Antonio Gramsci, italiensk politiker og filosof. Gramsci var en av grunnleggerne av det italienske kommunistpartiet PCI i 1921. 1924 ble han PCIs generalsekretær og grunnla partiavisen Unità. Parlamentsmedlem i 1925, men ble tross sin parlamentariske immunitet arrestert av fascistene i 1926 og deportert. Mussolini utropte Gramsci som en av fascistenes farligste motstandere, han ble dømt til 20 års fengsel, og døde i fangenskap etter lang tids sykdom.

Hans omfattende fengselsnotater, Quaderni del Carcere, ble utgitt 1948–51. Her behandler han et vidt spekter av politiske, kulturelle og sosiale problemer i italiensk og europeisk historie. Sentralt står hans analyse av revolusjonens forutsetninger og muligheter i Vest-Europa. Ofte regnes Gramsci som den fremste marxistiske teoretikeren etter Karl Marx.

Gramsci hevdet at den vesteuropeiske arbeiderklassen har absorbert den borgerlige ideologi og kultur som sin egen, og således mistet sin klassetilhørighet og kulturelle identitet. Slik har borgerskapet opprettholdt sitt politiske og kulturelle hegemoni, og kapitalismens grunnleggende klassemotsetninger har blitt usynliggjort.

I en historisk analyse av de intellektuelles rolle i Italia kritiserer han de intellektuelle for ikke å ha solidarisert seg med de undetrykte i samfunnet. Gramsci mente det var de intellektuelles oppgave å gi proletariatet kulturell og politisk innsikt. Dermed kreves også en ny type intellektuell, som binder seg til arbeiderklassen og blir et redskap i bevisstgjøringsprosessen.

Gramscis teorier og samfunnssyn har hatt avgjørende innflytelse på kulturdebatten i Italia etter den annen verdenskrig, og har i tiden etter studentopprøret 1968 vært en stor inspirasjonskilde for en rekke kulturpolitiske initiativ i Europa.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.