Kari Rasmusdatter Hiran

Karl 12. forsøkte derfor å omgå stillingen, hans mål var å innta Drammen og å falle i ryggen på den norske hovedhæren. Da ville veien nedover kysten og til Kongsberg være åpen. 26. mars ble 500 soldater under kommando av oberst Axel Löwen sendt nordover til Hadeland over Hakadal. Svenskene ble først møtt ved Harestua av et bondeoppbud under ledelse av gjestgiver og lensmann Gregers Granavollen. De felte trær og bygde forhugninger og skjøt på karolinerne. Etter flere timers kamp klarte imidlertid svenskene å trenge gjennom her.

28. mars kom den svenske styrken frem til Norderhov prestegård, der de slo leir for natten. Samtidig hadde Lützow i det norske hovedkvarteret på Bragernes mottatt melding om den svenske fremrykkingen og sendt en avdeling dragoner for å stanse den. Om natten til 29. mars kom den norske fortroppen over svenskene og angrep dem overraskende. Det endte med at alle svenske enten ble drept, tatt til fange eller drevet på flukt. Totalt ble 42 svensker drept eller såret, omtrent 130 ble tatt til fange, deriblant oberst Löwen. På norsk side var 21 soldater blitt drept eller såret. I tillegg ble åtte bønder drept eller såret ved Harestua.

16. april sendte Schlippenbach av gårde en fortropp på 240 mann under major Johan Conrad Nieroth for å rydde veien over Krokskogen til Sundvollen. Men ved Nordkleiva, like ovenfor Sundvollen ble svenskene ved solnedgangstider om kvelden møtt av en styrke bestående av 300 mannhusinger fra Ringerike ledet av fogden Lars Michelsen, samt en styrke på 100 soldater fra Valdres kompani og 50 dragoner fra Follo under kaptein Anton Jacob de Coucheron. Lokalbefolkningen hadde bygd sterke forhugninger i de bratte hengene ved å felle trær.

De norske forsvarene møtte de fremrykkende svenskene med overraskende og sterk muskettild. 32 svensker ble drept under dette angrepet og 26 såret. Nordmennene hadde to døde og tre sårede. Etter å ha mislyktes to ganger i å storme den norske stillingen trakk major Nieroth seg tilbake og slo leir ved Jonsrud-gårdene i Lommedalen. Hovedstyrken under oberst Schlippenbach lå fremdeles ved Bærums verk.

Bent Aslesen ble på denne tiden brukt av kaptein Coucheron som en såkalt kunnskapsmann, eller informant. Han skal blant annet ha advart styrken ved Nordkleiva om svenskene som var på vei.

Det som deretter skjedde har man egentlig kun èn kilde til, en supplikk Kari Rasmusdatter sendte inn til Slottsloven i Norge fra 1717, hvor hun bad om å få belønningen hun og hennes mann var blitt lovet for sin innsats for konge og fedreland. Den er bevart som et vedlegg til fogd Lars Michelsens regnskap, siden det var han som kom til å betale ut den lille belønningen hun og mannen endte opp med å bli tildelt.

I supplikken fortalte Kari Rasmusdatter først om mannens virksomhet som kunnskapsmann før Nordkleiva-trefningen i april året før, «fordi vi Boer midt i Alfar-Veien paa Krogschoven». Og at han var blitt lovet belønning. Noen dager etterpå hadde så kapteinen bedt ham om å skaffe et kvinnfolk som kunne gå til den svenske leiren ved Jonsrud, og etter «Fiendens udforschning» fortelle dem at den norske stillingen ved Nordkleiva var blitt forsterket med store styrker, slik at «Fienden umulig kunde komme der igiennem». Og at disse planla å gjøre et utfall mot Jonsrud. Men det var ingen som ville før Kari Hiran sa seg villig, «uden at Jeg maatte omsider resolvere dertil».

Det var på dette tidspunktet ytterligere norske forsterkninger på vei, men det ville ta en stund før de var på plass. Inntil det skjedde var Coucherons styrke på 150 soldater og rundt 300 bønder underlegen hvis den svenske hovedstyrken på Bærums verk bestemte seg for å angripe med full styrke. Det var dette kapteinen ville unngå. Han regnet også med at svenskene ikke hadde klart å få full oversikt over stillingen ved Nordkleiva og hvor mange stridende det var der.

Kari Hiran gikk så over skogen mot de svenske forpostene, ved et tjern ble hun tatt fast av svenske soldater, som truet henne på livet «for at give denne Kundskab». Da fortalte hun alt hun var blitt instruert om å si. Soldatene tok deretter henne med til Jonsrud, der hun ble forhørt av en svensk offiser. Men som svenskene på gårdene nå trodde at et norsk angrep kunne komme når som helst, brøt de opp og marsjerte til Bærums verk. Som fange måtte hun følge med. Der ble hun forhørt på nytt av «dend Svensche Genneral» (trolig Schlippenbach). Hun la til at om nordmennene fikk vite hva hun hadde sagt til dem, så «parterende de mig i mange smaae styrer». Noe som skal ha fått svenskene til å slippe henne fri.

Kari Rasmusdatter hadde så gått tilbake til kaptein Coucheron, «som hiertelig var Fornøyd, med alt hvis som passert var». Han viste henne til fogden Michelsen som ville skaffe henne og mannen en belønning. Men, de hadde ikke fått noe, selv om fogden hadde lovet å tale deres sak hos øvrigheten. Det var derfor hun nå, i mai 1717, søkte om en slik belønning, for hennes og mannens flid, troskap og «store Hazard».

Fogden bekreftet historien og løftet i sin påtegning, men la til at nå etter at fienden hadde forlatt landet, så kunne han ikke gi mer enn de tre års skattefrihet som andre husmenn og bønder som hadde lidd krigsskade fikk. Han håpet likevel at visestattholder Frederik Krag (Slottslovens formann) ville gi henne noe mer. Han fulgte rådet og ga ordre om at Kari Hiran og mannen også skulle få ubetalt en belønning på to riksdaler.

I 1905 ble supplikken funnet på Riksarkivet av læreren og lokalhistorikeren Thorstein Olsen Gran. En artikkel han skrev om Kari Rasmusdatter Hiran i Hønefoss-avisen Oplandsposten, «En heltekvinde fra 1716», ble siden kopiert og trykket i aviser over hele Norge. Det er neppe tilfeldig at en slik feiring av en helt fra store nordiske krig skjedde i 1905, en ny periode med norsk-svenske spenninger.

Nå ble Kari Rasmusdatter skrevet inn i lokalhistorien som, ofte i kontrast med andre helter fra 1716, som oftest var menn eller fra overklassen. Her hadde man en fattig kvinne, «bare en fattig husmannskone», som hadde utført en heltedåd som var større enn den rike prestefruen Anna Colbjørnsdatters, bare for å bli glemt. I sin bygdebeskrivelse av Hole fra 1914 beskriver lokalhistorikeren Gunnar Tveiten det tvungne besøket til Kari Rasmusdatters i Jonsrud for å føre svenskene bak lyset, og det blir beskrevet som tappert og svært farlig, «[...] sin vovelige færd like inn i løvens gap», og «Innsatsen var livet – større kan den ikke gis!».

Tveitens bok førte til at historien om Kari Rasmusdatter ble spredt enda mer, og nå ble den en del av den lokale historien om krigen på Ringerike, og at den siden er blitt trukket frem i en rekke bøker og avisartikler. Allerede på 1940-tallet blir historien fremstilt som en gammel lokaltradisjon og Kari Hiran som en «finnekjerring».

Det er satt opp en rekke minnesmerker i Hole som markerer trefningen på Nordkleiva og dem som deltok i det.

Allerede i 1717 satte sognepresten på Norderhov Daniel Ramus (Anna Colbjørnsdatters sønn) opp en tavle på slagstedet i Nordkleiva, med en triumferende og advarende patriotisk innskrift, som oppfordret vandringsmenn til å skue den gamle valplassen og dette æreminnet som takket Gud.

Hvad tænkte Svensken da, de Nordmænd her vil gjæste, mon de i Agershuus sin Fod saa Fast vil fæste, sit Tog paa Nordrehoug mon de forglemme har? Det staaer da nu til Rest, de på Krogskoven var.

Her mødte Coucheron, med Norske voved Trøje, saa Døden lukte strax paa Svensken mangt et Øje, som til sit Fødested forglemte at gave hjem; Kom Svenske aldri her, naar du betenkær dem.

Stedet der tavlen står, er siden kjent som Tavleskaret eller Tavledalen. Den opprinnelige tavlen råtnet etter hvert opp, og Hole historielag har siden satt opp reproduksjoner flere ganger. Senest i 2007. I 1947 reiste turistforeningene i Oslo og på Ringerike også opp en nøytral minnestein på stedet over de falne på begge sider.

De falne svenske soldatene ble begravd i en fellesgrav i det som siden ble kalt «Svenskeroa» på Hole kirkegård. Der ble det i 1981 satt opp en annen minnestein av Sveriges ambassade og Røyse skole.

Etter andre verdenskrig var det flere forsøk på å få reist en støtte også over Kari Rasmusdatter Hiran, som nå ble kalt «Krokskogens første partisan». Mange satte hennes historie sammen med historien til de norske hjemmestyrkene under krigen, som hadde flere tilholdssteder på Krokskogen. Mange av Milorg-soldatene så på Kari Rasmusdatter som en helt og forgjenger for dem i deres partisanvirksomhet der under krigen. I 1956 ble det samlet inn penger etter et initiativ fra Milorg-veteraner fra Krokskogen (HS 1424) for å få reist en minnestein. Støtten ble avduket 16. september 1956 på Benteplassen (Hiran) ved Kongeveien.