Antonio Gramsci
Antonio Gramsci var en italiensk politiker og filosof. Han var en av grunnleggerne av det italienske kommunistpartiet Partito Comunista d'Italia (senere Partito Comunista Italiano) i 1921, og var partiets generalsekretær fra 1924 til 1927. Han grunnla partiavisen l'Unità i 1924.
Gramsci ble født i den lille landsbyen Ales på Sardinia. Han hadde tre søstre og tre brødre. Familien flyttet fra Ales til Ghilarza da Antonio var syv år gammel. Faren hans, Francesco Gramsci, arbeidet ved et offentlig kontor i landsbyen, og ble i 1897 anklaget for bedrageri og for å ha stjålet penger fra dette kontoret. I 1900 ble han dømt til fengsel i fem år. Det er usikkert om faren faktisk var skyldig i det han ble anklaget for, og det har vært hevdet at han var offer for en hevnaksjon med bakgrunn i en politisk konflikt i lokalmiljøet. Som en konsekvens av dette ble Antonio, som var ti år gammel da faren ble fengslet, nødt til å arbeide for å hjelpe til med å forsørge familien. Han måtte slutte på skolen, og jobbet lange dager på et kontor hvor han måtte løfte på tunge esker, noe som bidro til å forverre helseplagene hans. Han var mye plaget av sykdom som barn, og hadde som toåring fått Potts sykdom, noe som medførte at han fikk en deformert ryggrad som gjorde ham pukkelrygget.
Da faren ble løslatt i 1904, kunne Antonio fortsette skolegangen. Skolearbeidet interesserte ham mye, og han flyttet til regionshovedstaden Cagliari i 1908 for å ta videregående skole. Han ønsket på dette tidspunktet å bli journalist, og publiserte sin første artikkel i lokalavisen L'Unione Sarda i 1910.
Han fikk stipend for å studere på universitetet i Torino, hvor han begynte høsten 1911. Han studerte filologi og språkvitenskap, men var aller mest opptatt av politikk, og fullførte aldri studiene. Han engasjerte seg i sosiale og politiske spørsmål i samtiden, og ble medlem av sosialistpartiet (Partito Socialista Italiano) før første verdenskrig brøt ut, et parti hvor Benito Mussolini på den tiden spilte en sentral rolle.
Ved universitetet i Torino ble han kjent med Palmiro Togliatti, Angelo Tasca og Umberto Terracini, personer som senere skulle spille viktige roller i italiensk politikk. Sammen med dem grunnla Gramsci den sosialistiske ukeavisen L'Ordine Nuovo («Den nye orden») i 1919, en avis som tok til orde for at det italienske sosialistpartiet skulle knytte seg til Den kommunistiske internasjonale (Komintern). Gramsci ble etter hvert overbevist om at det var nødvendig å opprette et kommunistisk parti i Italia, og han var selv en av grunnleggerne og medlem av sentralkomitéen da Partito Comunista d'Italia (senere Partito Comunista Italiano) oppstod i 1921.
Antonio Gramsci reiste til Sovjetunionen i november 1922 for å delta i Kominterns fjerde kongress i Moskva, men på grunn av helseproblemer ble han innlagt på et nervesanatorium i utkanten av den sovjetiske hovedstaden kort tid etter ankomsten. På sanatoriet ble han kjent med Eugenia Schucht, datter av Apollon Schucht, som tilhørte kretsen rundt Lenin. Under dette oppholdet traff Gramsci Eugenia Schuchts søster, Julija (Giulia på italiensk) (1896–1980), som han giftet seg med i 1923. De fikk to barn sammen: Delio Gramsci (1924–1982) og Giuliano Gramsci (1926–2007).
Gramsci kom tilbake til Italia i 1924 etter å ha blitt valgt til parlamentsmedlem, noe som ga ham parlamentarisk immunitet. Han grunnla dagsavisen L'Unità, som var kommunistpartiets partiavis, i 1924, men denne avisen ble forbudt av det fascistiske regimet i 1926.
Etter marsjen mot Roma i slutten av oktober 1922 hadde Benito Mussolini blitt statsminister i Italia, og under fascismen ble Antonio Gramsci sett på som en farligste motstander av regimet. Han ble arrestert i 1926 sammen med andre kommunistiske parlamentsmedlemmer, til tross for at de hadde parlamentarisk immunitet. Gramsci ble stilt for retten, og anklageren skal under rettssaken ha uttalt at regimet måtte sørge for å «forhindre denne hjernen fra å fungere i 20 år». Gramsci ble derfor dømt til fengsel i 20 år, fire måneder og fem dager. Han ble først sendt til Ustica utenfor Sicilia for å sone, deretter til et fengsel i Turi i Puglia i 1928. I 1932 ble straffen hans redusert til fengsel i 12 år og fire måneder. Har var på dette tidspunktet alvorlig syk, og i 1934 ble han innvilget betinget løslatelse og overført til en klinikk i Formia. 21. april 1937 ble han innvilget full løslatelse, men døde av hjerneblødning på et sykehus i Roma bare noen dager senere, 27. april. Han ble 46 år gammel.
Da den russiske revolusjon brøt ut i 1917, var Gramsci 26 år gammel. Han var i utgangspunktet svært positivt innstilt til Lenin og til revolusjonen, men ble etter Lenins død til en viss grad kritisk til tolkningen av marxismen i Sovjetunionen.
Gramsci var av den oppfatning at en revolusjon gjennomført av proletariatet med en påfølgende maktovertakelse, slik man hadde sett i Sovjetunionen, ikke ville kunne la seg gjennomføre i de vestlige industrialiserte landene, og at marxisme-leninismen måtte endres og tilpasses Vesten dersom kommunismen skulle kunne innføres der. Gramsci ble på den måten senere brukt som en inspirasjonskilde for eurokommunismen som oppstod etter andre verdenskrig.
Begrepet hegemoni ble brukt på forskjellige måter av Gramsci, og han ga selv ingen entydig definisjon av hegemonibegrepet. For Lenin og bolsjevikene handlet «proletariatets hegemoni» om arbeiderklassens ledende rolle i en allianse med bønder og andre undertrykte grupper i samfunnet, og Gramsci brukte også begrepet i denne betydningen. I Fengselsopptegnelsene begynte han imidlertid å bruke hegemonibegrepet på andre måter enn det som tidligere hadde vært gjort, men også her var begrepet flertydig og sammensatt.
I en bestemt bruk av begrepet så Gramsci på hegemoniet som noe som var knyttet til sivilsamfunnet og som tilsynelatende var noe annet enn det politiske samfunnet. Ifølge Gramsci var statens maktutøvelse tosidig: På den ene siden fant vi det politiske samfunnets «herredømme», det vil si myndighetenes utøvelse av vold og tvang, mens vi på den andre siden fant sivilsamfunnets «ledelse», det vil si det kulturelle hegemoniet og konsensusen. Disse to delene fungerte sammen som en dialektisk enhet i en forbindelse som Gramsci kalte «den integrale staten». Sentralt i Gramscis politiske teori er nettopp dette samspillet mellom sivilsamfunnet og det politiske samfunnet, der de to delene var sammenvevd på en måte som medførte at Gramsci mente det var nødvendig å «utvide» selve statsbegrepet og å definere statsmakten på en annen måte enn tidligere.
I Italia hadde fascistene tatt makten, og arbeiderklassen hadde lidd nederlag. For å forklare at dette hadde kunnet skje, la Gramsci vekt på det faktum at borgerskapets ideologi og kultur hadde påvirket arbeiderklassen i langt større grad enn det Marx hadde forestilt seg ville kunne skje. Arbeiderklassen hadde dermed for en stor del mistet sin klassetilhørighet og sin kulturelle identitet, borgerskapet hadde på denne måten kunnet opprettholde sitt politiske og kulturelle hegemoni, og kapitalismens grunnleggende klassemotsetninger hadde blitt usynliggjort. Begrepet «kulturelt hegemoni» i denne sammenhengen handler med andre ord om at deler av arbeiderklassen lot seg dominere av de herskende klassene i samfunnet, og i virkeligheten ønsket å bli som dem, i stedet for å ta avstand fra dem og kjempe for å forbedre sin egen klasses livsvilkår. Massemedier og populærkultur hadde bidratt til å styrke borgerskapets kulturelle hegemoni, og store deler av arbeiderklassen hadde latt seg forføre av borgerskapets idealer. Arbeiderne hadde blitt nasjonalister og konsumenter i stedet for å ønske at proletariatet skulle kjempe for maktovertakelse i samfunnet. De var ofre for «falsk bevissthet», de hadde blitt individualister i stedet for kollektivister, og hadde på denne måten mistet mye av sin klassetilhørighet. For Gramsci var det derfor helt nødvendig å kjempe mot borgerskapets kulturelle hegemoni, og en sentral rolle i denne kampen skulle spilles av de intellektuelle i samfunnet.
Gramsci mente at det var behov for en ny type intellektuell, som skulle solidarisere seg med de undertrykte i samfunnet. Han ønsket å skille mellom to typer intellektuelle: De «tradisjonelle» og de «organiske».
De tradisjonelle intellektuelle er de som oppfatter seg som uavhengige av herskende klasses kulturelle hegemoni. For Gramsci var denne typen intellektuelle ofte representanter nettopp for den herskende klassen, og han mente at de tradisjonelle intellektuelle i Italia hadde bidratt til å sørge for at de undertrykte klassene ikke hadde fått makt eller innflytelse.
De organiske intellektuelle tilhører en bestemt samfunnsklasse og har som oppgave å gi den klassen de er en del av homogenitet og bevissthet om sin egen funksjon, både økonomisk, sosialt, kulturelt og politisk. Ifølge Gramsci tilhørte mange av de organiske intellektuelle borgerskapet. Det var derfor helt nødvendig at arbeiderklassen kunne frembringe sine egne organiske intellektuelle for å gi proletariatet innsikt som skulle bidra til økt opplevelse av klassetilhørighet, som igjen skulle bryte ned borgerskapets kulturelle hegemoni.
Gramscis teorier og samfunnssyn har hatt stor innflytelse på kulturdebatten både i og utenfor Italia etter andre verdenskrig, og i tiden etter studentopprøret i 1968 har de vært en viktig inspirasjonskilde for en rekke politikere, filosofer og forfattere, blant dem Louis Althusser, Michel Foucault og Pier Paolo Pasolini.
For det italienske kommunistpartiet (Partito Comunista Italiano) fortsatte Gramsci å spille en viktig rolle gjennom hele etterkrigstiden. Gramsci har også vært inspirasjonskilde for bevegelser på høyresiden i politikken, særlig gjaldt dette den franske nouvelle droite-bevegelsen i 1970- og 1980-årene.
Gramscis skrifter kan inndeles i to perioder: Før og etter arrestasjonen i 1926. I den første perioden var han virksom som politisk journalist, og han var svært produktiv. Han publiserte tusenvis av artikler i sosialistiske og kommunistiske aviser, blant dem Avanti!, Il Grido del Popolo, L'Ordine Nuovo og L'Unità. Disse artiklene gir oss i dag et interessant innblikk i datidens mange dramatiske begivenheter slik Gramsci opplevde dem.
Etter fengslingen fikk Gramsci ikke lenger anledning til å publisere noen artikler, men han fikk etter hvert tillatelse av det fascistiske regimet til å skrive for sin egen del. Han fikk også tilgang til bøker han kunne lese, og han brukte store deler av tiden i fengselet til å studere temaer han var opptatt av, som politikk, filosofi, historie, litteratur og språk. Notatene Gramsci skrev i fengselet ble ikke skrevet med tanke på utgivelse, men de ble likevel samlet og utgitt etter andre verdenskrig under tittelen Quaderni del carcere («Fengselsopptegnelser»). Disse opptegnelsene inneholder blant annet grundige analyser av flere av Gramscis viktigste inspirasjonskilder, blant dem Benedetto Croce og Niccolò Machiavelli.
I tillegg til fengselsopptegnelsene etterlot Gramsci seg mange brev fra tiden i fengselet som også ble utgitt i bokform etter andre verdenskrig.
Blant skriftene Gramsci etterlot seg, finnes det også en tekst om Sør-Italia-spørsmålet, som fikk tittelen Alcuni temi della quistione meridionale. Denne teksten, som han arbeidet med i 1926, rett før han ble arrestert, ble aldri ferdigstilt fra Gramscis side, og den ble utgitt første gang i Paris i 1930.
Store norske leksikon
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.