Kvinnebunad fra Voss

Kvinnebunad fra Voss
/Norsk bunadleksikon.
Kvinnebunad med rukketrøye og kvitenastduk. Dette blir gjerne kalt vettrabunad.
/Norsk bunadleksikon.
To gifte kvinner fra Voss, med kvitenastduk, liv uten bringeduk og mønstrede forklær
/Universitetsbiblioteket i Bergen.

To kvinner fra Eksingedalen ved Voss. Kvinnene har brettet skjerf eller lignende inni liv og trøye, og på hodet har de mørke hatter.

To kvinner fra Eksingedalen ved Voss
Av /Universitetsbiblioteket i Bergen.

Artikkelstart

Kvinnebunaden fra Voss er i ubrutt tradisjon fra folkedrakt til bunad. Bunadene i de ulike områdene i Hordaland har mange likhetstrekk, og det er gjerne hodeplagget for gifte kvinner som skiller tydeligst. På Voss er de karakteristiske skautene med svartsøm og hvitsøm slike kjennemerker.

Draktområdet Voss favner om Voss, Modalen, Eksingedalen, Bergsdalen og delvis Dale. Sjøl om dette regnes som et felles område, har påvirkning fra andre områder i perioder skapt skillelinjer. På Vossestrand var det en periode i bruk samme hodeplagg som i Sogn, og flere steder i draktområdet tok de en periode i bruk skautet fra Hardanger. Det antas at dette var påvirkning fra de nasjonalromantiske strømningene rundt 1900, da folkedrakta fra Hardanger fikk status som nasjonaldrakt.

En viss påvirkningskraft har nok nasjonaldraktperioden også hatt på fargebruken i bunadlivet på Voss. I nyere tid har bunadlivet hatt nærmest flaggrød farge, mens det tidligere varierte i større grad. Rødt har imidlertid gjennom lang tid vært en hyppig brukt farge til høytidsklærne. Kontrasten som skapes mellom det røde livet, de grønne kantene og den mørkeblå stakken, er fargebruk som går tilbake til renessansen.

Men draktskikken har også tatt til seg impulser i seinere perioder, og det smale ryggstykket på liv og trøye samt ermene på trøya kom inn etter påvirkning fra biedermeiermoten mot midten av 1800-tallet.

Det har vært klare skiller mellom klærne til ugifte og gifte kvinner, og dette videreføres i bunadbruken. Det er særskilt hodeplagget som er forskjellig, men også dekoren på stakken og bruken av sølv viser sivil status. Småjentene har i tillegg sin egen bunad som er nokså lik de voksnes, men enklere. Men her er det også hodeplagget som er det tydeligste skillet.

Ettersom draktskikken har levd så lenge, kjenner en også til draktplagg som ikke er videreført i dagens bunadbruk. Egne plagg for å vise sorg, og skillet mellom de ulike årstidene, er ikke like synlig på dagens bunader som det var den tida folkedrakta var en integrert del av dagliglivet.

En periode brukte gifte kvinner fra Vossestrand hodeplagget fra Indre Sogn. På bildet ser vi både skaut fra Voss og den såkalte kvithua fra Sogn.

Bryllup på Voss, antagelig fra 1870-tallet
Av /Universitetsbiblioteket i Bergen.

Brudeutstyr

Brur fra Voss
.

De særskilte klærne til bruden er også i bruk i dag. På Voss er det en egen type brudekroner. De består av en valk som er trukket med rødt stoff som er pyntet med glassperler og stavperler i mange farger. Rundt kanten på krona er det sølvheng. Sjøl om dette brudeutstyret kalles krone på Voss, er det av samme type som lad andre steder.

Til brudestasen hører også ei trøye med ekstra sølvpynt, brudedaler i kjede, sølvbelte og blå stakk. De øvrige delene er som til festbunaden ellers. Noen har også kopiert en brudehatt, som var hodeplagget bruden bar på veg til kirken.

Draktdeler

Til venstre: bunad med rukketrøye og kvitenastduk. Til høgre: bunad med rødt liv og svartenastduk. Skautene viser at begge kvinnene er gifte. Stakken kalles doss, og det har vært gjevt å ha et glanset stoff i stakken. Stakken på bunaden til venstre er gammel, og en kan ane glansen i stoffet.

Kvinnebunad fra Voss
Av /Norsk bunadleksikon.

Nå forsøker en å ta opp igjen litt flere varianter av bunad fra Voss, basert på gammelt draktmateriale. Det er dokumentert liv i flere farger, blant annet blått. Disse ble brukt både med og uten rukketrøye under, og av og til en kombinasjon av trøye og bringeduk under livet. Her ser vi ett forsøk på en slik rekonstruksjon, der trøya er ei eldre, arvet trøye, kombinert med nytt liv og ny bringeduk. Forkleet er vevd etter inspirasjon fra de bevarte silkeforklærne, men er ikke en direkte kopi.

Kvinnebunad fra Voss
Av /Norsk bunadleksikon.

Liv

Lokalt kalles livet aoliv. Det har brei åpning framme, store ermehull og går smalt sammen i ryggen. Livet er nokså kort, men har i mange tilfeller vært enda kortere enn på mange av dagens bunader. En forsøker fortsatt å holde bunadlivets nederkant over kroppens livlinje. Livet lages i høyrødt klede og blir kantet med grønt. I overgangen mellom det røde og det grønne er det en perlesnor. Livet fôres med bomull.

I nyere tid har noen fått lagd seg mørkeblå liv med grønne fløyelskanter, med utgangspunkt i den tradisjonelle draktskikken.

Trøye

Det er to ulike trøyer til kvinnebunaden fra Voss, og begge blir i dag regnet som vinterplagg. De er imidlertid ikke å regne som ytterplagg, da de erstatter livet og de hvite skjorteermene, og ikke brukes utenpå livet. Trøyene var ute av alminnelig bruk en periode rundt 1900, men ble tatt opp igjen etter initiativ fra Voss Bondekvinnelag på 1930-tallet.

Den ene trøya er den såkalte breitrøya. Foran har denne trøya samme snitt som livet: djup skjæring, bredt ryggsykke og trange, glatte ermer. I åpningen foran brukes en bringeduk, gjerne korsstingbrodert. Denne trøya er den samme som brukes av bruden, men bruden har i tillegg sølvmaljer montert på framstykkene.

Den andre trøya kalles rukketrøye. Den har en rund, djup halsutringing, og under utringinga kneppes den med sølvknapper. Ryggen har samme skjæring som livet, og ermene er vide der de syes til livet, med rynker. Så smalner ermene nedover og er trange til ermesplitten nederst. Til denne trøya brukes det ikke bringeduk. Tradisjonelt ble rukketrøya også brukt inni livet, og da brukte noen bringeduk i tillegg. Dette har også enkelte tatt opp igjen i dag.

Begge trøyene syes i svart eller mørkeblått klede eller mørkeblått toskafts ullstoff. Trøyene er fôret, og de kan være kantet med svarte mohairband, svarte fløyelsband og i nyere tid har noen brukt grønne ullband. Trøyene har tilsvarende lengde som livet.

Stakk

Kvinnebunad fra Voss
/Norsk bunadleksikon.

I en periode gikk gifte kvinner på Voss med svart stakk, silkeforkle, tett knept trøye og et hodeplagg som kalles kjeringahua. Ingebjørg Viste Viken har kopiert gamle plagg og har lansert dette som et alternativ til de andre kvinnebunadene fra Voss.

Kvinnebunad fra Voss
Av /Norsk bunadleksikon.

Stakken, som kalles doss på lokal dialekt, er i svart eller mørkeblått ullstoff. En jobber kontinuerlig med å skaffe en stoffkvalitet som tilsvarer den som ble brukt tidligere. Da var stakkestoffet vesentlig blankere enn det meste som er i handelen i dag.

Stakken legges i djupe folder fra et glatt midtstykke foran, og møtes i motfolder midt bak, med en ekstra fold under. Hvor mye stoff som brukes i stakken, varierer, men tidligere brukte en gjerne vid stakk til finstasen.

Konestakken og jentestakken er forskjellige gjennom dekoren. På stakken for ugifte kvinner er det påsydd tre smale fløyelsband. Bandene er omkring én centimeter breie og festes med like store mellomrom mellom hver. Stakken for gifte har i stedet en brei grønn kant nederst. Den er lagd av samme stoff som de grønne kantene på livet. Ved overgangen mellom den grønne kanten og det svarte stakkestoffet er det en sølvbord.

Til vinterbunaden brukes det en stakk av samme type som til festbunaden, men den har en smalere grønn kant nederst. De gamle stakkene hadde enten ingen kant eller en svart kant nederst.

Lengda på stakken har variert gjennom tida, men oftest har den vært sid. I dag lages den gjerne nesten fotsid.

Bringeduk og belte

Til dagens bunader er bringeduker med perlebroderi mest vanlig. Stavperler er mye brukt, ofte i formasjon av åttebladsroser. Øverst har bringedukene en kant av svart fløyel. Til trøya brukes ullgarnsbroderte bringeduker. Det tradisjonelle draktmaterialet viser en mye større variasjonsrikdom i broderiteknikker og mønstre enn det som er i bruk i dag.

Utenpå stakkelinninga festes et belte. Dette er et perlebelte for ugifte og et sølvbelte for gifte. Perlene er brodert på stramei, mens sølvstølene er montert på rødt klede som er kantet med smale, grønne kanter. Til vinterbunaden brukes ikke belte, men forkleet har da ei brodert linning.

Skjorte

Det brukes både linskjorter og bomullsskjorter til bunadene fra Voss. Det fins utallige mønstre å variere med i broderiet, og flere teknikker er også i bruk.

Til festbunaden i dag er svartsømhalskrage, bringestykke og håndlinninger det vanligste for gifte kvinner. Svartsøm er små korssting med svart tråd på hvitt lin, i ulike geometriske formasjoner. Dette er samme type broderi som brukes på det ene koneskautet. Som alternativ kan skjortebroderiet være i hvitsøm: holbeinsøm.

Til festbunaden for ugifte brukes i dag mest hvitsøm: enten utskurdssøm eller tettsøm. Dette skillet mellom ugifte og gifte gjennom bruken av svartsøm på skjortene er et fenomen som har dukket opp i nyere tid. I folkedrakttida brukte ugifte som gifte alle variasjonene.

Til vinterbunaden brukes det ikke heil skjorte, men en overdel som har halskragen og bringestykket fra skjorta, men den stopper nedenfor skuldrene. Dette plagget kalles for halsklede og er dekorert med hvitsøm for både gifte og ugifte. Halsklede lages av tynt, hvitt lin.

Forkle

Det brukes samme type hvitt forkle til festbunaden for ugifte og gifte, mens det til vinterbunaden er svart forkle. Det hvite forkleet er til fineste stas, og mens klærne var i levende tradisjon, brukte en enklere forklær i mange ulike materialer til mindre fint. Men ettersom det er kirkeklærne som er videreført i festbunaden, hører det hvite forkleet med.

Det lages i bomull eller lin og har innfelt et bredt broderi langt nede. Nedenfor det innfelte stykket ligger forklestoffet dobbelt som en ti til tolv centimeter brei fald. Mønsteret kan varieres i det uendelige. I dag brukes mest utskurdssøm, mens filering også var mye brukt tidligere. I folkedraktmaterialet er det belegg for å bruke et lyserødt småmønstret forkle under det hvite. Dette kalles ljosaforkle og var i bruk til særskilte anledninger.

Til vinterbunaden er det flere typer svarte forklær i bruk. Det er bevart mørke forklær med vevde striper, men de fleste som er tatt opp igjen til bunaden, er broderte. Dette forkleet lages i tynt ullstoff og har dekor av plattsøm i fargene rødt, grønt og hvitt. I stedet for belte på vinterbunaden, har forkleet ei brodert linning som festes rundt livet.

Hodeplagg

Det karakteristiske koneskautet fra Voss kalles svartenastduk, og det er rikt brodert med svarte korssting.

Kvinnebunad fra Voss
Av /Norsk bunadleksikon.

Det karakteristiske koneskautet fra Voss kalles svartenastduk, og det er rikt brodert med svarte korssting.

Kvinnebunad fra Voss
Av /Norsk bunadleksikon.

Det er hodeplagget som tydeligst skiller Voss fra andre områder, og det gjelder i dag bare de som bærer hodeplagget for gifte kvinner – skautet. Tidligere hadde de ugifte kvinnene en lokal måte å knyte opp det flettede håret sitt på, men det er ikke i bruk i dag.

Aagot Noss skriver i boka Krone og skaut at en kjenner til tre ulike måter ugifte kvinner stelte håret på på 1800-tallet. Den ene er å flette håret med et band, og så knyte opp flettene slik at de står i bøyler ved ørene. Flettene festes ved hjelp av et rødt band som blir kalt raudebore, og et svart band som blir kalt svartebore. I nyere tid har en del gått over til å feste flettene til raudebore og svartebore med knappenåler.

Den andre måten var såkalt røyrt hår, men det hefter noe usikkerhet ved bruken av dette på Voss. Teknikken er å vikle et band rundt håret, som så bindes opp som en krans rundt hodet. Dette er kjent fra flere steder i Hordaland og tilgrensende områder. Den tredje måten var å gå med hengende fletter eller fletter som var satt opp i nakken.

Gifte kvinner bar skaut. Til festbunaden hører den såkalte svartenastduken, som er dekorert med korssting i svart på hvitt lerret av lin eller bomull. Til vinterbunaden hører kvitenastduken, som er dekorert med hvitsøm på hvitt lerret i lin eller bomull. Fasongen på de to skautene er lik. Tidligere var det også i bruk skaut av andre materialer uten broderi, men disse ble ikke regnet for å være like gjeve som de broderte. Det er bare de broderte skautene som er videreført i dagens bunadbruk.

Skautet stives og monteres over en valk. Valken er gjerne av trespiler og strå, trukket med skinn. I tillegg til skautet og valken hørte det tradisjonelt til et hårband som ble flettet inn i håret og satt opp slik at det var til støtte for skautet.

Skautet er et rektangulært stoffstykke som brettes omtrent som en konvolutt. Det blir stelt ferdig rundt valken før det settes på hodet.

Småjentene bruker ei lue til bunaden. Den er ei trestykkslue i rødt stoff, dekorert med perler. Det er usikkert om dette bygger på dåpsluer, eller om småjenter faktisk brukte slike luer til de begynte å flette håret.

Tidligere hadde ugifte kvinner håret oppsatt med et band flettet inn i håret, såkalte rongefletter. Sammen med flettene hørte såkalt raudebore og svartebore.

Kvinnebunad fra Voss
Av /Norsk bunadleksikon.

Ytterplagg

Det er i bruk flere ytterplagg i dag. Det som har sterkest tradisjonell forankring, er et sjal. Det er gjerne et rutet ullsjal som lokalt kalles herdaklut. Sjalet brettes dobbelt og legges over skuldrene.

I tillegg er det lansert en kep som ytterplagg. Det er ikke belegg for denne typen ytterplagg i området, så dette er helst kommet til etter påvirkning fra andre bunadområder. Kepen lages både halvsid og sid og er i det samme blå ullstoffet som stakken kan være i. Den er fôret med rødt stoff.

Understakk og strømper

Det er bevart mange understakker fra Voss, og de som brukes til bunaden i dag, varierer også. De kan være i ull eller bomull og har ofte ei rynkekappe nederst som bidrar til at stakken faller fint. Det brukes svarte strømper til bunaden.

Metall

Øverst i halsen brukes det enten en dobbel halsknapp eller ei lita sølje. I bringa brukes det gjerne ei større sølje. Mansjettknappene i skjorteermene er også i sølv. Gifte kvinner kan gå med ei sølvlenke om halsen som det kan henge en daler i, men den bør helst være mindre enn de som var forbeholdt bruden. I tillegg kommer sølvbelte for gifte kvinner, mens ugifte bare har sølvspenne i perlebeltet.

Det meste av sølvet er forgylt, utenom kjedet, halsknappen og mansjettknappene.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg