Lokalhistorie er historieskriving på lokalt nivå, særlig bygde- og byhistorie. I de fleste av Norges kommuner foreligger bygdebøker eller arbeid med disse. I bygdebøkene har gårds- og ættehistorien oftest bredest plass.
Faktaboks
- Uttale
- lokˈalhistorie
De eldste bygdebeskrivelser var overveiende topografisk beskrivende; noen av dem (fra 1500-tallet) ble gitt ut av Gustav Storm i Historisk-topografiske Skrifter om Norge og norske Landsdele (1895). Eksempler fra en noe senere tid er Ludvig Holbergs Bergens Beskrivelse (1737) og Petter Dass' Nordlands Trompet (først trykt 1739).
Fra annen halvdel av 1700-tallet finnes en lang rekke bygdebeskrivelser, med Hans Strøms Beskrivelse over Fogderiet Søndmøre (1762–1769) som en av de betydeligste. I 1792–1808 utkom Topographisk Journal for Norge, som fra 1811 ble fortsatt i Historisk-topografiske Samlinger, utgitt av Selskabet for Norges Vel, og senere av samme selskaps Budstikken (til 1834).
Etter en periode med mindre aktivitet utkom i årene 1885–1921 det store verket Norges land og folk i 44 bind, de fleste skrevet av Amund Helland, som fikk stor betydning. Det ble i de følgende tiår stiftet en rekke lag (historielag, sogelag) rundt om i landet, som har hatt utgivelse av by- og bygdebøker som en viktig del av sitt program.
Lokallagene fikk i 1920 en sentralorganisasjon i Landslaget for lokalhistorie. I 1955 ble Norsk lokalhistorisk institutt opprettet.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.