Ugandas samtidshistorie

Etter at diktatoren Idi Amin ble avsatt i 1979, ble den tidligere presidenten Milton Obote valgt til en ny presidentperiode i 1980. Under Obotes regjeringstid ledet Yoweri Museveni en geriljakamp, som også blir betegnet som «Ugandas bush-krig», mot Obote og senere general og president, Tito Okello. I denne perioden utarbeidet NRM et ti-punkts program for en eventuell fremtidig regjeringsposisjon. Programmet inneholdt blant annet innføring av demokrati og arbeid mot korrupsjon.

I januar 1986 erklærte geriljalederen Yoweri Museveni seg som Ugandas president, og omdannet raskt sine væpnete styrker til en politisk bevegelse, National Resistance Movement (NRM). Som styreform valgte han et særegent system med et nettverk av grasrotkomiteer, som på toppen hadde et nasjonalt motstandsråd, National Resistance Council (NRC). Selv om politiske partier ikke forbudt, fikk de heller ikke lov til å stille ved valg. Det var det bare enkeltpersoner som kunne, og tilhengere av NRM sikret seg alltid et solid flertall. «Nullpartisystemet» ble framstilt som et motstykke til både vestlige modeller og de ettpartistatene som var så utbredt i Afrika, men ettersom det varte i nesten 20 år, ble det mer og mer sett på som et prosjekt for å bevare makten.

Flerpartisystemet ble innført igjen i 2005 etter en folkeavstemning, og året etter ble Museveni utfordret av en allianse av sju opposisjonspartier, Forum for Democratic Change (FDC), med Kizza Besigye som presidentkandidat. Han hadde han vendt tilbake til Uganda etter mange år i eksil, og ble arrestert og trakassert flere ganger i løpet av valgkampen. Resultatet er omstridt, men ifølge offisielle tall fikk Museveni nær 60 prosent av stemmene, mot 34 prosent for Besygie. Presidentens eget parti sikret seg samtidig et enda større flertall i Parlamentet.

Selv om alle påfølgende valg har blitt møtt med protester fra opposisjonen, deler av sivilsamfunnet og utenlandske valgobservatører, har Musevenis seier alltid blitt godkjent i Høyesterett. Kritikken har særlig handlet om at regjeringsapparatet har arrestert opposisjonspolitikere og satt inn politi- og militærstyrker mot deres valgmøter. I 2016 seiret Museveni på nytt med 60 prosent av stemmene, og året etter sørget han også for å fjerne loven som satte 75 år som aldergrense for en sittende president.

Ved valget i januar 2021 fant Besygie det nytteløst å stille enda en gang, og presidentens motkandidat ble isteden Robert Kyagulanyi Ssentamu, en jurist og underholdningsartist mest kjent som Bobi Wine. Han var særlig populær i byene og hos de unge, men restriksjoner under koronapandemien ble brukt til å gjøre det vanskelig for opposisjonen å drive valgkamp. Over 50 ble drept under protester mot fengslingen av opposisjonsledere, og i de siste ukene før valget stengte myndighetene internett og sosiale medier. Flere journalister ble satt i varetekt, mens tv-kanaler og aviser med støtte til Museveni fikk operere uhindret.

Offisielt fikk den sittende presidenten 58 prosent av stemmene, mot 35 prosent for Bobi Wine. Denne gang var det ingen valgobservatører fra sivilsamfunnet eller land utenfor Afrika, og den internasjonale organisasjonen Human Rights Watch har avdekket at menneskerettighetssituasjonen ble ytterligere forverret etter valget. Valget gjaldt for en periode på fem år, og Museveni utelukket ikke å stille på nytt i 2026. Mer sannsynlig er det at hans sønn, general Muhoozi Kainerugaba, tar sikte på å overta.

Selv om valgene neppe har gått helt rett for seg, er det liten tvil om at Museveni har støtte i store deler av befolkningen. I lange perioder har den økonomiske veksten i Uganda vært høyere enn i nabolandene, samtidig som framgangen har fortsatt når det gjelder utdanning og helse. Uganda har også fått internasjonal ros for sin tidlige innsats mot hiv/aids-epidemien. Disse erfaringene kom også godt med under koronaepidemien og flere utbrudd av ebola. Det har vært til god hjelp at landet i lange perioder var favorisert av vestlige bistandsgivere til tross for manglende demokratisering. Grunnen er at Uganda har gjennomført liberalisering, privatisering og innstramming i offentlige budsjetter i tråd med oppskriftene fra Verdensbanken, Det internasjonale pengefondet (IMF) og Verdens handelsorganisasjon (WTO).

Museveni har også vært en nær alliert med USA i det som er kalt krigen mot terror etter terrorangrepet i 2001. Etter 2010 har begeistringen hos bistandsgivere og internasjonale finansinstitusjon kjølnet i takt med at regimet er blitt stadig mer autoritært, og Museveni har vært en av pådriver for nærmere samarbeid med Kina når det gjelder handel og utbygging av infrastruktur i den østafrikanske regionen.

Bildet av Uganda som en «suksesshistorie» har blitt utfordret av kritikere som viser til korrupsjon, arbeidsløshet og økende sosial ulikhet. Den økonomiske veksten har ikke skaffet så mange nye arbeidsplasser, og ifølge Verdensbanken lever over 40 prosent av innbyggerne på mindre enn to amerikanske dollar om dagen. Mange utviklingsprosjekter er finansiert med lån fra Kina og vestlige land, og har derfor bidratt til en tyngende gjeldsbyrde.

Flere nasjonale og internasjonale miljøorganisasjoner har også protestert mot oljeleting som truer det biologiske mangfoldet i sårbare naturområder. Oljeboring under Albert-sjøen ble offisielt åpnet i 2022, med sikte på produksjon av 400 000 fat per dag fra 2025. I samarbeid med et kinesisk statsselskap skal transporten skje i rørledninger til en havn i Tanzania og videre med skip over Indiahavet.

Et annet omstridt tema er presidentens så tette bånd til ny-evangeliske menigheter og pinsebevegelser med røtter i USA. Dette har bidratt til at verdens strengeste lov mot homofile og andre skeive ble undertegnet i mai 2023, som for enkelte handlinger åpner for dødsstraff. Loven ble kraftig fordømt i det internasjonale samfunnet, og flere vestlige land svarte med å fryse eller stanse avtale bistand.

Heller ikke under Museveni har de historiske skillelinjene i Uganda blitt visket ut. Ettersom han kom til makten med mest støtte i Buganda og andre områder i sør, fryktet mange i de nordlige regionene at heller ikke den nye presidenten ville ivareta deres interesser. Under Amins tid hadde mange herfra blitt fjernet fra hær- og politistyrkene, noe som også bidro til økt arbeidsløshet. I Acholi-provinsen i nord falt overgangen til Musevenis styre sammen med framvekst av religiøse vekkelsesbevegelser med brodd mot sentralmyndighetene. I 1987 ble de overtatt av militsgrupper med lett tilgang på våpen i det krigsherjete landet. Den mest slagkraftige av dem ble etablert i 1987 med Joseph Kony som leder, og tok navnet Lord's Resistance Army (LRA). De forsøkte å mobilisere lokalbefolkningen gjennom en særegen blanding av mystisisme, kristen tro og tradisjonelle religioner, og bygde opp sine styrker gjennom terror og kidnapping. Kanskje har så mange som 25 000 barn blitt brukt som soldater og sex-slaver.

LRA spredte sin virksomhet over landegrensene ved inngangen til 1990-tallet, da de fikk tillatelse til å opprette militærbaser i den sørlige delen av Sudan. Dette var et svar på den ugandiske regjeringens støtte til frigjøringshæren som kjempet for Sør-Sudan som en egen stat. I årene fram mot 2000 gjenvant ugandiske regjeringsstyrker langt på vei mye av kontrollen over eget territorium, men LRA fortatte sine krigshandlinger i Sudan, Den sentralafrikanske republikken og Den demokratiske republikken Kongo. Den ugandiske hæren fikk derfor klarsignal til å rykke inn i disse landene for å styrke kampen mot LRA i hele regionen.

Det ble samtidig gjort mange forsøk på fredsforhandlinger, men de førte aldri fram. En av grunnene var at Joseph Kony ikke kunne vise seg offentlig etter at Den internasjonale straffedomstolen (ICC) i 2005 utstedte arrestordre på Kony og fire av hans nærmeste medarbeidere. Tre av dem er trolig drept, og etter en langvarig rettssak klarte ICC i 2021 å få dømt den fjerde av dem, Dominic Ongwen, til 25 års fengsel for forbrytelser mot menneskeheten. Men fortsatt var Kony på frifot med ukjent oppholdssted. Det har også vært reist krav om at ICC må etterforske mulige forbrytelser som den ugandiske hæren har gjort seg skyldig i nord i landet.

Ugandas nyere historie er uløselig knyttet til landets plass i en region med ustabilitet, konflikter og store flyktningstrømmer. Landet var en viktig brikke i krigen i Rwanda i 1994 og den påfølgende maktkampen i DR Kongo. Den rwandiske opprørsbevegelsen Front patriotique rwandais (FPR) hadde lenge hatt sin base blant forfulgte fra tutsi-minoriteten som hadde rømt over grensa til i Uganda helt tilbake fra 1960-tallet. Både Idi Amin og Yoweri Museveni hentet støtte hos flyktningene, og ga dem viktige posisjoner i hæren og statsapparatet. FPR-lederen Paul Kagame var leder av den militære etterretningstjenesten i Uganda, og hans opprørsstyrker hadde rikelig med våpen da de innledet sine angrep i grenseområdene i 1990. Fire år seinere innledet de en omfattende invasjon for å overta makten i Rwanda. De lyktes etter at tutsier som fortsatt levde i hjemlandet ble utsatt for et folkemord i regi av regjeringen og hutu-flertallet, som krevde over 750 000 ofre (tallene er omstridt).

Da Kagame selv overtok som president, åpnet dette for et nært samarbeid mellom de to statslederne. Det fikk også følger for utviklingen i DR Kongo, der både Rwanda og Uganda støttet opprørsbevegelsen som i 1997 førte Joseph Kabila til makten. Året etter gjorde Rwanda og Uganda helomvending, og ga isteden sin støtte til militsgrupper i Øst-Kongo i deres kamp mot et nye styret. Når de også satte inn egne tropper i denne delen av andet, var begrunnelsen at både ugandiske opprørsgrupper og rester av den gamle regjeringshæren i Rwanda hadde sitt tilhold i dette området.

Samarbeidet mellom Museveni og Kagame ble spent etter at de i 1999 valgte hver sin side da den kongolesiske motstandsfronten ble splittet. Styrker fra Uganda ble stående i DR Kongo i flere år. Plyndringen av diamanter og andre mineraler øst i landet ga Uganda store inntekte, og Musevenis kritikere hevder at presidentens familie var involvert i denne virksomheten. Den internasjonale domstolen i Haag har erklært aksjonen i DR Kongo for folkerettsstridig, og Uganda er pålagt å betale 325 millioner USD i erstatning. Forholdet mellom Museveni og Kagame fortsatte å være kjølig, men så ut til å bli normalisert etter et toppmøte i 2022.

• Uganda
• Ugandas befolkning
• Ugandas historie
• Ugandas politiske system