Den musikalske spennet til Grainger strekkjer seg frå folkemusikkinsamling via komposisjons- og konsertverksemd til eksperiment med tidleg elektronisk musikk. Verka hans har til felles at dei viser forkastinga hans av dei store klassiske formene, slik som symfoni og sonatesatsform, til fordel for kortare stykke og miniatyrar. Desse er gjerne meir prega av målet om heilskap enn av kontrast og tematisk utvikling. Musikken får likevel særpreg gjennom ei uvanleg merksemd for detaljar og ein hang til uvanlege løysingar: til dømes eksperimenterte Grainger tidleg både med harmonikk og med effektar som ujamne taktartar. I ensembleverk heldt han ei demokratisk fordeling av materiale mellom instrumenta som eit ideal.
Grainger er i dag mest kjend for folketoneomarbeidingar som «Country Gardens», «Shepherd's Hey» og «Irish Tune from County Derry». Desse er alle henta frå hans British Folk-Music Settings, ei samling dedisert til «Edvard Griegs minne i kjærleik og vørdnad». Omarbeidingane ligg gjerne tett opp til originalen, som han anten sjølv hadde teikna ned eller tatt frå ymse trykte kjelder. Omarbeidingane er ikkje formmessig forfina i høve til originalen, dei er heller presentert i dei opphavlege formene som stundom kan vera asymmetriske og bryta med tradisjonelle, kunstmusikalske prinsipp. Variasjonen i satsen kjem gjerne gjennom skifte i dynamikk og tekstur.
Grainger var i åra 1905–1907 den fyrste som samla inn britisk folkemusikk med fonograf. Dette gav han høve til å studera musikken meir inngåande enn samlarar som arbeidde med transkribering frå gehør til notetekst. Noko uventa er det at pianisten Grainger så ofte arrangerte musikken for ulike instrumental- og vokalensemble før han til slutt laga pianoversjonar av omarbeidingane sine.
I USA er Grainger mest kjent som komponist av musikk for brassband og janitsjarkorps, då mykje av musikken hans for desse ensembla var populær under verdskrigane. I det store og heile skreiv han likevel musikk for nær alle typer ensemble som var gjengs i samtida.
Sjølv rekna Grainger det han kalla «fri musikk» som det einaste viktige bidraget sitt til musikkhistoria. Fri musikk var namnet hans på ein musikk han høyrte for seg allereie frå tidleg ungdom av, der både tonehøgd og dynamikk skulle vere frigjort frå musikktradisjonar og avgrensingane til tradisjonelle musikkinstrument. Mot slutten av livet brukte Grainger mykje tid på å eksperimentera med moglegheitene for å realisera dei klanglege visjonane sine. Men Grainger mangla teknologien til å setje ideane ut i livet (synthesizarar var framleis ikkje tilgjengelege), og han har lite faktisk å syna til i denne genren, forutan nokre eksperiment med thereminar og eit maskineri han sjølv fekk laga – ein såkalla «reed box tone tool». Dette arbeidet, som peikar fram mot den elektroakustiske musikken som skulle ta form på den andre halvdelen av 1900-talet, er likevel eit viktig korrektiv til oppfatninga av Grainger som ein komponist som berre arbeidde med korte og tradisjonelle former.
Kommentarer (3)
skrev Egil Arnt Gundersen
skrev Egil Arnt Gundersen
svarte Georg Kjøll
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.