Saturn – planet

Saturns nordlige halvkule

Cassini/NASA/JPL-Caltech/Space Science Institute. NASA ikke-kommersiell

Saturn. Saturn fotografert fra Voyager 2 i 1998. Avstanden til planeten var ca. 21 millioner kilometer. Tre av planetetens måner er synlige som hvite prikker til venstre, det er (ovenfra og nedad) Tethys, Dione og Rhea. Skyggen av Tethys kan sees på overflaten av planeten.

NASA. Begrenset gjenbruk

Detaljbilde av Saturns ringer fotografert av Hubble-romteleskopet.

Credit: NASA, ESA, E. Karkoschka (University of Arizona). fri

Saturn er den nest største av planetene i vårt solsystem, med ekvatorradius 60 270 km, nesten ti ganger så stor som Jorden. Saturn er den 6. planeten regnet fra Solen. Saturn er i likhet med Jupiter, Uranus og Neptun en gassplanet. Middelavstanden fra Solen er 1 427 millioner kilometer, 9,5 ganger Jordens avstand.

Saturn bruker 29,42 jordår rundt Solen. Et Saturn-døgn varer vel 10 timer, og Saturn er den mest flattrykte av alle planetene (1/10). Saturn er også den planeten som har den minste middeldensitet (0,7 av vannets densitet).

Temperaturen går fra ca -170 på toppen av skylaget til ca 12 000 °C nær senteret. Saturn har 62 kjente måner og mange ringer.

Sett fra Jorden er Saturn en blass gul, nesten strukturløs klode. Fotografier tatt fra romsonder viser imidlertid en rikdom i skyformasjoner i sjatteringer av gult og oransje. Det mest karakteristiske trekk er skybåndene som løper parallelt med ekvator. Et interessant fenomen i Saturn-atmosfæren er den hvite flekk som kan sees med mange års mellomrom.

Saturn har en forholdsvis liten, metallrik steinkjerne der temperaturen er ca. 12 000 °C. Trykk og densitet er ekstremt høye, og materien er sannsynligvis i væskeform. Utenfor kjernen ligger et lag av flytende hydrogen, som har metalliske egenskaper, og utenfor dette igjen en tykk hydrogen-helium-atmosfære, som i stor dybde uten skarp grense går over fra gass til væske. Foruten hydrogen og helium er det i Saturns atmosfære påvist ammoniakk, NH3, metan, CH4, og spor av flere organiske stoffer. Det øverste ugjennomsiktige skylaget, som har en tykkelse på 100 km, består av ammoniakk-krystaller med temperatur –170 °C.

Ved å følge forandringene i skymønsteret har man kartlagt hovedvindsystemene. Mellom 35° nordlig og sørlig bredde går en eneste stor jetstrøm mot øst, der hastigheten ved ekvator er oppe i 500 m/s. På høyere og lavere bredder alternerer vindretningen mellom vest og øst på en regelmessig måte, og mønsteret er det samme på den nordlige og sørlige halvkule.

Saturn er omgitt av et magnetisk felt som er mye sterkere enn Jordens; det er symmetrisk om den magnetiske aksen, som nesten faller sammen med rotasjonsaksen. Planetens strålingsbelte har en tetthet omtrent som Jordens van Allen-belte, det vil si langt mindre intenst enn Jupiters.

Saturn sees omgitt av et flatt frittsvevende ringsystem, som strekker seg nesten fra planetens overflate og ut til ca. 10 planetradier (600 000 km). I økende avstand fra planeten benevnes ringene D, C, B, A, F, G, E hvorav tre dominerer: Den ytre A-ring (bredde 15 000 km), den midtre og sterkt lysende B-ring (26 000 km) og den indre svake og gjennomsiktige C-ring eller Flor-ring (18 000 km). De to ytre ringene er atskilt av en ca. 4000 km bred, mørk åpning, Cassinis deling (etter oppdageren G. D. Cassini). I A- og C-ringene er det tre smale åpninger kalt Encke- , Keeler- og Maxwell-gapene. Disse tre ringenes indre radius er 74 000 km, den ytre 137 000 km. Ringplanet faller sammen med Saturns ekvatorplan, og da dette heller ca. 27 ° mot baneplanet, ser man, alt etter planetens stilling i banen, skrå ovenfra eller nedenfra mot ringflaten. Når ringplanet går gjennom Jorden, er ringene ikke synlige. Dette skjer tilnærmet med 15 års mellomrom.

På grunn av ringene varierer Saturns lysstyrke sterkt. Når planeten er i perihel og i opposisjon, er den omtrent dobbelt så klar som Capella hvis ringen er åpen; er den lukket, er lysstyrken omtrent som Altairs.

Romsondene Voyager 1 og 2, som passerte Saturn 1980 og 1981, tok en rekke nærbilder av ringsystemet. A-, B- og C-ringene løste seg opp i enkeltringer, i titusener av ringer med forskjellig bredde og klarhet. Denne oppsplittingen skyldes tiltrekningen fra nære måner. Man fant at gapene mellom de klassiske ringene inneholder materie, i Encke-gapet månen Pan. I Cassinis deling finner man hundre diskrete ringer. Romsondene påviste nye lyssvake ringgrupper (D, E, F, G) både innenfor og utenfor de tidligere kjente. Cassini-sonden, som ble skutt opp i 1997 og plassert i bane rundt Saturn i 2004, har gitt en enda bedre oppløsning av ringene og månene.

Ringene består vesentlig av vanlig is og er bygd opp av billioner av smådeler, som i størrelse varierer fra blokker med diametere fra 10 m eller mer, til mikroskopiske partikler. Unntatt for G- og E-ringen, er ringtykkelsene meget beskjedne; for A-ringen maksimalt 300 m.

Saturn har 62 kjente måner (se planeter). Av disse er 48 navngitt. 27 er oppdaget med bakketeleskoper, de fleste ved Mauna Kea, Hawaii og La Silla, Chile. 8 måner ble oppdaget i 2006, 4 i 2007. Månene er fordelt i to grupper, den ene meget nær og den andre meget fjernt fra Saturn i avstander som varierer fra 133 000 til 30 mill. km.; 22 har retrograd (vestlig) bevegelse. Månene er oversådd av kratere.

De sju største månene er kuleformede. Titan står i en særstilling, diameteren er 5150 km og densiteten 1,9 g/cm3; den har en meget tett atmosfære av nitrogen og litt metan. Huygens-kapselen som ble sendt ned fra Cassini i 2005, har avslørt sjøer av metan på Titans overflate. Mimas, Enceladus, Tethys, Dione, Rhea og Iapetus er is-måner med diametre 400–1500 km og densiteter 1,2–1,4 g/cm3. Phoebe er kuleformet med diameter 220 km, de andre har uregelmessig form. Hyperion har dimensjonene 164 · 130 · 107 km. Disse to og de øvrige, meget lyssvake og irregulære, månene er delvis innfangede asteroider, delvis istykkerslåtte store måner.

Fakta
Astronomisk tegn
Middelavstand fra Solen 1427 mill. km
Banens eksentrisitet 0,056
Banens ekliptikkhelning 2,48°
Diameter 120 000 km
Masse (Jorden = 1) 95,1
Midlere densitet (vann = 1) 0,63
Temperatur1 –183 °C
Siderisk omløpstid 29,42 år
Rotasjonstid (ekvator) 10,233 timer
Aksehelning 26,73°

Måner: 62 måner, bl.a. Pan, Atlas, Prometheus, Pandora, Epimetheus, Janus, Mimas, Enceladus, Tethys, Telesto, Calypso, Dione, Helene, Rhea, Titan, Hyperion, Iapetus, Phoebe

1Toppen av skylaget

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

30. juni 2014 svarte Sverre Olav Lundal

Arealet til Saturn er ca 45 milliardar kvadratkilometer, mellom 88 og 89 gonger større enn araealet av Jorda.

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.