Lilit

Faktaboks

Lilit

Lilith

Relieff fra Mesopotamia (ca. 1800–1750 fvt.). Kan forestille Lilit eller Inanna/Ishtar.
"Burney relieff"i British Museum
Av .
Lisens: CC BY 3.0

Artikkelstart

Lilit var opprinnelig navnet på en babylonsk kvinnelig demon (akkadisk Lilitu), knyttet til sandstormer, og kjent så langt tilbake som i tredje årtusen fvt. Sumererne kalte henne Líl.

Lilit ble oppfattet som ung, selvstendig og farlig, og hennes seksualitet var både fristende og truende for menn. Fra mellombabylonsk tid (fra cirka 1531 fvt.) ble hun ofte sammenblandet med demonen Lamashtu. Etter hvert ble hun også kjent i Syria og Fønikia. Senere fikk hun også en plass i jødisk folketro.

Mesopotamia

En kvinnelig vinddemon, som av enkelte oversettere gis navnet Lilit, nevnes allerede i myten om Gilgamesh i underverdenen (Hulupputreet). Eposet Atrahasis avsluttes med å fortelle om en gruppe kvinner som ikke skal føde og om en demon ved navn Pashittu som vil forsøke å ta spedbarn fra mødre sine. Dette er de samme rollene som også blir tillagt Lilit.

Jødisk tradisjon

Lilit nevnes bare en gang i Det gamle testamentet og Tanakh (Jesaja kapittel 34, vers 14). Hun ble likevel en fryktet og legendeomspunnet skikkelse i både kristen og jødisk folketro. Bibelens to fortellinger om hvordan mennesket ble skapt (1. Mosebok kapittel 1, vers 27 og 1. Mosebok kapittel 2, vers 21–23), ble i jødisk fortellertradisjon, haggada, etter hvert opphavet til forestillingen om at Lilit var Adams første hustru, som ble skapt av jord som ham, og derfor ville ha samme rettigheter som ham, også seksuelt. Ifølge jødisk fortellertradisjon måtte dette dreie seg om en annen kvinne enn den «hjelper» som senere ble skapt av Adams ribben i 1. Mosebok kapittel 2, vers 22.

Lilit skal etter kort tid ha blitt så sint over Adams vegring mot et likestilt forhold at hun dro sin vei og ble mor til en mengde demoner (shedim). Ifølge én tradisjon var Adam selv far til en del av disse demonene. Lilit ble nå oppfattet som en kvinnelig nattdemon, basert på navnets tilknytning til ordet laila (natt), og fremstilt som et bevinget vesen med langt, flagrende hår. I Talmud finner vi forestillingen om at hun oppsøker menn som sover alene (Babylonske Talmud, Sabbat, 151b). Hennes oppgave var nå også å straffe nyfødte barn for fedrenes synder.

Boken Ben Siras alfabet, som er en samling parodiske og seksuelt ladete fortellinger, skrevet i Babylonia på 900-tallet evt., gir en mer utfyllende beskrivelse av hennes roller. Den forteller at tre engler, på Guds befaling, skal ha fulgt etter henne og fått et løfte om at hun ikke ville skade babyer som bar amuletter med englenes navn. Dette ga opphavet til den gamle jødiske skikken med å beskytte små barn med amuletter, ofte i form av en hånd eller en davidstjerne. Ifølge folketroen er gutter spesielt utsatt de første åtte dagene av sitt liv, og jenter i de første tjue. Denne skikken praktiseres i enkelte miljøer helt frem til i dag.

På 1200-tallet, og ikke minst i den jødiske kabbalas hovedverk, Zohar, har Lilit fått en enda mer fremtrendene rolle som nattens sensuelle og farlige fristerinne, som oppsøker fromme jødiske menn som sover alene, i den hensikt å avle små demoner. På 1200-tallet oppsto også ideen om at hun var gift med den store demonen Samael, og representerte en slags kvinnelig part av det demoniske. I følge Zohar er Lilit nærmest roten til alt ondt i verden (Zohar III, 19a).

Også i kristen tradisjon ble Lilit knyttet til forestillingen om demoner, hekser og hekseri. Fantasiene rundt Lilit ble også blandet sammen med synet på Eva som farlig fristerinne, og som den som var ansvarlig for mannens synder. På bilder fra middelalderen finner vi slangen i Paradiset avbildet med både kvinneansikt og vinger.

Vår tids jødiske feminister har gitt Lilit en ny betydning. Hennes selvstendighet og krav om likestilling blir nå, av mange, sett på som et ideal. Allerede i 1976 oppsto det jødiske feministiske tidsskriftet, Lilith, som tar opp et stort antall aktuelle temaer knyttet til likestilling mellom kjønnene.

I nordisk folketradisjon er Lilit stammor til de underjordiske (huldrefolket).

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Bialik, Hayim Nahman; Ravnitzky, Yehoshua: The Book of Legends. Sefer Haggadah. Oversatt av William G. Braude. Schocken Books 1992.
  • Braarvig, Jens (red.): Sumeriske skrifter, i serien Verdens hellige skrifter. Bokklubben 2006.
  • Braarvig, Jens (red.): Gilgamesh og Atrahasis, i Serien Verens hellige tekster. Bokklubben 2001.
  • Christ, Calol P.; Plaskow, Judith: The Coming of Lilith. Essays on Feminism, Judaism and Sexual Ethics. 1972–2003. Beacon Press. Boston 2005.
  • Van der Toorn, Karel; van der Horst, Pieter. W. (ed.) Dictionary of Deities and Demons of the Bible. E.J. Brill 1995.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg