I 1989 fikk kommunistpartiet en reformvennlig ledelse, men partiet gikk i oppløsning i januar 1990. Forut for det første flerpartivalget innførte kommunistpartiet en valglov som premierte det største partiet. Valgene ble avholdt våren 1990, og nasjonalistpartiet Den kroatiske demokratiske union (HDZ) fikk litt over 40 prosent av stemmene og 2/3 av mandatene i nasjonalforsamlingen. HDZ' leder, Franjo Tudjman, ble utpekt til president 30. mai. Han tok til orde for å etablere en kroatisk nasjonalstat og ønsket et Stor-Kroatia, som var en trussel både mot naborepublikken Bosnia og serberne i Kroatia. Men han gikk inn for at serberne skulle ha et serbisk kulturelt selvstyre og at visepresidenten skulle være serbisk.

Forholdet til serberne – som bodde i nokså konsentrerte områder – var et vanskelig tema i Kroatia. Den nye regjeringen mente at serberne var overrepresentert i stats- og lokalforvaltningen, og fjernet derfor mange serbere fra slike embeter. Det ble også begrunnet med at den nye demokratiske staten måtte kvitte seg med kommunistiske tjenestemenn. Også serbere i politistyrker i serbiske områder ble byttet ut med kroater. Noen av disse politistyrkene utgjorde Kroatias hær under borgerkrigen i 1991.

De serbisk-dominerte områdene forble fiendtlige til Tudjmans kroatiske nasjonalisme. Det ble bl.a. sommeren 1990 etablert et serbisk nasjonalt råd med base i Knin i Krajina. Rådet organiserte en folkeavstemning blant de kroatiske serberne i august og september; denne gav et overveldende flertall for serbisk autonomi. Resultatet ble offentliggjort i oktober, og Krajina ble deretter proklamert som et selvstendig serbisk område. Regimet i Beograd støttet de kroatiske serberne og mente også at dersom Jugoslavia gikk i oppløsning, måtte republikkgrensene måtte opp til vurdering. Serbia måtte da bli utvidet med områder både fra Bosnia-Hercegovina og Kroatia. Myndighetene i Kroatia lot seg ikke skremme av dette, men ble bare enda mer overbevist om kroatisk selvstendighet.

Situasjonen ble spent i januar 1991 da kroatiske myndigheter nektet å gi etter for en ordre fra det jugoslaviske presidentskapet om å avvæpne paramilitære grupper og arrestere forsvarsministeren. De kroatiske myndighetene boikottet i tillegg forhandlingene om Jugoslavias fremtid. I slutten av februar erklærte Kroatia at statens konstitusjon og lover var overlegne Jugoslavias, og kunngjorde betingelser for republikkens deltagelse i en konføderasjon. Deretter tok Krajina til orde for løsrivelse fra Kroatia og innlemmelse i Serbia.

Fra august 1990 og utover året var det flere alvorlige væpnede sammenstøt mellom gruppene. Serberne markerte sin separatisme bl.a. ved å blokkere veier og hindre at kroatiske lokalmyndigheter skulle fungere. Våpenlagre ble tatt, og halvmilitære grupper oppstod. Utover våren 1991 ble det flere og flere sammenstøt i områder med både serbisk og kroatisk befolkning. Den jugoslaviske hæren grep noen ganger inn på serbernes side. Kroatia innså nå at det ikke var mulig å gå inn for en konføderasjon og gikk inn for å oppløse Jugoslavia. I mai 1991 avholdt serberne en folkeavstemning som gav overveldende flertall for tilslutning til Serbia. Like etter holdt kroatene en avstemning som gav 92 prosent flertall for uavhengighet.

25. juni 1991 erklærte både Kroatia og Slovenia seg som uavhengige stater. Med utgangspunkt i den serbiske befolkningen i Krajina startet deretter serberne omfattende angrep med hjelp fra den jugoslaviske hæren. De jugoslaviske og serbiske myndighetene var mindre interessert i å godta Kroatias løsrivelse enn Slovenias, på grunn av den serbiske befolkningen i Kroatia.

Borgerkrigen begynte i juli, og i august ble flere serbiske områder erklært selvstendige, blant annet Vest-Slavonia. Måneden etter vedtok FN en handelsblokade som omfattet våpen og annet militært utstyr mot rest-Jugoslavia. I november hadde den jugoslaviske hæren, med støtte fra serbiske paramilitære, okkupert om lag en tredjedel av Kroatia. Kroatias hær var til å begynne med underlegen, men etter hvert organiserte kroatene en effektiv motstand. Begge sider beskyldte hverandre for grusomheter. Høsten 1991 ble byen Vukovar i Slavonia bombardert i tre måneder, og serbiske paramilitære rykket inn og drepte for fote. Tusenvis av mennesker ble drept under kampene i Kroatia i 1991–92, og en kvart million ble drevet på flukt.

FN ble trukket inn i konflikten mot slutten av 1991, etter at EF hadde mislyktes i forhandlinger om våpenhvile. I januar 1992 ble det vedtatt en fredsplan om utplassering av en fredsbevarende FN-styrke (UNPROFOR) i de serbiskkontrollerte områdene Krajina og Slavonia. FN utplasserte 14 000 mann; planen var å demilitarisere de serbiske områdene og å sørge for at den jugoslaviske hæren trakk seg ut. I påvente av en politisk løsning i Kroatia skulle FN også overvåke de kroatisk-serbiske styresmaktene i Krajina. Til tross for fredsplanen fortsatte små sammenstøt mellom partene. FN nådde bare delvis målet om å demilitarisere de serbiske områdene, og i juni satte Kroatia i verk en offensiv i områdene. FN vedtok en resolusjon om tilbaketrekking av de kroatiske styrkene, og forholdet mellom Kroatia og FN ble dermed anstrengt.

I begynnelsen av september 1992 uttalte den jugoslaviske statsministeren at Jugoslavia var villig til å anerkjenne Kroatia med grensene fra før utbruddet av borgerkrigen. Betingelsen var at de serbiske områdene skulle garanteres en spesiell status. I slutten av måneden ble president Tudjman og den jugoslaviske presidenten enige om å arbeide for en normalisering av forholdet mellom landene.

Situasjonen ble svært spent da den kroatiske hæren angrep Krajina i januar 1993. De kroatiske serberne brøt seg inn i FNs våpenlagre og tok tilbake utstyret de hadde levert inn. Jugoslavia truet med å invadere hvis ikke FN-styrkene grep inn. I midten av januar 1994 antydet den kroatiske regjeringen at Kroatia kunne tenke seg å invadere Bosnia-Hercegovina, for å støtte de bosniske kroatene. Men i slutten av februar godtok president Tudjman et forslag fra USA om oppdeling av Bosnia-Hercegovina, som åpnet for at det såkalte Herceg-Bosna-området kunne innlemmes i Kroatia på sikt.

I midten av mars 1994 godtok Kroatia – etter stort internasjonalt press – en revidert fredsplan. Planen gikk ut på at UNPROFOR-styrkene skulle avløses av en ny styrke som ble kjent som UNCRO (UN Confidence Restoration Operation). Styrken ble blant annet utplassert ved grensen mot Bosnia-Hercegovina og Jugoslavia, noe som effektivt hindret våpenleveranser til de serbisk kontrollerte områdene i Kroatia.

I mai 1995 gjenerobret Kroatia det FN-beskyttede området Vest-Slavonia. Serberne svarte med å bombe Zagreb. Det internasjonale samfunnet intensiverte deretter innsatsen i å få til fred i Kroatia. I begynnelsen av august samme år erobret kroatene resten av det serbisk kontrollerte Krajina gjennom en lynkrig. Serbiske hus ble brent ned, og over 150 000 serbere flyktet. Den kroatiske offensiven fortsatte innover i Bosnia-Hercegovina. Med unntak av Øst-Slavonia hadde Kroatia nå fått tilbake kontrollen over områdene som tilsvarte situasjonen ved uavhengighetserklæringen i 1991. Gjenerobringen førte til at flere hundre tusener serbere flyktet; om lag 600 000 slo seg ned i Øst-Slavonia, som fortsatt var en FN-sone under serbisk kontroll.

I oktober 1995 kom det til nye sammenstøt mellom kroatiske og serbiske styrker i Øst-Slavonia. President Tudjman og HDZ hadde gått til valg på at området skulle innlemmes i Kroatia. Kroatiske myndigheter og serbiske lokale ledere startet nå fredsforhandlinger i byen Erdut, der USAs ambassadør og FNs fredsmegler Thorvald Stoltenberg også deltok. Det ble inngått en avtale om at FN skulle etablere et midlertidig styre i Øst-Slavonia, området skulle demilitariseres, det skulle etableres en politistyrke med deltagelse fra både serberne og kroatene, og i tillegg skulle flyktningene sikres en trygg tilbakekomst. I november ble partene også enige om at Øst-Slavonia skulle reintegreres i Kroatia. Etter at Kroatia fikk full suverenitet over Øst-Slavonia i 1998, har titusener av serbere forlatt området.

FN etablerte et overgangstyre i Øst-Slavonia, Baranja og Vest-Sirmium (UNTAES) i midten av januar 1996. Det ble også utplassert tropper som skulle erstatte UNCRO og en obsersvatørstyrke på Prevlaka (UNMOP) som skulle overvåke avmilitariseringen av halvøya sør for Dubrovnik. Observatørene forlot halvøya i 2002. Våren 1996 ble det etablert regionale politiske institusjoner i Øst-Slavonia, og ett år senere ble det avholdt regionale valg. FN la ned overgangstyret i januar 1998.

I desember 1990 vedtok nasjonalforsamlingen en ny grunnlov som åpnet for et selvstendig Kroatia. Grunnloven endret serbernes status; de fikk nå status som minoritet. De kroatiske serberne nektet å godta denne statusen.

Kroatia erklærte seg uavhengig 25. juni 1991 som Republikken Kroatia. President Tudjman utnevnte en koalisjonsregjering som var dominert av HDZ og som arbeidet for internasjonal anerkjennelse. Etter den grusomme krigføringen under borgerkrigen hadde det internasjonale samfunnet mistet interessen for å holde Jugoslavia samlet. Flere land gikk derfor inn for å anerkjenne Kroatia som selvstendig stat. Tyskland var pådriveren, men også Østerrike var engasjert. FN advarte mot å gå for fort frem, noe også USA og flere EU-land var enig i. Men Tyskland anerkjente Kroatia i desember 1991. Resten av EU – med følge av blant andre Norge – anerkjente staten i januar 1992. USA ventet til april.

Etter uavhengigheten var det politiske liv preget av en økende autoritær og nasjonalistisk holdning i det ledende partiet HDZ. Media var statskontrollert, og opposisjonen klaget over at regimet brukte udemokratiske metoder. Flere land var bekymret for bruddene på menneskerettighetene i Kroatia. President Tudjman og HDZ satt med makten i Kroatia helt frem til slutten av 1990-tallet, selv om opposisjonen var sterk i de største byene. I Dalmatia og særlig Istra stod de regionale partiene sterkt.

Økonomisk var Kroatia sterkt svekket av krigen. Privatiseringen gikk langsomt. Personer med gode kontakter i HDZ fikk ledende stillinger i næringslivet, og det var utstrakt korrupsjon. President Tudjman ble gjenvalgt ved valget i 1992 med 56 prosent av stemmene. HDZ vant også parlamentsvalget og dannet regjering under ledelse av Hrvoje Šarinić.

I 1993 ble det politisk uro i Kroatia omkring konflikten i Krajina, spørsmålet om autonomi for en halvøy nordvest i Kroatia, misnøye med landets økonomi samt Kroatias involvering i Bosnia-konflikten. Regjeringen gikk av i slutten av mars. En rekke finansielle skandaler og en hurtig forverring av økonomien fulgte. Nikica Valentić – tidligere leder i det statlige kroatiske oljeselskapet – ble ny statsminister. HDZ dannet nå regjering alene, men partiet ble splittet året etter. En liberal fløy var misfornøyd med Tudjmans anti-muslimske holdninger. I tillegg mente fløyen at forsavarsministeren måtte gå av på grunn av Kroatias engasjement i Bosnia-konflikten. Jugoslavias tidligere president Stipe Mesić var med på å stifte et nytt liberalt parti, som ble det største opposisjonspartiet. Ved valget 1995, fikk HDZ om lag 45 prosent av stemmene og dannet regjering under ledelse av Zatko Matesa (1995–2000).

I 1995 vedtok det kroatiske parlamentet å redusere serbernes rettigheter; loven om minoriteter hadde gitt serberne spesielle rettigheter i de områdene der de hadde vært i flertall. Krigen og flyktningstrømmene hadde forandret dette. Det ble også rapportert at kroatiske myndigheter hadde bosatt om lag 100 000 bosniske flyktninger i Krajina, til tross for kritikk fra FN.

Tudjman fikk fornyet tillit i presidentvalget i 1997. OSSE kritiserte imidlertid valget, fordi opposisjonen ikke hadde kommet til i statskontrollert media under valgkampen. President Tudjman døde i desember 1999, og ved presidentvalget i januar/februar 2000 vant Stipe Mesić fra det liberale partiet HNS etter to valgomganger. Mesić var kritisk til Tudjmans politikk, som han mente var for nasjonalistisk og autoritær. HDZ mistet også regjeringsmakten ved valget 2000. Et sosialdemokratisk parti fikk flest stemmer og Ivica Račan ble statsminister.

I september 2000 avsatte Mesić flere generaler fra den kroatiske hæren; generalene hadde kritisert myndighetens politikk. Han vitnet også for krigsforbryterdomstolen i Haag i 2002. Høyrefløyen i kroatisk politikk hevdet han vitnet falskt.

Ved parlamentsvalget i 2003 vant HDZ igjen valget med støtte fra to konservative partier. Ivo Sanader ble ny statsminister; under Sanaders ledelse har HDZ fremstått som et moderat konservativt parti.

Under president Mesić (2000-2010) ble valgløftene om å skape et demokratisk parlamentarisk system innfridd. Han reduserte presidentens makt og bidro til å gjøre slutt på Kroatias isolasjon i internasjonal sammenheng. Kroatias tredje president, Ivo Josipović, tapte gjenvalg i 2015 til fordel for landets første kvinnelige president, Kolinda Grabar-Kitarović.

Kroatiske myndigheters viktigste utenrikspolitiske målsetting har vært EU- og NATO-medlemskap. Kroatia gjorde betydelige fremskritt for å oppfylle EUs og NATOs kriterier, og medlemskapsforhandlinger med EU som startet i 2005 ble avsluttet i 2013, da Kroatia ble innlemmet som EU-land. I 2009 fikk Kroatia NATO-medlemskap.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.