Musikk i Ungarn

Ungarns folkemusikk forener vestlige og orientalske trekk. Vokalmusikken er i stor grad enstemmig og deles inn i et eldre sjikt med mye bruk av pentatonikk og et nyere sjikt (utviklet på 1800-tallet) med sjutoneskalaer og modale tonearter. Sanger med fri, deklamatorisk rytme er ofte rikt melodisk ornamentert. Instrumentalmusikken omfatter dansemelodier og sanger fremført på citera (et siterinstrument som ligner på langeleik), fløyte, fiolin, klarinett, cimbalom (hakkebrett), trekkspill, munnharpe, horn, duda (sekkepipe) eller dreielire. Ungarsk rommusikk er kjent fra 1700-tallet.

Gregoriansk sang kom til Ungarn med kristne munker fra 1000-tallet. I de følgende århundrer blomstret episke, senere lyriske viser, fremført til akkompagnement av kobuz (en liten lutt), fele, horn eller sekkepipe. I kong Mattias Corvinus' regjeringstid (1458–90) ble internasjonale retninger toneangivende: tyske, flamske og italienske musikere ved hoffet innførte vokalpolyfonien. Ledende personligheter på 1500-tallet var Sebestyén Tinódi som ga ut sangsamlingen Cronica og Bálint Valentin Bakfark som ga ut flere samlinger med musikk for lutt. På 1600-tallet begynte også instrumental ensemblemusikk å spille en rolle.

Mot slutten av 1700-tallet ble kontakten med vestlig kunstmusikk sterkere. Den rike musikalske aktiviteten i hoffkapellene trakk til seg framstående musikere, blant dem Joseph Haydn (1732–1809). Den nye dansemusikken, verbunkos, opprinnelig brukt til å rekruttere soldater, ble særlig framført av romene (sigøynere). De karakteristiske vekslingene mellom langsomme og hurtige avsnitt, og den halvt improvisatoriske spillestilen ble ansett for å være spesielt ungarsk. Stilen ble videreutviklet i romenes populære dansemusikk csárdás, som stod sentralt i ungarsk nasjonalromantikk og inspirerte mange komponister. Gjennom sine nasjonalistiske operaer skapte Ferenc Erkel (1810–1893) en ny romantisk stil, som blant annet ble videreutviklet av Franz Liszt (1811–1886). Elementer fraa rommusikken ble også tatt opp av operettekomponistene Franz Lehár (1870–1948) og Emmerich Kálmán (1882–1953).

På 1800-tallet hadde flere komponister begynt å studere folkemusikken. Men Béla Bartók (1881–1945) og Zoltán Kodály (1882–1967) var de første som samlet inn og gransket denne musikktradisjonen systematisk, for deretter å ta i bruk folkemusikkens tonespråk og uttrykksmidler som grunnlag for sine egne komposisjoner. Deres bidrag til musikkundervisningen har gjort Ungarn til et musikkpedagogisk foregangsland, og Bártok regnes blant 1900-tallets ledende komponister internasjonalt.

På 1960-tallet ble György Ligeti (1923–2006) internasjonalt kjent for sin klangflatestil, som ble sett på som et mer ekspressivt alternativ til serialismen, uten å bryte med samtidsmusikkens radikale musikalske ambisjoner. Ligeti forble ledende innen internasjonal samtidsmusikk resten av sitt liv.

Noen flere ungarske komponister fra 1900-tallet er:

• László Lajtha (1892–1963)
• Mátyás Seiber (1905–1960)
• Tibor Harsányi (1898–1954)
• Ferenc Szabó (1902–1969)
• György Ránki (1907–1992)
• Endre Szervánszky (1911–1977)
• Pál Járdányi (1920–1966)
• Ferenc Farkas (1905–2000)

• László Vidovszky (født 1944)

Ungarn har en utviklet populærmusikkindustri, og Sziget-festivalen i Budapest er en av Europas største festivaler. Ungarske artister spiller innenfor internasjonale sjangre som pop, rock, hiphop, EDM og indie.

• Ungarn
• Dans i Ungarn
• rom – etnisk gruppe
• folkemusikk
• kunstmusikk
• musikk