Jemen som selvstendig stat har hatt en turbulent moderne historie, både som to til dels rivaliserende nabostater før 1990, deretter som én samlet statsdannelse. I flere perioder har det vært krig i landet: Først mellom de to statene, deretter borgerkrig i det forente Jemen i to perioder, sist fra 2014/15. Denne krigen førte til at flere land grep inn militært, og at den utviklet seg fra å være en borgerkrig til å bli en regional militær konflikt. Denne er ledet av Saudi-Arabia, som har stått i spissen for en flernasjonal militær koalisjon,  gjennom Operation Decisive Storm.

Jemen har som følge av indre motsetninger, og krigen fra 2014, i tiltagende grad opphørt å funksjonere som en stat. Ulike grupperinger, inklusive flere islamistiske grupper, har tatt kontroll over forskjellige deler av landet. Til disse hører både al-Qaida og Den islamske stat (IS), samt Houti-militsen fra det nordlige Jemen. Houtis tok, særlig fra 2014, kontroll over store deler av Jemen, og den saudisk-ledede krigføringen er rettet mot denne gruppen, som er beskyldt for å stå i ledetog med Iran. Krigen er derfor også framstilt som et ledd i den pågående kampen om regional innflytelse mellom Iran og Saudi-Arabia, men det er ikke påvist omfattende iransk støtte til Houtis. De humanitære følgene av krigen i Jemen er svært store, med utstrakt mangel på helsetjenester, mat og vann, betydelige tap av menneskeliv og med store materielle ødeleggelser.

Politisk-ideologiske motsetninger mellom det daværende konservative Nord-Jemen og det radikale Sør-Jemen førte til kortvarige kriger mellom de to statene i 1972 og 1979. Samtidig var det – og er fortsatt – store spenninger innad i den nordlige delen av landet. Gamle motsetninger mellom sør og nord er fortsatt en faktor, og konfliktene i den nordlige del av landet har forsterket kravet i sør om igjen å etablere en egen stat der. Krigen fra 2014/15 har forsterket frykten for at landet på ny kan bli delt.

Urolighetene i nord, som har spredd seg til store deler av landet, har gjort det lettere for jihadister å etablere seg i Jemen. Al-Qaida lykkes i å skaffe seg et fotfeste i landet, og Al-Qaida på Den arabiske halvøy (AQAP) har etablert seg som den mest virksomme del av nettverket. Dette førte til at USA engasjerte seg i Jemen; dels med dronekrig, dels med militær støtte til landets regjering. Senere etablerte også Den islamske stat (IS) et fotfeste i Jemen.

Motsetningene i nord førte til et væpnet opprør fra 2004, som i 2014 medførte at gruppen Houtis (Ansar Allah) tok kontrollen over hovedstaden Sana. Dette igjen var bakgrunnen for at en koalisjon av flere land, anført av Saudi-Arabia, i 2015 iverksatte en militær aksjon mot gruppen. Den besto først av flyangrep, dernest med bakkestyrker. Dette var i noen, men ikke avgjørende, grad et uttrykk for rivalisering mellom de to stormaktene i regionen, det sunni-styrte Saudi-Arabia og det sjia-styrte Iran. Saudi-Arabia anklager Iran for å støtte Houtis for å skaffe seg økt innflytelse i Jemen gjennom å støtte opprørerne, som også er sjiaer. Gjennom Houtis kunne Iran styrke sin politiske innflytelse på Den arabiske halvøy, hvor det er et betydelig antall sjiaer både i Bahrain og i Saudi-Arabia. Samtidig har Saudi-Arabia søkt å styrke sin stilling i Jemen, også ved å spre sin versjon av islam, wahabismen.

På 1960-tallet utspant det seg en annen regional, politisk maktkamp i Midtøsten, da Egypt og Saudi-Arabia sto på hver sin side i en jemenittisk konflikt. Det førte til at FN satte inn en fredsstyrke i landet: United Nations Yemen Observation Mission (UNYOM).  Norge bidro med et mindre antall offiserer til denne. I tillegg til å være en brikke i det regionale politiske spillet om innflytelse på Den arabiske halvøy og i Midtøsten, har Jemen en strategisk beliggenhet ved Bab al-Mandeb, og kontrollerer derved delvis innseilingen til Rødehavet.

Regimeskiftet som fulgte av opprøret i Jemen 2011–12 var en del av Den arabiske våren, og endret det politiske bildet i landet. Det førte til en politisk oppmykning, men framrykkingen til Houtis – og borgerkrigen og den utenlandske intervensjonen som fulgte denne – har reversert det som var av utvikling i demokratisk retning i Jemen. Økonomiske vansker og sosiale skiller, som er vesentlig forverret som følge av krigen, bidrar til ytterligere usikkerhet om landets framtid.

Se også artiklene:

Nord i Jemen brøt det i 2004 ut et opprør som bevegelsen ash-Shabab al-Muminin, ledet av den religiøse zaidi-lederen Hussein al-Houti, sto bak. Bevegelsen er best kjent som Houtis etter grunnleggeren, som ble drept i kamp med regjeringsstyrker i 2004. Gruppen er også kjent som Ansar Allah. al-Houti var motstander av Jemens samarbeid med USA i krigen mot terror, som ble iverksatt etter terroranslagene 11. september 2001.

Konflikten i nord, som i utgangspunktet var konsentrert om provinsen Saada, men som har spredd seg derfra, har flere årsaker. Saada er holdt for å være Jemens minst utviklede område, hvor innbyggerne i liten grad er tilgodesett med offentlige investeringer og tjenester. Tradisjonelle samfunnsstrukturer – blant annet med sterk klantilhørighet – er intakte. En religiøs dimensjon spiller også inn. Dette er kjerneområdet til en retning innen sjiittisk islam – zaidi – som står i motsetning til sunni-retningen, som er den dominerende i landet. Forskjellene mellom dem anses imidlertid ikke som svært store. Regjeringen er opplevd å ha støttet salafister tilhørende sunni, noe som har utfordret tilhengerne av zaidi, som av regjeringen dertil er beskyldt for å ville opprette et sjiittisk prestestyre i Saada.

Til revolusjonen i 1962 ble det daværende Nord-Jemen styrt som et zaidi-imamat. Motstanden på 2000-tallet har sitt utspring i de samme områder som imamen flyttet til i 1962 etter å ha blitt avsatt, og hvorfra motstanden mot den nye republikken den gang ble ført.

Krigen mellom regjeringsstyrkene og Houtis startet i juni 2004, og har pågått i flere runder, med opphold mellom. I 2010 ble det inngått en våpenhvile som så la grunnlaget for en avtale kjent som GCC-initiativet, etter den regionale samarbeidsorganisasjonen Golfrådet (Gulf Cooperation Council, GCC), som sto bak mekling som førte til en avtale mellom partene. Saudi-Arabia spilte en aktiv rolle også ut over å være medlem i GCC, etter at landet i 2009 involverte seg direkte i krigen på regjeringens side.

GCC-initiativet førte indirekte til opprøret i 2011 som endte med regimeskifte. President Ali Abdullah Saleh nektet lenge å undertegne GCC-avtalen, som ble støttet av FN, til det folkelige opprøret tvang ham til det under Den arabiske våren november 2011. Avtalen inneholdt et opplegg for demokratisering, inklusive president Salehs avgang, ny grunnlov og framskutt presidentvalg.

Konflikten i nord fortsatte like fullt, og Houti-bevegelsen fikk etter regimeskiftet høsten 2011 kontroll over en større del av landet, også utenfor kjerneområdet Saada. Samtidig som den militære styrken til Houtis ble utviklet, fikk gruppen også politisk innflytelse. En nasjonal dialog ble sluttført i januar 2014, i tråd med GCC-initiativet.

I juli 2014 tok Houti-opprørere kontroll over byen Amran nord for Sana, før de i august gikk inn i hovedstaden, for så – etter væpnede sammenstøt – å ta kontroll over store deler av Sana i september. Deretter ble det inngått en våpenhvileavtale framforhandlet av FN, og en ny regjering ble dannet, med representanter også fra Houtis og opprørsbevegelsen i sør.

Den nye presidenten, Abdrabbuh Mansour Hadi, utnevnte i oktober 2014 en ny statsminister, Ahmed Awad Mubarak, som ledet den nasjonale dialogen. Han gikk imidlertid nærmest umiddelbart av etter press fra Houtis. Deretter inntok Houtis Jemens nest største by, Hudeida. Gruppen tok i januar 2015 kontroll over presidentpalasset, og oppløste deretter nasjonalforsamlingen, begrunnet med å unngå et maktvakuum, for så å etablere et styringsråd. Derved grep gruppen makten i Jemen, i hva som er betegnet som et kupp. Hendelsen ble fordømt blant annet av Golfrådet (GCC). Houtis inntok deretter Aden, Sør-Jemens tidligere hovedstad, før byen ble gjenerobret av regjeringsstyrker. Houtis inntok også landets tredje største by, Taiz.

De gamle regjeringsstyrkene er splittet. En stor del regnes som lojale til den tidligere presidenten, Ali Abdullah Saleh, og ikke til Abdrabbuh Mansour Hadi. Sistnevnte etablerte seg i Aden, som ble erklært midlertidig hovedstad, men gikk i eksil i Saudi-Arabia mars 2015. Senere, etter at byen ble kontrollert av de saudi-ledede koalisjonsstyrkene, vendte han tilbake til Aden. Mens Saudi-Arabia og dets allierte kjemper for å gjeninnsette Hadi, allierte Saleh seg i praksis seg med Houtis i et forsøk på å vinne tilbake makten. Denne alliansen ble brutt høsten 2017, og i desember ble Saleh drept av Houtis-soldater.

Konflikten i Jemen ble stadig mer internasjonalisert. I 2015 ble den en krig med flernasjonal, regional deltakelse. Jemens regjering har søkt å knytte Houtis til kampen mot terror, og har hevdet at gruppen blir støttet av sjia-regimet i Iran samt av den libanesiske sjiittiske militsen Hizbollah – som også støttes av Iran. Jemen har også beskyldt Eritrea for å ha samarbeidet med Iran om å støtte Houtis. Iran og Hizbollah har avvist at de støtter Houtis ut over å gi råd.

Den påståtte støtten fra Iran, med fare for økt iransk og dermed sjiittisk innflytelse på Den arabiske halvøy, var begrunnelsen for at Saudi-Arabia tok initiativet til og ledelsen av en flernasjonal militær intervensjon mot Houtis i mars 2015. Saudi-Arabias kong Salman oppga at den militære operasjonen var for å forhindre at Jemen ble et område for terrorisme og internasjonal kamp. Dermed ble indre motsetninger i Jemen igjen internasjonalisert, som under borgerkrigen på 1960-tallet og som følge av Den kalde krigen, da Sør-Jemen var knyttet til Østblokken, og Nord-Jemen til Vesten.

Saudi-Arabia iverksatte fra 26. mars 2015 flybombing av Houti-mål i Jemen. Dette skjedde innenfor rammen av en flernasjonal militær koalisjon som besto av ti land. Denne startet en militær operasjon, 'Operation Decisive Storm', med – etter hvert – deltakelse fra de andre statene på Den arabiske halvøy, med unntak av Oman. Operasjonen ble formelt sett iverksatt etter en anmodning fra Jemens regjering til Golfrådet (GCC) om en militær inngripen. Formålet var å drive Houtis tilbake, og gjeninnsette Hadi som president. Den militære intervensjonen fikk i april 2015 støtte i FNs sikkerhetsråd, gjennom resolusjon 2216, som krevde at Houtis trakk seg tilbake, oppga sine våpen og sin væpnede kamp.

Saudi-Arabia kunngjorde 22. april at 'Operation Decisive Storm' var over, for å bli etterfulgt av 'Operation Restoring Hope'. Derigjennom fortsatte flybombing i flere deler av Jemen. Den flernasjonale operasjonen gikk inn i en ny fase i juli 2015, da bakkestyrker – først fra De forente arabiske emirater – ble satt inn, og Aden ble gjenerobret. Forut for dette var saudiske og emiratiske spesialstyrker på plass i området. Houtis svarte blant annet med å rette angrep over grensa til Saudi-Arabia.

Flere land deltar i den flernasjonale koalisjonen: Bahrain, De forente arabiske emirater, Egypt, Jordan, Kuwait, Marokko, Qatar, Senegal og Sudan deltar med militære styrker, i tillegg til Saudi-Arabia. Særlig USA, men også Frankrike og Storbritannia har bidratt blant annet med etterretning og logistikkstøtte, inklusive etterfylling av jagerfly i lufta. De tre landene har også solgt våpen til flere av de deltagende stater. USA etablerte en planstab for å støtte operasjonen, med personell utplassert i Bahrain, De forente arabiske emirater og Saudi-Arabia. USA utplasserte også Patriot antiluftskyts i Saudi-Arabia til forsvar mot Houtis Scud-missiler. Qatar ble sommeren 2017 utelukket fra koalisjonen som følge av den regionale blokaden av landet. Krigen i Jemen er også brukt i den regionale kampen om politisk innflytelse av stater på Den arabiske halvøy, inklusive De forente arabiske emirater.

USAs begrunnelse for sitt militære engasjement i Jemen ligger i det nære samarbeidet med Saudi-Arabia. Dette ble uttalt å være truet hvis Houtis tok over kontrollen over Jemen. En Houtis-overtakelse ville også ha konsekvenser for samarbeidet mellom USA og Jemen i kampen mot al-Qaidas avdeling på den arabiske halvøy (AQAP), som har sitt sterkeste fotfeste nettopp i Jemen.

Saudi-Arabia anmodet også Pakistan om å delta i den flernasjonale operasjonen, men parlamentet der gikk imot krigsdeltakelse. Pakistan sendte derimot marinefartøyer for å delta i en blokade av Houtis, i tråd med FNs sanksjonsvedtak. Oman deltar ikke i koalisjonen, og har inntatt en nøytral rolle for å kunne være en forbindelse mellom partene, inklusive til Iran. I mai 2015 inngikk De forente arabiske emirater og Saudi-Arabia en avtale med Eritrea om å bruke dette landets territorium i operasjonen i Jemen. Avtalen innbefattet leie av havnen i Assab som en militær logistikkbase. Marineoperasjoner mot Jemen er deretter utført fra Assab; flytokt fra Asmara

Den saudi-ledede operasjonen rettes mot Houtis, og ikke mot terrorgruppene IS og AQAP, som også bekjemper Houti-militsen. Våpenhjelp til grupper som bekjemper Houtis har også kommet i hendene på AQAP og IS, som i løpet av krigen har styrket sine stillinger i Jemen. AQAP utvidet i 2015 området den kontrollerte, og styrket sin økonomi blant annet gjennom oljesmugling. USA støttet lenge president Ali Abdullah Saleh. Under ham samarbeidet Jemens regjering med amerikanske myndigheter om å bekjempe al-Qaida etter terrorangrepene 11. september 2001. Blant annet har USA gjennomført en rekke angrep med droner mot al-Qaida i Jemen. Våren 2016 ble det kjent at USA hadde sendt militære rådgivere til Jemen for å bistå jemenittiske og koalisjonsstyrker der i kampen mot al-Qaida. Norge har blitt beskyldt for indirekte å bidra til krigen i Jemen gjennom salg av våpen til Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater.

USA beskjøt mål i Jemen med raketter i oktober 2016, oppgitt å være i selvforsvar. Det var svar på angrep mot amerikanske marinefartøyer i Rødehavet. Houtis benektet å stå bak beskytningen. De amerikanske marinestyrkene er utplassert for å vokte skipsleden som er viktig blant annet for frakt av olje gjennom Suezkanalen.

FN tilrettela fredssamtaler mellom partene i Genève i mai–juni 2015. Deretter er det inngått flere våpenhviler, dels for å få inn humanitær hjelp, dels som et ledd i arbeidet med å finne en politisk løsning på konflikten.

Over 80 prosent av befolkningen var i 2016 antatt å ha behov for humanitær hjelp, som var vanskelig å få fram på grunn av krigen. Bombingen har også medført ødeleggelser av Jemens kulturarv, inklusive deler av den gamle bebyggelsen i Sana. FN karakteriserte den humanitære krisen i 2017 som den verste noe sted. Den ble forsterket da nabolandene iverksatte en blokade av Jemen etter at Houtis skjøt en rakett mot Saudi-Arabias hovedstad Riyadh i november 2017.

Mens opprøret nord i Jemen har sterke kulturelle og religiøse årsaker, er regimemotstanden sør i landet mer preget av økonomiske og politiske forhold – men begge har røtter i forhistorien før Jemen ble forent i én stat i 1990.

Den mislykkede integrasjonen av de to tidligere selvstendige statene fra 1990 førte først til at Sør-Jemen forsøkte å bryte ut i 1993; et opprør som ble slått ned etter en borgerkrig i 1994. Senere har motstanden mot det forente styret ulmet, for så å komme mer til overflaten som en politisk bevegelse i de seneste år. Fra 2007 er denne kanalisert gjennom den såkalte South Yemen Movement (også kjent som Southern Movement, eller på arabisk al-Hirak). Bevegelsen ble til som følge av protester fra tidligere statsansatte som uttrykte misnøye over pensjonsutbetalinger, og fikk gradvis økt tilslutning fra flere befolkningsgrupper. Også flere organisasjoner gikk sammen til hva som er blitt en protestbevegelse.

Hovedkravet var i utgangspunktet like muligheter som innbyggerne i nord, knyttet særlig til økonomiske og sosiale forhold, som arbeid og offentlige investeringer, samt større innflytelse over regionale saker, inklusive over bruken av statens oljeinntekter. Størstedelen av oljen utvinnes fra områder i det tidligere Sør-Jemen, men mindre deler blir investert i denne delen av landet. Senere har kravet om økt innflytelse blitt forsterket til regionalt selvstyre, eller – fra deler av bevegelsen – selvstendighet, det vil si løsrivelse fra Jemen, som en ny stat, 'Sør-Arabia'.

Opprøret i sør, i motsetning til det i nord, er politisk, og har ikke ført til væpnet kamp. Terrorgruppen al-Qaida in the Arabian Peninsula (AQAP) har søkt å utnytte den politiske spenningen – og uttrykt støtte til kravet om løsrivelse, men det er ikke påvist direkte forbindelser mellom denne og opprørsbevegelsen. Mens South Yemen Movement er en løs koalisjon av ulike grupper og interesser, er det andre organisasjoner i sør som enda tydeligere går inn for selvstendighet.

Den politiske situasjonen i Jemen, med svak sentralmakt og store spenninger, har bidratt til at radikale islamistiske grupper har fått fotfeste i landet, framfor alt en lokal del av terrornettverket al-Qaida: al-Qaida in the Arabian Peninsula (AQAP), som er en sammenslåing av jihadist-grupper i Jemen og Saudi-Arabia. Flere av de mest kjente medlemmene av al-Qaida kommer fra disse to landene, blant dem Osama bin Laden, som stammer fra Jemen, men vokste opp i Saudi-Arabia.

Al-Qaida i Jemen tok i januar 2015 på seg ansvaret for terrorangrepet mot Charlie Hebdo i Paris.

Krigen har gjort det mulig for Den islamske stat (IS) å forsterke sitt fotfeste i Jemen. Fra 2015 har gruppen, dels på bekostning av AQAP, styrket sin stilling der. De to har ved noen tilfeller støtt sammen militært. AQAP anses likevel som den gruppen som har styrket sin stilling mest som følge av krigen. IS har utført flere aksjoner i Jemen, inklusive et attentat mot guvernøren i Aden 2015, og selvmordsangrep samme sted i desember 2016. Angrep mot flere moskeer i mars 2015, og som er tilskrevet IS, bidro til at konflikten i landet utviklet seg til borgerkrig. Med sine fysiske og verbale angrep mot sjiaene har IS, som består av sunnier og anser sjiaer for vantro, bidratt til motsetningene og til krigen.

Jemen har også tidligere vært brukt som base for terroraksjoner, og det er utført flere slike aksjoner i landet. En radikal gruppe, Islamic Army of Aden-Abyan, var aktiv mot slutten av 1990-årene. Flere av medlemmene hadde bakgrunn fra mujahedin i Afghanistan; mange av dem knyttet seg så til al-Qaida. Det er anslått at om lag 4000 jemenitter deltok i jihad mot Sovjetunionen i Afghanistan, og at langt flere med erfaring fra denne kampen har søkt tilhold i Jemen. Rundt 90 av fangene i Guantanamobasen på Cuba, flere enn fra noe annet land, kom fra Jemen.

På slutten av 1990-årene hadde flere islamistiske grupper tilhold i Jemen, blant annet algeriske Front Islamique du Salut (FIS) og Groupe islamique armé (GIA), samt ekstreme egyptiske grupper. USA fryktet at Jemen skulle utvikle seg til en base for internasjonal terror. Frykten ble dels bekreftet i oktober 2000 da det amerikanske marinefartøyet USS Cole ble utsatt for et terrorangrep under opphold i Aden, og i 2002 da det franske tankskipet Limburg ble rammet av et angrep. al-Qaida ble beskyldt for å stå bak begge; Islamsk Jihad ble knyttet til aksjonen mot USS Cole. Den militante gruppen Abu Ali al-Harti-brigadene hevdet å stå bak aksjonene mot begge skipene, og ble ansett for å være al-Qaidas avdeling i Jemen.

Jemen er et tradisjonelt klan- og stammesamfunn, og det er vanlig med våpen og væpnet motstand. Selv om noen grupperinger går sammen, vil det ofte være interne motsetninger, slik tilfellet også er for Houtis på den ene siden og regjeringsstyrkene på den andre i borgerkrigen. Smågrupper har ofte egne agendaer, med lokal misnøye eller uoppgjorte forhold, og egne politiske mål.

Etter terrorangrepene 11. september 2001 etablerte Jemen og USA i 2002 et samarbeid i kampen mot terrorisme. Som ledd i dette har blant annet amerikanske spesialstyrker trent jemenittiske antiterror- og sikkerhetsstyrker. I dette samarbeidet måtte president Saleh foreta en balansegang opp mot så vel tradisjonelle og konservative muslimske ledere som mer militante og radikale grupper.

Mangelen på sentral kontroll, samt en kultur for væpnet motstand, har av amerikanske myndigheter vært ansett som et risikoment for at al-Qaida skal kunne etablere et baseområde i Jemen. USA har dels bistått Jemen i å utvikle egen antiterror-kapasitet, dels har de to land gjennomført felles aksjoner mot terrorister. Sentralt i USAs strategi har vært bruk av droner. Flere land har i perioder evakuert sine ambassader av frykt for terrorangrep.

Med sin geografiske beliggenhet er utviklingen i Jemen også påvirket av uroen på Afrikas horn, inklusive Somalia, og piratvirksomheten i Adenbukta. Våpen blir smuglet inn fra disse områdene og fra annet hold.

Opposisjonen mot president Saleh og hans regime vokste på 2000-tallet, og i 2011 kom det, som i flere andre arabiske land under Den arabiske våren, til omfattende demonstrasjoner med krav om demokratisering – og at presidenten måtte gå av. Opprøret spredte seg til store deler av landet, med omfattende deltakelse. Regimet svarte med voldsbruk, og de væpnede styrker ble splittet – med fare for ny borgerkrig. President Saleh avviste krav om å gå av, og ble i juni hardt skadd etter et angrep mot presidentpalasset. Etter press fra innenlandsk opposisjon og stater i regionen gikk Saleh til slutt med på å trekke seg. Han gikk av i februar 2012, og ble etterfulgt av visepresident Abd al-Rab Mansur al-Hadi, som ble valgt uten motkandidat. Han fungerte også som statssjef da Saleh mottok medisinsk behandling i Saudi-Arabia etter attentatet.

Opprøret førte til skifte av president, men det gamle regimet fortsatte langt på vei, ved å utgjøre halvparten av den nye regjeringen. Selv om en ny borgerkrig ble avverget i den tilspissede situasjonen 2011–12, fortsatte andre konflikter i Jemen, herunder krav om løsrivelse i sør. I etterkant av opprøret er det derfor igangsatt en prosess, som startet med presidentvalget og -skiftet i 2012. President og regjering ble gitt to år for blant annet å reformere militærapparatet, reformere justissektoren og igangsette en inkluderende nasjonal dialog med sikte på forsoning. Den siste ble, med støtte fra FN, igangsatt i mars 2013. Dialogprosessen ble fullført i januar 2014, og skulle ført til en ny grunnlov og forberedt parlamentsvalg i 2014; disse ble senere utsatt til 2015.

En jemenittisk journalist og aktivist, Tawakkol Karman, ble i 2011 tildelt Nobels fredspris for sin lederrolle i opprøret.

Se også artikkelen Opprøret i Jemen 2011–12.

Den politiske utviklingen i Jemen er nært knyttet til manglende stabilitet – med væpnet opprør i nord og politisk opprør i sør – og ikke minst det omfattende demokratiopprøret i 2011–12. Dette er gjerne benevnt som en politisk revolusjon, og en ufullendt sådan, idet ikke alle forventede reformer er kommet på plass.

Jemenittisk politikk preges fortsatt av gamle konstellasjoner, og særlig i nord av klaner og familier som tradisjonelt har sittet ved makten. Det gamle statsbærende partiet General People's Congress (GPC) er ett av de dominerende som har opprettholdt en sterk posisjon. I opposisjonen er grupperingen Joint Meeting Parties (JMP) største aktør. JMP er en sammenslutning for å samordne ulike opposisjonelle krefter både i parlamentet og andre sammenhenger. Islah-partiet, Det muslimske brorskap i Jemen, inngår i JMP; i likhet med Yemeni Socialist Party (YSP). Både GPC og JMP sitter i samlingsregjeringen.

Etter at president Ali Abdullah Saleh ble tvunget til å gå av i 2012, tok visepresident Abd al-Rab Mansur al-Hadi over. Han ble så valgt, som en konsensuskandidat uten motkandidater, samme år. Valg på ny nasjonalforsamling er siden 2009 flere ganger utsatt. I desember 2016 opprettet Houtis, i allianse med med GPC, en opprørsregjering.

Nord-Jemen og Sør-Jemen førte en ulik utenrikspolitikk, hvor Sør-Jemen særlig søkte støtte hos Sovjetunionen og i østblokken, mens Nord-Jemen pleide gode forbindelser med Saudi-Arabia, og derigjennom med USA. På slutten av 1980-årene forbedret også Sør-Jemen sitt forhold både til Saudi-Arabia og Vesten. Det forente Jemen ble til etter Sovjetunionens oppløsning og videreførte de forbindelser begge stater hadde etablert så vel regionalt som globalt. Iraks invasjon av Kuwait høsten 1990 satte den nylig forente staten i en meget vanskelig situasjon, idet Irak var en viktig handelspartner og bistandsyter, mens Saudi-Arabia både var et sterkt naboland og Jemens største finansielle støttespiller, samt et viktig arbeidsmarked for jemenittiske arbeidere. Jemen kritiserte Iraks invasjon, men også tilstedeværelsen av amerikanske styrker i regionen. Jemen avstod fra å stemme i FNs sikkerhetsråd da sanksjoner mot Irak ble vedtatt. Fra desember 1990 hadde Jemen formannskapet i Sikkerhetsrådet og forsøkte å megle i konflikten, uten at det førte frem. Jemens forhold til Saudi-Arabia og andre golfstater ble svekket som følge av krigen, og blant annet utvisning av over en halv million jemenittiske arbeidere fra Saudi-Arabia hadde betydelige negative konsekvenser for Jemens økonomi.

Da Sør-Jemen i 1994 brøt ut, ble den nye statsdannelsen øyeblikkelig anerkjent av Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater. Myndighetene i nord beskyldte Saudi-Arabia for å ha oppmuntret til utbruddet, og mottok selv støtte fra Iran og Irak. Drøftinger for å løse en grensekonflikt med Saudi-Arabia ble gjenopptatt 1995, etter megling fra Syria. Jemen og Saudi-Arabia undertegnet i 2000 en avtale som slo fast at grensekonflikten skulle løses. Året før kom det til væpnede sammenstøt mellom de to land over omstridte øyer i Rødehavet. Jemen og Saudi-Arabia styrket i 2003 samarbeidet om å bevokte grensen, tre år etter at en grensetvist ble løst, men protesterte da saudierne året etter begynte å bygge et sikkerhetsgjerde på grensen. Overvåkningen retter seg særlig mot smugling av våpen til Saudi-Arabia. Forholdet til USA bedret seg etter den andre Golfkrigen, og Jemen sluttet seg raskt til den internasjonale kampen mot terror høsten 2001. Høsten 2009 gikk Saudi-Arabia inn med aktiv militær støtte til regjeringen i kampen mot houti-opprørerne i nord, mens Iran ble beskyldt for å støtte dem.

Forholdet til Oman har tradisjonelt ikke vært godt, men i slutten av 1980-årene kom det til en forsoning mellom nabolandene Sør-Jemen og Oman, som igjen banet vei for en avtale om grensedragning i 1992; i 1993 ble grensen mellom de to landene åpnet. Under frigjøringskrigen i Eritrea tok Jemen i 1980-årene imot flere tusen flyktninger derfra. I 1995 kom det til militære trefninger mellom Jemen og Eritrea; konflikten dreide seg om kontrollen over Hanish-øyene. Etter diplomatisk intervensjon fra FN og Frankrike, ble konflikten overlatt Den internasjonale domstolen i Haag, som 1998 gav Jemen kontroll over flertallet av øyene. 2009 beskyldte Jemen Eritrea for å støtte houti-opprørerne med våpen. 1996 blokkerte Kuwait Jemens forsøk på å bli tatt opp i den regionale samarbeidsorganisasjonen Gulf Cooperation Council (GCC), men landet fikk 2003 medlemskap innen noen av rådets virkefelt. 1997 ble Jemen medlem av Indian Ocean Rim Association for Regional Cooperation.

  • Salisbury, Peter. (2016). Yemen: Stemming the Rise of a Chaos State. Chatham House Research Paper.
  • Brehony, Noel. (2013) Yemen Divided. I. B. Tauris.
  • Johnsen, Gregory D. (2013). The Last Refuge. W.W. Norton & Company.
  • Boucek, Christopher & Marina Ottaway (red.) (2010). Yemen on the Brink. Carnegie Endowment.
  • Clark, Victoria (2010). Yemen. Dancing on the Heads of Snakes. Yale University Press.
  • Shay, Shaul (2005). The Red Sea Terror Triangle. Transaction Publishers.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.