Jemen som selvstendig stat har hatt en turbulent moderne historie, først som to til dels rivaliserende nabostater før 1990, deretter som én samlet statsdannelse. Jemens nyeste historie omfatter de omseggripende endringene i landet som følge av opprøret som i 2004 førte til borgerkrig, og som deretter, fra 2015, førte til en regional krig.

Bak denne internasjonale intervensjonen står en flernasjonal koalisjon anført av Saudi-Arabia. Den startet formelt sett etter anmodning fra Jemens regjering, og gjennom den regionale samarbeidsorganisasjonen Golfrådet, Operation Decisive Storm. Krigen er rettet mot Houtis, en gruppe fra det nordlige Jemen som i 2004 gikk til opprør mot regjeringen. Houtis mottar i noen grad støtte fra Iran. Krigføringen er derfor et ledd i kampen om innflytelse mellom de to rivaliserende regionale stormaktene Iran og Saudi-Arabia, like mye som en støtte til regjeringen i Jemen.

Krigen har hatt alvorlige humanitære følger. Mer enn 10 000 er drept, og over tre millioner fordrevet fra sine hjem. FN betegnet i 2017–18 situasjonen i landet som den verste humanitære krisen noe sted.

En svekket statsmakt har gjort det lettere for jihadister å etablere seg i Jemen. Al-Qaida skaffet seg tidlig fotfeste, og al-Qaida på Den arabiske halvøy (AQAP) har etablert seg som den mest virksomme del av dette nettverket. Det førte til at USA etter terrorangrepene i 2001 engasjerte seg i Jemen; inklusive ved å føre en dronekrig. Senere etablerte også Den islamske stat (IS) seg i landet.

Les også:

Politiske motsetninger mellom det konservative Nord-Jemen og det radikale Sør-Jemen førte til kortvarige kriger mellom de to statene i 1972 og 1979. Samtidig var det store spenninger innad i begge landsdeler. Etter at de slo seg sammen til én stat i 1990 har motsetningene mellom nord og sør vedvart, samtidig som det er spenninger innad i hvert av disse områdene.

Konfliktene i den nordlige delen av landet har forsterket krav i sør om å bryte ut, for igjen å etablere en egen stat der. Krigen fra 2015 har derfor forsterket frykten for at landet på ny kan bli delt. Innblanding utenfra, ikke minst fra De forente arabiske emirater, har bidratt til å styrke separatistgrupper, og krav selvstendighet for det gamle Sør-Jemen, eller deler av det.

Motsetningene i nord førte til det væpnede opprør startet av Houtis i 2004. Det førte i 2014 til at gruppen inntok hovedstaden Sana, og deretter fordrev presidenten og oppløste parlamentet, hvoretter regjeringen påkalte militær støtte utenfra.

Opprøret som i 2004 brøt ut i den nordigste delen av Jemen ble startet av bevegelsen ash-Shabab al-Muminin, best kjent som Houtis; ledet av Hussein al-Houti, en religiøs zaidi-leder.

Konflikten i nord var i utgangspunktet konsentrert om provinsen Saada, men har spredd seg derfra. Konflikten har flere årsaker; økonomiske, sosiale og kulturelle. Saada er holdt for å være Jemens minst utviklede område, med få offentlige investeringer og tjenester. Tradisjonelle samfunnsstrukturer, blant annet med en sterk klantilhørighet, er intakte.

En religiøs dimensjon spiller også inn. Dette er kjerneområdet til zaidiene, en gruppe innen sjia-retningen innen islam, som står i motsetning til sunni-retningen, som er den dominerende i Jemen. Forskjellene anses imidlertid ikke som svært store. Regjeringen har beskyldt zaidiene for å ville opprette et sjiittisk prestestyre (imamat) i Saada.

Fram til revolusjonen i 1962 ble det daværende Nord-Jemen styrt som et zaidi-imamat. Motstanden på 2000-tallet har sitt utspring i de samme områder som imam Yahya flyttet til i 1962 etter å ha blitt avsatt, og hvorfra motstanden mot den nye republikken den gang ble ført.

Krigen mellom regjeringsstyrkene og Houtis startet i juni 2004, og har pågått i flere runder. I 2010 ble det inngått en våpenhvile som så la grunnlaget for en avtale kjent som GCC-initiativet, etter det regionale Golfrådet (Gulf Cooperation Council, GCC), som sto bak meklingen. Saudi-Arabia spilte en aktiv rolle også ut over å være medlem i GCC. Allerede før avtalen, i 2009, involverte landet seg i krigen på regjeringens side.

GCC-initiativet førte indirekte til opprøret i 2011 som endte med regimeskifte.

Opposisjonen mot president Ali Abdullah Saleh og hans regime vokste på 2000-tallet. I 2011 kom det, som i flere andre arabiske land under Den arabiske våren, til omfattende demonstrasjoner med krav om demokratisering. Opprøret spredte seg til store deler av landet. Regimet svarte med voldsbruk. Saleh avviste lenge krav om å gå av, men etter press fra innenlandsk opposisjon så vel somf ra stater i regionen gikk han i februar 2012 av. Han ble etterfulgt av visepresident Abdrabbuh Mansour Hadi.

Selv om en ny borgerkrig ble avverget i 2011–12, fortsatte andre konflikter i Jemen, herunder krav om løsrivelse i sør. I etterkant av opprøret ble det derfor igangsatt en prosess, som startet med presidentvalget og -skiftet i 2012. President og regjering ble gitt to år til blant annet å reformere militærapparatet, reformere justissektoren og igangsette en inkluderende nasjonal dialog med sikte på forsoning. Den siste ble, med støtte fra FN, igangsatt i mars 2013. Dialogprosessen ble fullført i januar 2014, og skulle ført til en ny grunnlov og forberedt parlamentsvalg i løpet av det året; disse ble senere utsatt til 2015.

En jemenittisk journalist og aktivist, Tawakkol Karman, ble i 2011 tildelt Nobels fredspris for sin lederrolle i opprøret.

Den politiske utviklingen i Jemen, i 1990-åra og inn på 2000-tallet, er preget av manglende stabilitet; med væpnet opprør i nord og politisk opprør i sør, og ikke minst demokratiopprøret i 2011–12. Dette opprøret er gjerne benevnt som en politisk revolusjon, og en ufullendt sådan, da ikke alle forventede reformer er på plass.

Jemenittisk politikk preges fortsatt av gamle konstellasjoner, og særlig i nord av klaner og familier som tradisjonelt har sittet ved makten. Det gamle statsbærende partiet General People's Congress (GPC) er ett av de dominerende som har opprettholdt en sterk posisjon. I opposisjonen er grupperingen Joint Meeting Parties (JMP) største aktør. JMP er en sammenslutning for å samordne ulike opposisjonelle krefter. Islah-partiet, Det muslimske brorskap i Jemen, inngår i JMP; i likhet med Yemeni Socialist Party (YSP). Både GPC og JMP sitter i samlingsregjeringen.

Etter at president Saleh ble tvunget til å gå av i 2012 overtok visepresident Hadi . Han ble så valgt, som en konsensuskandidat uten motkandidater, samme år. Valg på ny nasjonalforsamling er siden 2009 flere ganger utsatt. I 2016 etablerte Houtis, i allianse med med GPC, en opprørsregjering.

Etter demokratiopprøret i 2011 og regimeskiftet i 2012 fortsatte Houtis sitt opprør mot sentralmakten. Gruppen tok kontroll over stadig større deler av landet, også utenfor kjerneområdet Saada, lengst nord i Jemen. I august 2014 gikk Houti-opprørere inn i hovedstaden Sana. Deretter ble det inngått en våpenhvileavtale framforhandlet av FN, og en ny regjering ble dannet, med representanter også fra Houtis og opprørsbevegelsen i sør.

Houtis fikk som følge av den militære framgangen også økt politisk innflytelse. Den nye presidentenutnevnte i oktober 2014 Ahmed Awad Mubarak til statsminister, men han raskt gå av etter press fra Houtis. I januar 2015 tok Houtis-milits kontroll over presidentpalasset, og oppløste parlamentet, for så å etablere et styringsråd som en ny – og rivaliserende – regjering. Derved grep gruppen makten i Jemen, i hva som er betegnet som et kupp. Hendelsen ble fordømt blant annet av GCC. Houtis inntok deretter Aden, Sør-Jemens tidligere hovedstad, før byen ble gjenerobret av regjeringsstyrker, og gjort til sete for den avsatte regjeringen.

President Hadi ble fordrevet fra Sana, og etablerte seg i Aden, som ble erklært midlertidig hovedstad. Deretter gikk han i 2015 i eksil i Saudi-Arabia. Senere, etter at kontrollen med Aden ble tatt tilbake av koalisjonsstyrkene, vendte han tilbake dit. Mens Saudi-Arabia og dets allierte i den internasjonale koalisjonen kjempet for å gjeninnsette Hadi, allierte den avsatte presidenten, Saleh, seg i praksis seg med Houtis i et forsøk på å vinne tilbake makten. Alliansen ble brutt høsten 2017, og Saleh ble i desember drept av Houtis-soldater.

I 2015 utviklet borgerkrigen i Jemen seg til en regional krig med flernasjonal deltakelse. For å oppnå internasjonal støtte knyttet Jemens regjering motstanden mot Houtis til den internasjonale kampen mot terror. Regjeringen begrunnet dette med at Houtis skulle være støttet av sjia-regimet i Iran og dets allierte, den libanesiske militsen Hizbollah.

Støtte fra Iran, og dermed fare for økt iransk og dermed sjiittisk innflytelse på Den arabiske halvøy, var hovedbegrunnelsen for at Saudi-Arabia arbeidet for en flernasjonal militær intervensjon mot Houtis i 2015. Formelt ble intervensjonen igangsatt etter en anmodning fra Jemens regjering til Golfrådet, som svarte positivt. Saudi-Arabia oppga at operasjonen ble iverksatt for å forhindre at Jemen ble et område for terrorisme. Indre motsetninger i Jemen ble dermed på ny internasjonalisert, som under borgerkrigen på 1960-tallet.

Operation Decisive Storm startet med flybombing av Houti-mål, 26. mars 2015. Den fikk i april støtte i FNs sikkerhetsråd, som krevde at Houtis skulle oppgi sine våpen og sin væpnede kamp. Det har vært flere forsøk på å finne en diplomatisk løsning på krigen, men uten hell. Derimot har krigen fått stadig mer alvorlige følger for Jemen og dets innbyggere. FN har erklært situasjonen i landet som den mest alvorlige humanitære krise, der om lag 75 prosent av befolkningen i 2018 trengte hjelp. Krigen, og framfor alt luftbombingen, har også medført store materielle ødeleggelser, både av vital infrastruktur og den unike kulturarven.

En rekke land deltar i koalisjonen, og deltok innledningsvis i det militære angrepet. Hovedaktørene i koalisjonen er Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater. Sistnevnte har, blant annet ved hjelp av utenlandske leiesoldater, stått for hovedtyngden av bakkestyrker. Slike er også satt inn fra Sudan, finansiert av Saudi-Arabia. Noen vestlige land, særlig USA, men også Frankrike og Storbritannia, har bidratt til krigen blant annet med etterretning og logistikkstøtte, inklusive etterfylling av jagerfly i lufta.

Disse og andre land, deriblant Norge, er beskyldt for delaktighet gjennom å selge våpenmateriell til de krigførende parter. Norge stanset i 2017 salg av slikt materiell til De forente arabiske emirater, som følge av krigen i Jemen. En ekspertgruppe fra FN beskyldte høsten 2018 alle kriførende parter i konflikten for med sannsynlighet å stå bak krigsforbrytelser.

Les også:

Internasjonalt militært engasjement i Jemen stammer fra tida før Houti-opprøret. Særlig gjelder dette USA, som har begrunnet sitt engasjement dels i det nære samarbeidet med Saudi-Arabia, dels i kampen mot terror.

USA støtte til president Ali Abdullah Saleh skyldtes mest av alt felles interesser i bekjempe al-Qaida, som fikk fotfeste i Jemen tidlig på 2000-tallet. Etter terrorangrepene 11. september 2001 opprettet USA og Jemen et militært samarbeid, der USA ikke minst har gjennomført en rekke droneangrep mot al-Qaida i landet. Denne innsatsen har fortsatt etter at den flernasjonale krigen mot Houtis startet. I 2016 ble det kjent at USA hadde sendt militære rådgivere til Jemen for å bistå jemenittiske styrker og koalisjonen i kampen mot al-Qaida.

Den flernasjonale operasjonen er rettet mot Houtis, ikke mot al-Qaida på den arabiske halvøy (AQAP) eller Den islamske stat (IS). Disse kjemper også mot Houtis, men bekjempes samtidig av de toneangivende partnerne i koalisjonen, særlig USA.

Mens opprøret nord har sterke kulturelle og religiøse årsaker, er motstanden sør mer preget av økonomiske og politiske forhold. Begge opprørene har røtter i tida fra før Jemen ble forent i én stat i 1990.

Misnøye med integrasjonen førte til at Sør-Jemen forsøkte å bryte ut i 1993. Dette opprøret ble slått ned etter en borgerkrig i 1994. Senere har motstanden mot det forente styret ulmet, for så å komme mer til overflaten som en politisk bevegelse. Fra 2007 er denne kanalisert gjennom den såkalte South Yemen Movement (også kjent som Southern Movement; på arabisk: al-Hirak). I 2017 ble en separatistgruppe med utspring i denne bevegelsen etablert: Southern Transitional Council (STC; på arabisk: al-Majlis al-Āntaqālī l-Janūbiyy). Under kamper mellom ulike grupper i Aden i januar 2018 ble STC beskyldt for å stå bak et kuppforsøk mot Jemens regjering, som hadde tilhold i byen.

Hovedkravet til separatistene var i utgangspunktet likeverdige muligheter som innbyggerne i nord, knyttet særlig til økonomiske og sosiale forhold, som arbeid og offentlige investeringer, samt større innflytelse over regionale saker, inklusive over bruken av statens oljeinntekter. Størstedelen av oljen utvinnes fra områder i det tidligere Sør-Jemen, men mindre deler blir investert i denne delen av landet. Senere er kravet forsterket til regionalt selvstyre, eller – fra deler av bevegelsen – selvstendighet, det vil si løsrivelse fra Jemen, som en ny stat, «Sør-Arabia». Enkelte grupper har, som følge av den flernasjonale krigen og med støtte fra De forente arabiske emirater, gått inn for løsrivelse av deler av den gamle sørjemenittiske statsdannelsen.

  • Lackner, Helen. (2018). Yemen in Crisis: Autocracy, Neo-Liberalism and the Disintegration of a State. Saqi Books.
  • Salisbury, Peter. (2016). Yemen: Stemming the Rise of a Chaos State. Chatham House Research Paper.
  • Brehony, Noel. (2013) Yemen Divided. I. B. Tauris.
  • Johnsen, Gregory D. (2013). The Last Refuge. W.W. Norton & Company.
  • Boucek, Christopher & Marina Ottaway (red.) (2010). Yemen on the Brink. Carnegie Endowment.
  • Clark, Victoria (2010). Yemen. Dancing on the Heads of Snakes. Yale University Press.
  • Shay, Shaul (2005). The Red Sea Terror Triangle. Transaction Publishers.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.