Antonio Gramsci var en italiensk politiker og filosof. Han var en av grunnleggerne av det italienske kommunistpartiet Partito Comunista d'Italia (senere Partito Comunista Italiano) i 1921, og var partiets generalsekretær fra 1924 til 1927. Han grunnla partiavisen l'Unità i 1924.

Gramsci dro til Torino i 1911 for å studere lingvistikk, men fullførte aldri studiene. I studietiden ble han kjent med Palmiro Togliatti, og han engasjerte seg i sosiale og politiske spørsmål i samtiden. Han ble medlem av sosialistpartiet i 1913.  

Under fascismen i Italia ble Antonio Gramsci regnet som en av fascistenes farligste motstandere. Han ble parlamentsmedlem i 1925, men til tross for sin parlamentariske immunitet ble han arrestert av fascistene i 1926 og dømt til 20 års fengsel. Han satt i fengsel i Turi i Puglia fra 1928 til 1933, og ble, etter lang tids sykdom, til slutt overført til et sykehus i Roma hvor han døde i 1937, 46 år gammel. 

Hans omfattende fengselsnotater, Quaderni del carcere, ble utgitt 1948–1951. Her behandler han et vidt spekter av politiske, kulturelle og sosiale problemer i italiensk og europeisk historie. Sentralt står hans analyse av revolusjonens forutsetninger og muligheter i Vest-Europa. Ofte regnes Gramsci som den fremste marxistiske teoretikeren etter Karl Marx.

Gramsci hevdet at den vesteuropeiske arbeiderklassen har absorbert den borgerlige ideologi og kultur som sin egen, og således mistet sin klassetilhørighet og kulturelle identitet. Slik har borgerskapet opprettholdt sitt politiske og kulturelle hegemoni, og kapitalismens grunnleggende klassemotsetninger har blitt usynliggjort.

I en historisk analyse av de intellektuelles rolle i Italia kritiserer han de intellektuelle for ikke å ha solidarisert seg med de undertrykte i samfunnet. Gramsci mente det var de intellektuelles oppgave å gi proletariatet kulturell og politisk innsikt. Dermed kreves også en ny type intellektuell, som binder seg til arbeiderklassen og blir et redskap i bevisstgjøringsprosessen.

Gramscis teorier og samfunnssyn har hatt avgjørende innflytelse på kulturdebatten i Italia etter andre verdenskrig, og har i tiden etter studentopprøret 1968 vært en stor inspirasjonskilde for en rekke kulturpolitiske initiativ i Europa.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.