Hallingskarvet nasjonalpark

Folgefonna, Hardangervidda og Hallingskarvet nasjonalparker (oransje). Kartet viser også landskapsvernområder (grønt) og naturreservater (rødt).
Hallingskarvet
Lisens: CC BY SA 3.0

Hallingskarvet nasjonalpark er en nasjonalpark på om lag 450 km² som ligger i kommunene Hol (Buskerud), Ulvik (Hordaland) og Aurland (Sogn og Fjordane). Nasjonalparken ble opprettet i 2006 for å bevare et stort, sammenhengende område med få tekniske inngrep. Her er det også viktige verneverdier knyttet til geologi, landskapsmessige kvaliteter, biologisk mangfold og kulturminner.

Nasjonalparken strekker seg fra jernbanen i sør og grenser nesten opp til de kjente turisthyttene Geiterygghytta, Raggsteindalen og Prestholtseter i nord og øst. I tilknytning til verneområdet er det også opprettet et verneområde rundt Finse stasjon, Finse biotopverneområde på 6735 dekar. Hovedhensikten med biotopverneområdet er å sikre et viktig trekkområde for villrein og binde sammen leveområdene for villreinen på Hardangervidda og i Nordfjella.

Berggrunn

For omkring 400 millioner år siden, under den såkalte kaledonske fjellkjedefoldningen ble en stor blokk av sure dypbergarter skjøvet over gamle sedimenter og la seg til ro i Øvre Hallingdal og på Hardangervidda. Tidens tann har tært og skurt på denne harde granittgneis-blokken, og resultatet er blitt Hallingskarvet, med sine kjente, steile kanter. Under den harde blokken ligger det et lag av mykere sedimentære bergarter, i alt vesentlig fyllitt og skifer, som særlig er synlig vestover mot Sankt Pål. Under skiferen finner vi så det virkelige grunnfjellet (vesentlig granitt og gneis) som danner et belte ned mot Bergensbanen og Hallingdalen på nordsiden.

Kvartærgeologi

På nordsiden av selve Hallingskarvet er det flere botnbreer, i dag bare som rester av dem som en gang gravde ut disse store botnene.

Flere steder i nasjonalparken ser en tydelige tegn til hvordan isen har utformet deler av landskapet. Under nedsmeltingen av isen etter tallrike istider, ble det liggende små breer på skjermede steder på nordsiden av Hallingskarvet. Over noen millioner av år ble det derfor gravd ut store botner eller seter.

Da isen så til slutt ble borte for godt, fikk vi en typisk botn, med stupbratte sider og vid åpning nordover og et lite vann demt opp av en liten endemorene. I Folarskardet ligger det en slik liten bre, med en frontmorene som tydelig viser hvordan slike botnbreer arbeider. Den største og flotteste av alle botner er Storkvelven i nordøst, og en tur hit en sommerdag er en spesiell opplevelse.

Norges høyestliggende innsjø

Flakavatnet er en av Norges høyestliggende innsjøer.

Litt nordøst for Finse og vest for Kyrkjedøra, der det egentlige Hallingskarvet slutter, ligger Flakavatnet, 1448 meter over havet. Det er vår høyestliggende innsjø, for små dammer teller ikke som innsjøer! Den største dybden er målt til 75 meter, og innsjøen har en ekstrem avkjøling om vinteren på grunn av kulde og sterk vind. Enkelte kjølige somrer smelter ikke isen i det hele tatt.

Biologisk mangfold

Fjellburkne er en karakterplante langs de mange snøleiene. Den er alltid lett å kjenne ved voksestedet, men også ved de brune fjorårsbladene ved basis av plantene.

Få steder får vi demonstrert hva bergartene betyr for plantelivet og biodiversiteten som ved Hallingskarvet. På skiferen langs sørsiden av fjellet vestover mot Finse brer det seg vide reinroseheier. Her er det et mangfold av arter. Sammen med reinrosa finner vi en vrimmel av andre fjellplanter, som orkideene brudespore, fjellkurle og kvitkurle, sammen med alperublom, gullmyrklegg, snøbakkestjerne og snøsøte, for å nevne noen av de mer oppsiktsvekkende.

Så snart vi kommer inn på den harde gneisen og granitten i selve Hallingskarvet, skifter bildet dramatisk. Her er det et surt og dårlig jordsmonn, og sammen med mye snø blir resultatet en forpint og skrinn vegetasjon.

De bratte stupene byr på ypperlige hekkeplasser for rovfugler og ravn, som alle krever god oversikt og mye luft omkring seg. Rovfuglene veksler i antall med smågnagerbestanden. Er det mye lemen og fjellrotte i fjellet, er det fjellvåkreir i nesten hver eneste nut, sammen med jaktfalk og tårnfalk.

Kulturminner

Lordhytta i Folarskardet er et minne da engelskmenn kom til Norge for drive reinsjakt i våre, den gang, så eksotiske og ville fjellområder.

En av de første utenlandske reinjegere i Norge var Lord Garvagh fra England. Han kom opprinnelig til Aurland omkring 1860 for å fiske laks, men brukte høsten til reinjakt i fjellene. Vanlige hytter fantes ikke på den tiden, så lorden fikk derfor reist små buer for overnatting under jakten. De fleste har falt ned og blitt borte, men Lordehytta i Folarskardet like ved stien mellom Haugastøl og Raggsteindalen er restaurert.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Næss, Arne: De gode lange livs far, Damm & Søn 1995
  • Lunde, O.: Nordfjella, mellom Hallingskarvet, Hemsedal og Sognefjorden, Forlaget Skald 2000

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg