Det litterære systemet i Norge er et sosialt, økonomisk og kulturpolitisk system som gjelder produksjon og distribusjon av bøker, og diskusjoner om bøker. Systemet omfatter forfattere, forleggere, bokhandlere, bibliotek, litteraturkritikk, organisasjoner og myndigheter.
De 473 bokhandlene i Norge solgte i 2023 7,4 millioner papirbøker, fordelt på 49 000 ulike titler. Den totale omsetningen i bokbransjen i 2022 var 6,2 milliarder kroner, ifølge forleggerforeningen.
En enkel modell for det litterære systemet er at en forfatter på eget initiativ skriver ei bok og inngår avtale med et forlag som vil gi ut boka. Boka selges gjennom bokhandel og leses av kjøperen eller av noen som får boka i gave.
I en mer kompleks modell for bokproduksjon finnes det flere måter å ta initiativ til ei bok, og det er flere måter å utgi og distribuere bøker. Både forfattere, forlag, bokhandel, bibliotek og lesere inngår i sosiale, økonomiske og politiske strukturer, hvor den viktigste er bokavtalen som regulerer forholdet mellom forlag, bokhandel og myndighetene. Flere av leddene i bokbransjen har organisasjoner, utdanningstilbud og konkurrenter.
Det allmenne bokmarkedet opererer innenfor den borgerlige offentligheten slik den ble definert av Jürgen Habermas i 1962. Det finnes også subkulturelle litterære kretsløp, blant annet for kristen litteratur, for populærkultur som fantasy og manga, og for de seriebaserte underholdningsromanene som selges i dagligvareforretningene.
Ei «bok» i bokmarkedets forstand kan være ei trykt bok, ei lydbok, eller ei e-bok. Også enkeltnummer av tidsskrift omsettes i løssalg på samme måte som bøker.
Ordet litteratur brukes både i en utvidet forstand om all tekstproduksjon, og i en snevrere forstand om skjønnlitteratur og andre tekster med estetiske ambisjoner.
I Kunstnerundersøkelsen 2019 ble det kartlagt at rundt 5600 personer identifiserer seg som forfattere og oversettere i Norge. Dette fordeler seg med
I gjennomsnitt er skjønnlitterære forfattere 30–35 år gamle når de debuterer som forfatter, det vil si at de gir ut si første bok. Rundt 70 prosent av forfatterdebutantene følger opp med den såkalt vanskelige andreboka, mens 25–30 prosent av debutantene bare gir ut den ene boka.
Mange debutanter har vært i kontakt med bokbransjen i flere år før den første boka kommer ut, for eksempel gjennom forfatterutdanning, med bidrag til tidsskrift og debutant-antologier, eller som litteraturkritiker.
De fleste forfattere har bare deler av sin årsinntekt fra litterært arbeid. Andre inntektskilder er litterært tilknyttet arbeid, stipender og ikke-kunstnerisk virksomhet.
Skjønnlitterære forfattere kan ha studert på Forfatterstudiet i Bø (USN, etablert 1982), Skrivekunstakademiet i Bergen (etablert 1985) eller Forfatterstudiet ved Universitetet i Tromsø (1995). Barne- og ungdomsbokforfattere har siden 2006 kunne studere ved Norsk barnebokinstitutt.
Skjønnlitterære forfattere kan være medlemmer av ulike forfatterforeninger: Den norske forfatterforening, Forfatterforbundet, Dramatikerforbundet eller Norske barne- og ungdomsbokforfattere.
Omtrent 1 prosent av de skjønnlitterære bokmanuskriptene som sendes inn til norske forlag, fører til en bokutgivelse.
De fleste faglitterære forfattere er knyttet til faget sitt, som forskere og lærere i høyere utdanning. Andre har bakgrunn fra journalistikk og vekselvirker mellom forfatterskap i bøker og i andre medier. En liten, men synlig andel av sakprosaforfatterne er frie forfattere med en skrivekarriere og inntektsstruktur som ligner på skjønnlitterære forfattere.
Faglitterære forfattere kan være medlemmer av Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening. USN tilbyr et bachelorstudium i språk og formidling. OsloMet har en etterutdanningsmaster i sakprosaskriving.
Innenfor faglitteratur og sakprosa er en stor del av bokutgivelsene initiert av forlaget, eventuelt i dialog med forfatterne og fagmiljøene.
Oversettere tar i noen få tilfeller selv initiativ til å få oversette bøker til norsk, men som regel er det forlagene som velger bøkene og engasjerer oversetteren.
Skjønnlitterære oversettere er som regel godt utdannet i det aktuelle språket de oversetter fra, og begynner karrieren noe senere enn forfattere gjør. De kan være medlemmer av Norsk oversetterforening. Det er ingen direkte utdanning for skjønnlitterære oversettere.
Forlag er bedrifter som utgir bøker, tidsskrifter, læremidler og lignende innhold. Forlagene tar imot manus fra forfattere eller utvikler manus i samarbeid med forfattere og fagmiljøer. Forlaget redigerer og bearbeider innholdet, offentliggjør og markedsfører boka og forvalter forfatternes rettigheter. Forlaget påtar seg også juridisk ansvar for utgivelsen. Det er vanlig å omtale forlagsdrift som en kombinasjon av børs og katedral – det vil si en balansegang mellom det økonomisk fornuftige og det kulturelt ideelle.
Norge har flere hundre forlag, og rundt 100 av dem er medlemmer av Den norske Forleggerforening. De største norske forlagene er Cappelen Damm, Aschehoug, Gyldendal og Vigmostad & Bjørke.
Forlagene i Norge samarbeider om Bokbasen, som inneholder metadata for praktisk talt alle bøker som er i salg i Norge. De fleste forlagene i Norge lagrer og distribuerer sine bøker gjennom Forlagssentralen (eid av Gyldendal) eller Sentraldistribusjon (eid av Cappelen Damm).
Forholdet mellom forlag og forfatter reguleres i Norge vanligvis gjennom normalkontrakter (forlagskontrakt) som er utviklet i samarbeid mellom forleggerforeningen og forfatterforeningene. Det finnes normalkontrakter for flere kategorier: skjønnlitteratur, sakprosa, lærebøker, oversettelser, og for sekundær-rettigheter som lydbøker, e-bøker, billigutgaver, kringkasting med mer.
Forfatternes royalty (inntekt) skal i henhold til disse være for skjønnlitteratur minst 15 prosent av bøkenes heftepris. Hefteprisen er en hypotetisk andel av bokas utsalgspris fratrukket kostnadene ved innbinding og er en formell og teknisk beregning med bakgrunn i tidligere bokbransjepraksis. Royalty heves til 20 prosent (22 prosent for lyrikk) for bøker som blir innkjøpt i kulturrådets innkjøpsordninger. For gjenutgivelse som billigbøker er royalty 10 prosent, økende til 15 prosent ved store opplag.
For sakprosa er royalty minst 22,5 prosent av forlagenes salgsinntekter av bøkene, økende til 27 prosent ved store opplag. Å beregne etter forlagenes inntekter, fratrukket bokhandelenes avanse/innkjøpsrabatt av utsalgsprisen, er et annet prinsipp enn for skjønnlitteratur.
Oversettere honoreres etter tekstmengde. Fra 2023 var minstetariffen 242 kr per 1000 tegn inkludert mellomrom.
I og med at mindre enn én prosent av alle innsendte manus blir innkjøpt og utgitt av forlagene, har det også utviklet seg en praksis hvor forfattere utgir sine bøker for egen regning, det som kalles å utgi på eget forlag. Som en konsekvens av at stadig mer av markedsføring og salg i bokbransjen skjer gjennom etablerte kanaler som Bokbasen, har det blitt etablert en type forlagstjenester hvor forfatteren betaler forlaget for å redigere, produsere og distribuere. Dette kalles ofte vanity-forlag, etter det engelske ordet for forfengelighet. Det største av de norske forlagene som tilbyr publisering mot betaling, er Kolofon forlag, etablert 1999. Det forekommer nok også at ulike foretak betaler til etablerte forlag for å få utgitt bøker «i samarbeid med» forlaget.
Bøker distribueres på flere ulike måter, og det er ulike offentlige tiltak som regulerer og støtter omsetningen av i Norge.
Bokavtalen, som første gang ble inngått i 1962, regulerer forholdet mellom forlagene og bokhandlerne, representert ved Den norske Bokhandlerforening og Den norske Forleggerforening. Hovedpunkter i avtalen er fastpris på bøker og at bokhandelen er hovedutsalgssted for forlagene. Avtalen er mulig siden bransjen har fått unntak fra konkurranselovgivningen. Hensikten med unntaket er å bevare og utvikle norsk språk og litteratur.
Bokhandlene stod i 2017 for cirka 53 prosent av den samlede bokomsetningen i Norge, inkludert importerte bøker. Biblioteksentralen for 12 prosent, annen detaljhandel/kiosk for 12 prosent, bokklubbene for 8 prosent, Norsk Kulturråds innkjøpsordninger sto for 3 prosent, mens direkte salg fra forlag og eksport utgjorde cirka 12 prosent. Bokhandelansatte kan ta utdanning ved Fagskolen for bokbransjen.
Bokhandelen har bredt utvalg og skaffeplikt. Det har samtidig blitt etablert en praksis hvor de ulike bokhandelkjedenes bokråd velger ut prioriterte titler i hver varegruppe for hver sesong. Disse prioriteringene har betydning for hvilke bøker som blir mest eksponert i bokhandelen.
Bransjetidsskrift for bokbransjen er nettavisen Bok365, som i 2014 kjøpte opp den papirbaserte forgjengeren Bok & samfunn.
Den norske Bokklubben, som ble etablert i 1962 og etter hvert ble til De norske bokklubbene, var lenge en sentral aktør i det norske bokmarkedet. Dominansen ble svekket da bokavtalen i 2005 fjernet bokklubbenes rabattfordeler.
De viktigste grepene i den norske offentlige litteraturpolitikken er momsfritaket for bøker, aksept for bokavtalen og innkjøpsordningene. Staten støtter litteraturen gjennom bibliotekvederlaget, kunstnerstipend og tiltak for litteraturformidling og leseglede.
NORLA er et statsstøttet informasjonskontor som formidler norsk litteratur til utlandet. Ved siden av informasjonsarbeidet kan NORLA gi støtte til oversettelsene. Mange norske forlag har egne seksjoner eller foretak (kalt agency) som arbeider med salg av oversettelsesrettigheter.
Bibliotekene er en viktig del av bokmarkedet i Norge. Selv om bibliotekenes andel av den totale bokomsetningen er liten, er den likevel viktig for noen kategorier av bøker for allmennmarkedet. I 2022 kjøpte folkebibliotekene bøker og andre media for 149 millioner kroner, det utgjorde 2,5 prosent av den totale omsetningen i forlagene. Biblioteksentralen er et samvirkeforetak som selger bøker og andre varer og tjenester til bibliotekene.
Norsk Forfattersentrum ble etablert i 1968 for å organisere forfatteres oppdrag med opplesninger og foredrag. Forfattere har også oppdrag gjennom DKS – den kulturelle skolesekken, litteraturfestivaler og litteraturhus.
Når bøkene er utgitt, blir de møtt med ulike former for offentlig respons. Mest umiddelbart kommer litteraturkritikken i avisene. Litteraturkritikken skrives både av ansatte journalister og dedikerte frilansere. Norske litteraturkritikere er organisert i Norsk kritikerlag.
Gjennom litteraturpriser, dramatiseringer og litteraturforskning skjer det ulike former for kanonisering av forfattere og bøker.
For noen få forfattere (og da spesielt avdøde forfattere) skjer det en videre kanonisering gjennom museer, minnesmerker og litterære foreninger som skal holde forfatterskapet levende. I Norge er blant andre hjemmene til Henrik Ibsen, Bjørnstjerne Bjørnson, Sigrid Undset, Knut Hamsun, Olav H. Hauge, Alf Prøysen, Hans Børli og Arne Garborg bevart som museer eller for andre kulturformål.
Norge har få litterære selskap sammenlignet med nabolandet Sverige, men det har siden 2000 vært en økende trend at det dannes foreninger som Falkberget-ringen, Torborg Nedreaas-selskapet, Sigrid Undset-selskapet og Jakob Sande-selskapet.
Omtrent 25 prosent av befolkningen leser bøker daglig, ifølge Statistisk Sentralbyrås mediebruksundersøkelser. Flere kvinner enn menn regner seg som daglige lesere.
_hage,_skigard,_etc._Sol_,bl%C3%A5_himmel,_tr%C3%A6r,_v%C3%A5r._R%C3%B8ssumstua._2021-05-29_IMG_0595.jpg){kind=link}
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.