Hallingskarvet nasjonalpark

For omkring 400 millioner år siden, under den såkalte kaledonske fjellkjedefoldningen ble en stor blokk av sure dypbergarter skjøvet over gamle sedimenter og la seg til ro i Øvre Hallingdal og på Hardangervidda. Tidens tann har tært og skurt på denne harde granittgneis-blokken, og resultatet er blitt Hallingskarvet, med sine kjente, steile kanter. Under den harde blokken ligger det et lag av mykere sedimentære bergarter, i alt vesentlig fyllitt og skifer, som særlig er synlig vestover mot Sankt Pål. Under skiferen finner vi så det virkelige grunnfjellet (vesentlig granitt og gneis) som danner et belte ned mot Bergensbanen og Hallingdalen på nordsiden.

Flere steder i nasjonalparken ser en tydelige tegn til hvordan isen har utformet deler av landskapet. Under nedsmeltingen av isen etter tallrike istider, ble det liggende små breer på skjermede steder på nordsiden av Hallingskarvet. Over noen millioner av år ble det derfor gravd ut store botner eller seter.

Da isen så til slutt ble borte for godt, fikk vi en typisk botn, med stupbratte sider og vid åpning nordover og et lite vann demt opp av en liten endemorene. I Folarskardet ligger det en slik liten bre, med en frontmorene som tydelig viser hvordan slike botnbreer arbeider. Den største og flotteste av alle botner er Storkvelven i nordøst, og en tur hit en sommerdag er en spesiell opplevelse.

Litt nordøst for Finse og vest for Kyrkjedøra, der det egentlige Hallingskarvet slutter, ligger Flakavatnet, 1448 meter over havet, og totalt fisketomt. Det er en av våre høyestliggende innsjøer, for små dammer teller ikke som innsjøer! Den største dybden er målt til 75 meter, og innsjøen har en ekstrem avkjøling om vinteren på grunn av kulde og sterk vind. Enkelte kjølige somrer smelter ikke isen i det hele tatt.

Få steder får vi demonstrert hva bergartene betyr for plantelivet og biodiversiteten som ved Hallingskarvet. På skiferen langs sørsiden av fjellet vestover mot Finse brer det seg vide reinroseheier. Her er det et mangfold av arter. Sammen med reinrosa finner vi en vrimmel av andre fjellplanter, som orkideene brudespore, fjellkurle og kvitkurle, sammen med alperublom, gullmyrklegg, snøbakkestjerne og snøsøte, for å nevne noen av de mer oppsiktsvekkende.

Så snart vi kommer inn på den harde gneisen og granitten i selve Hallingskarvet, skifter bildet dramatisk. Her er det et surt og dårlig jordsmonn, og sammen med mye snø blir resultatet en forpint og skrinn vegetasjon.

De bratte stupene byr på ypperlige hekkeplasser for rovfugler og ravn, som alle krever god oversikt og mye luft omkring seg. Rovfuglene veksler i antall med smågnagerbestanden. Er det mye lemen og fjellrotte i fjellet, er det fjellvåkreir i nesten hver eneste nut, sammen med jaktfalk og tårnfalk.

En av de første utenlandske reinjegere i Norge var lord Garvagh fra England. Han kom opprinnelig til Aurland omkring 1860 for å fiske laks, men brukte høsten til reinjakt i fjellene. Vanlige hytter fantes ikke på den tiden, så lorden fikk derfor reist små buer for overnatting under jakten. De fleste har falt ned og blitt borte, men Lordehytta i Folarskardet like ved stien mellom Haugastøl og Raggsteindalen er restaurert.

• Hallingskarvet
• nasjonalpark
• nasjonalparker i Norge

• Næss, Arne: De gode lange livs far, Damm & Søn 1995
• Lunde, O.: Nordfjella, mellom Hallingskarvet, Hemsedal og Sognefjorden, Forlaget Skald 2000