Folkemusikken forener vesterlandske og orientalske trekk. Vokalmusikken er enstemmig og deles inn i et eldre sjikt med mye bruk av pentatonikk og et nyere sjikt (utviklet på 1800-tallet) med sjutoneskalaer og modale tonearter. Sanger med fri, deklamatorisk rytme er ofte rikt melodisk ornamentert. Instrumentalmusikken omfatter dansemelodier og sanger fremført på citera (et siterinstrument som ligner på langeleik), fløyte, fiolin, klarinett, cimbalom (hakkebrett), trekkspill, munnharpe, horn, duda (sekkepipe) eller dreielire. Sigøynerensembler er kjent fra 1700-tallet.

Gregoriansk sang kom med kristne munker fra 1000-tallet. I de følgende århundrer blomstret episke, senere lyriske viser, fremført til tonefølge på kobuz (en liten lutt), fele, horn eller sekkepipe. I kong Mattias Corvinus' regjeringstid (1458–90) ble internasjonale retninger toneangivende: tyske, flamske og italienske musikere ved hoffet innførte vokalpolyfonien. Ledende personligheter på 1500-tallet var Sebestyén Tinódi (utgiver av sangsamlingen Cronica) og Bálint Valentin Bakfark (internasjonalt kjent, og utgiver av flere samlinger musikk for lutt). På 1600-tallet begynte også instrumental ensemblemusikk å spille en rolle.

Mot slutten av 1700-tallet ble kontakten med vesterlandsk kunstmusikk sterkere. Den rike musikalske aktiviteten i hoffkapellene trakk til seg fremstående musikere, blant dem Joseph Haydn. Den nye dansemusikken, verbunkos, opprinnelig brukt til å rekruttere soldater, ble særlig fremført av sigøynere. De karakteristiske vekslingene mellom langsomme og hurtige avsnitt, og den halvt improvisatoriske spillestilen ble ansett for å være spesielt ungarsk i sitt preg. Stilen ble videreutviklet i sigøynernes csárdás, som stod sentralt i ungarsk nasjonalromantikk og inspirerte mange komponister. Gjennom sine nasjonalistiske operaer skapte Ferenc Erkel den nye romantiske stilen, som bl.a. ble videreutviklet av Franz Liszt. Elementer ble også tatt opp av operettekomponistene Franz Lehár og Emmerich Kálmán.

På 1800-tallet hadde flere komponister begynt å studere folkemusikken. Men Béla Bartók og Zoltán Kodály var de første som samlet inn og gransket denne musikktradisjonen systematisk, for deretter å legge folkemusikkens tonespråk og uttrykksmidler til grunn for sine egne komposisjoner. Deres bidrag til musikkundervisningen har gjort Ungarn til et musikkpedagogisk foregangsland, og Bártok regnes blant 1900-tallets ledende komponister internasjonalt. Blant deres fremste etterfølgere er László Lájtha, Mátyás Seiber, Tibor Harsányi, Ferenc Szabó, György Ránki, Endre Szervánszky, Pál Járdányi, Ferenc Farkas og György Ligeti.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.