1970-tallet hvor han truet sine naboland verbalt og militært, åpnet Museveni opp for internasjonalt samarbeid og handel med utlandet. Fra å ha vært nærmest internasjonalt isolert under Amins styre, fikk Museveni raskt anerkjennelse fra verdenssamfunnet og ble trukket frem som eksempel til etterfølgelse for andre afrikanske stater etter maktovertagelsen.

Etter flere tiår med underskudd på handelsforbindelser med utlandet, fikk Uganda en avtale om gjeldsslette på 1990-tallet. Likevel var den samlede utenlandsgjelden på 15 milliarder dollar i 2019. Uganda har økonomiske og diplomatiske forbindelser med en rekke land over hele verden, og er blant annet medlem av FN, Verdensbanken og Verdens handelsorganisasjon (WTO).

Historisk bakgrunn

Idi Amins maktovertagelse i 1971 skapte betydelige problemer for Ugandas utenrikspolitikk. Blant annet ble utenlandske eiendommer og bedrifter ekspropriert og nasjonalisert av det sittende regimet uten kompensasjon. Amin ble avsatt etter et statskupp i 1979.

Idi Amin

Av Archives New Zealand.

Lisens:

Etter at Storbritannia erklærte Uganda som protektorat i 1894 ble landet trukket inn i verdensøkonomien for å tjene kolonimaktens tekstilindustri gjennom blant annet bomullsdyrking. Det innebar at Uganda måtte avstå store deler av sin utenrikspolitiske suverenitet til Storbritannia frem til landet ble selvstendig i 1962.

Ved uavhengigheten i 1962 hadde Uganda et relativt godt økonomisk fundament, og særlig eksport av kaffe bidro land å øke landets bruttonasjonalprodukt (BNP). Til tross for at landet var preget av politisk ustabilitet og interne maktkamper etter uavhengigheten, opplevde landet økonomisk framgang på 1960-tallet.

Idi Amins maktovertagelse i 1971 skapte betydelige problemer for Ugandas utenrikspolitikk. Store deler av den indiske befolkningen, som var helt sentrale i næringslivet, ble utvist i 1972. Utenlandske eiendommer og bedrifter ble ekspropriert og nasjonalisert av det sittende regimet uten kompensasjon. Det førte til at utenlandske investeringer og bistand nærmest stanset helt opp.

Etter at flere vestlige land støttet Idi Amin før maktovertagelsen i 1971, stanset blant andre Storbritannia og Israel all handel med Uganda i 1972 etter at Amin utviste israelsk ekspertise fra landet og brøt alle diplomatiske forbindelser med britene. Etter en grensestrid i 1978 invaderte Uganda Tanzania, og i oktober samme år slo tanzanianske styrker, støttet av ugandere i eksil, tilbake angrepet og invaderte Uganda. I april 1979 ble Idi Amin avsatt etter et statskupp.

President Milton Obote forsøkte tidlig på 1980-tallet å overtale utenlandske selskaper til å vende tilbake, men økonomien hadde kollapset og landet var i tillegg isolert etter Amins uforutsigbare utenrikspolitikk. Borgerkrig og intern uro førte også til at landets utenrikspolitikk nærmest lå brakk til Museveni grep makten i 1986.

Museveni og hans politiske parti National Resistance Movement (NRM) foretok umiddelbart en rekke økonomiske reformer etter maktovertagelsen i 1986. Musevenis åpne og utadrettede politikk, som innebar handelsvirksomhet på alle nivåer, ble også støttet av multinasjonale organisasjoner og bilaterale donorer. Kort tid etter maktovertagelsen inngikk regjeringen handelsavtaler med andre utviklingsland. Museveni aksepterte Det internasjonale pengefondets (IMF) strukturelle tilpasningsplan, noe som bidro til at vestlige ledere ble mer velvillig innstilt til landet. Museveni høstet også internasjonal anerkjennelse for sine kampanjer mot hiv og aids.

På 2000-tallet har Museveni og regjeringen blitt beskyldt av flere internasjonale organisasjoner for et stadig mer autoritært styre. Ved valget i 2021, der Museveni ble gjenvalgt for sjette gang, fikk kun Den afrikanske union tillatelse til å overvåke valget.

Forholdet til nabolandene

Kenya og Tanzania

Uganda har tradisjonelt samarbeidet tett med nabolandene Kenya og Tanzania. Særlig viktig var etableringen av den regionale samarbeidsorganisasjonen East African Community (EAC) i 1967 mellom de tre landene. Forholdet til Kenya og særlig Tanzania forverret seg betydelig under Idi Amins styre på 1970-tallet, og i 1977 oppløste Amin EAC. På slutten av 1980-tallet ble ugandiske militærstyrker beskyldt for å ha gått over grensen til Kenya og bombet en landsby nordvest i landet. Utover på 1990-tallet normaliserte forholdet til nabolandene seg, og i 2001 gjenopptok landene samarbeidet gjennom EAC. I 2004 ble det også etablert en tollunion mellom de tre landene.

Den demokratiske republikken Kongo og Rwanda

Rwandas president Paul Kagame har blitt betraktet som en av president Yoweri Musevenis nærmeste støttespillere siden 1980-tallet. De siste årene har imidlertid konfliktnivået økt mellom de to landene.

Museveni og Kagame

Av Paul Kagame.

Lisens: CC BY NC ND 2.0

Rwandas nåværende president Paul Kagame ble på 1980-tallet betraktet som en av Musevenis nærmeste støttespillere og allierte. Etter at den rwandiske opprørsgruppen Front Patriotique Rwandaise (FPR) grep makten etter folkemordet i Rwanda i 1994, utviklet Uganda og Rwanda nære politiske bånd. De siste årene har spenningsnivået økt mellom de to landene, etter at Uganda hevdet at rwandiske styrker drepte to sivile på ugandisk territorium i 2019.

Uganda støttet den kongolesiske opprørsgruppen AFDL, og senere president Laurent Kabila, under den første Kongo-krigen i 1996. Etter at president Kabila forviste alle ugandiske og rwandiske tjenestemenn ut av Kongo i 1998, sendte Uganda og Rwanda militære styrker til Øst-Kongo for å støtte opprørere som ville kaste Kabila. Det ble starten på den andre Kongo-krigen, som etter hvert involverte åtte afrikanske land og der anslagsvis fem millioner mennesker mistet livet. I 2004 ble det undertegnet en fredsavtale mellom Den demokratiske republikken Kongo, Rwanda og Uganda om å avvæpne opprørsgrupper som opererte på de respektive lands territorium.

Sør-Sudan

Sudans president Omar al-Bashir støtte til den ugandiske opprørsbevegelsen Lord Resistance Army på 1990-tallet, i et forsøk på å stoppe opprøret i det sørlige Sudan, førte til et anstrengt forhold mellom de to landene. Etter at Sør-Sudan ble selvstendig fra Sudan i 2011, har regjeringene i Uganda og Sør-Sudan styrket de økonomiske og politiske båndene. Sør-Sudan har imidlertid vært preget av intern uro og borgerkrig siden uavhengigheten, og i 2021 var 950 000 sørsudanske flyktninger registrert i Uganda.

Forholdet til Kina

Allerede ved uavhengigheten i 1962 ble det etablert diplomatiske forbindelser mellom Uganda og Kina. Etter Musevenis maktovertagelse i 1962 utviklet de to nasjonene et tettere samarbeid. Blant annet undertegnet de to nasjonene økonomiske og kulturelle samarbeidsavtaler. Etter at flere nasjoner trakk sin bistand til Uganda på 2000-tallet, ble Kina en av hovedaktørene som leverandør av bistand og infrastruktur til landet. I 2020 var den samlede handelen mellom de to landene på rundt en milliard dollar.

Ugandas gjeld til Kina og kinesiske selskaper har økt kraftig de siste årene, og var i 2020 på rundt tre milliarder dollar. Kritiske røster i Uganda har pekt på at landet overgir sentrale nasjonale ressurser til Kina.

Bistand og flyktningpolitikk

Etter Musevenis maktovertagelse i 1986 ble Uganda en stor bistandsmottaker. I 1996 fikk landet status som hovedsamarbeidsland for norsk utviklingshjelp. Utover på 2000-tallet har flere vestlige land og organisasjoner, blant annet FN og EU, uttrykt bekymring over landets demokratiske utvikling. Som en konsekvens av dette har flere vestlige giverland stanset sin økonomiske støtte til Uganda, og i 2014 holdt Norge tilbake 50 millioner bistandskroner etter at Uganda vedtok en lov der homofile kunne straffes med livsvarig fengsel.

Rundt 1,5 millioner flyktninger har søkt tilflukt i Uganda. Det gjør landet til det største vertslandet for flyktninger i Afrika. De fleste flyktningene i Uganda kommer fra nabolandene Sør-Sudan og Den demokratiske republikken Kongo, men også Burundi, Somalia og Etiopia er representert med flyktninger i landet. Uganda har ført en liberal flyktningpolitikk som gir flyktningene rett til utdanning, arbeid og grunnleggende sosiale rettigheter.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Ugandas samtidshistorie

Fredrik Lyngås Pedersen