Gallia Cisalpina

Gallia Cisalpina (Gallia «på-denne-siden-av-Alpene») var betegnelsen på Nord-Italia fra Posletta til Alpene i Romerriket under republikken (510/509 fvt. til 30 fvt.). Dette til forskjell fra Gallia Transalpina («på-den-andre-siden-av-Alpene»).

Vi hører imidlertid om en rekke folkeslag som bebodde dette området og som romerne vekselvis sloss mot og allierer seg med, med ligurene og venetene som de mest kjente. Men området ble også bebodd av en god del andre keltiske folk, som romerne betegnet som gallere (galli). Ifølge Livius (5.33) ble området først bebodd av etruskerne, som ble trengt ut av gallerne, men de fleste moderne forskere er mer skeptisk til beretningen om en stor migrasjon. Fra rundt 280 fvt. begynte romerne med små felttog i området og gjennomførte en erobring etter den første puniske krig, i perioden 225–222 fvt. Da Hannibal falt inn i Nord-Italia i 218, sluttet det cisalpinske Gallia seg til ham, og det tok en god stund før romerne igjen fikk kontroll over området (193–192 fvt.). Etter forbundsfellekrigen (91–88 fvt.) ble Gallia Cisalpina for en periode organisert som en romersk provins. En heller beskjeden elv ved navn Rubicon fungerte som grenseelv mellom Italia og provinsen.

Dette området i Nord-Italia ble imidlertid også ofte betegnet som Italia Transpadana etter den store elven Padus (moderne Po) som rant tvers over og delte Posletta. Caesar ga alle innbyggerne romersk borgerrett i 49 fvt., og ikke lenge etter hans død ble provinsen oppløst og området lagt til som fire ordinære italienske regioner. Catull, Vergil, Livius og Plinius var født i det cisalpinske Gallia. Utover i keisertiden var dette kanskje Italias mest blomstrende landsdel, og i seinantikken ble Mediolanum (Milano) keiserens fremste residensby i Italia.