Delelinjeavtalen i Barentshavet

Norge tok i 1967 kontakt med Sovjetunionen med sikte på å starte delelinjeforhandlinger for kontinentalsokkelen. Et første uformelt møte ble avholdt i Oslo tre år senere. Allerede dette møtet avdekket betydelig forskjell i partenes syn på hvor delelinjen skulle trekkes. Norge tok utgangspunkt i at avgrensningslinjen måtte følge midtlinjen mellom statenes kyster, altså slik at ethvert punkt på delelinjen ble liggende like langt fra kysten på begge sider. Sovjetunionen tok utgangspunkt i at avgrensningen av kontinentalsokkelen skulle følge en linje nordover fra vestligste punkt i sovjetisk landterritorium til Nordpolen, den såkalte sektorlinjen. Denne linjen (med en forskyvning ved Svalbard) var blitt proklamert som vestgrensen for Sovjetunionens besittelser av øyer i Arktis i et dekret 15. april 1926. Mellom det norske midtlinjekravet og det sovjetiske sektorkravet, lå et omstridt havbunnsområde på omlag 175 000 kvadratkilometer.

Den første offisielle forhandlingsrunden fant sted fra 1974 til 1976. Både Norge og Sovjetunionen hadde på dette tidspunktet tiltrådt Konvensjonen om kontinentalsokkelen fra 1958. Artikkel 6 i konvensjonen slår fast at statene skal inngå en avtale om avgrensningen. I prinsippet står to nabostater derfor fritt til å bestemme hvor delelinjen skal ligge. Kommer man derimot ikke til enighet, er regelen at man skal dele havbunnsområdene i to like store deler målt fra kyststatens grunnlinjer, med mindre «spesielle omstendigheter» tilsier en annen avgrensning. I fravær av avtale, tar Konvensjonen om kontinentalsokkelen derfor utgangspunkt i midtlinjeprinsippet, men åpner for at delelinjen kan flyttes i den ene eller annen retning beroende på om spesielle omstendigheter taler for en annen avgrensning.

Norge la fram forslag om en kompromissløsning. Man var fra norsk side innstilt på å akseptere en delelinje trukket omlag midt imellom midtlinjen og sektorlinjen. Forhandlingene på midten av 1970-tallet ble likevel resultatløse og ikke gjenopptatt før i 1980. I mellomtiden hadde Norge og Sovjetunionen inngått avtaler om fiskeriforvaltningen i Barentshavet, samt en midlertidig praktisk ordning for inspeksjon av fisket i deler av de opprettede 200-mils fiskerisonene i Barentshavet – den såkalte Gråsoneavtalen – som delvis overlappet med det omstridte området. Sovjetunionen så det derfor ikke prekært med en løsning på grensetvisten. Forhandlingene i 1983, 1984 og 1986 ble resultatløse.

Da Sovjetunionens statsminister Nikolaj Ryzjkov kom på offisielt besøk til Oslo i 1988 var det på norsk side visse forventinger til et gjennombrudd i delelinjeforhandlingene. Istedenfor forslag til en delelinje, ble Norge tilbudt en avtale som skulle regulere hvordan de to statene i fellesskap skulle kunne drive olje- og gassvirksomhet i deler av det omstridte området. Norges statsminister Gro Harlem Brundtland avslo Sovjetunionens forslag om et slikt «fellesområde». Norge ønsket en klar avgrensingsløsning i Barentshavet, ikke et kondominium der den lille staten risikerte å bli dominert.

Sovjetunionen viste etter hvert større vilje til kompromiss. På en felles pressekonferanse under Mikhail Gorbatsjovs besøk i Oslo i 1991 bekreftet Brundtland og Gorbatsjov at de var kommet til enighet om hvordan 3/4 av hav og havbunn skulle avgrenses. Forhandlingsresultatet ble formelt videreført i forholdet mellom Norge og Russland etter Sovjetunionens oppløsning, og det fant sted flere forhandlingsrunder i Moskva og Oslo i 1992–1993. Drøftelsene avdekket betydelig uenighet knyttet til hvordan den sørligste delen av Barentshavet skulle avgrenses – den siste fjerdedelen av delelinjen.

Det var tilnærmet stillstand i de norsk-russiske drøftelsene gjennom resten av 1990-tallet. Formelt sett fikk både Norge og Russland også ny havrett å forholde seg til. FNs havrettskonvensjon trådte i kraft i 1994 og ble ratifisert av Norge i 1996 og av Russland i 1997. De nye avgrensningsreglene som nå gjaldt i det bilaterale forholdet mellom Norge og Russland henviste hverken til midtlinjen eller spesielle omstendigheter. Ifølge Havrettskonvensjonen skulle avgrensingen av både sokkel og økonomiske soner skje med sikte på å oppnå en rett og rimelig løsning.

Norge og Russland ble enige om en felles avgrensningslinje for både hav og havbunn fra sluttpunktet for Varangerfjordavtalen fra 2007 og nordover i Barentshavet til ytterkanten av de to statenes kontinentalsokler i Polhavet. Delelinjen går om lag midt mellom sektorlinjen og midtlinjen og deler det omstridte området i to like store deler på omlag 87 600 kvadratkilometer hver. Sammenholdt med avgrensningsavtalen for Varangerfjordområdet fra 2007 er den samlede lengden på delelinjen i Barentshavet omlag 1750 kilometer. For å bestemme delelinjens nordlige endepunkt gjenstår det bare at Norge og Russland nøyaktig fastsetter yttergrensene for sine kontinentalsokler i Polhavet i tråd med Havrettskonvensjonens bestemmelser.

Traktaten inneholder i tillegg bestemmelser om ressursutnyttelsen i Barentshavet, både vedrørende fiskerisamarbeid og petroleum. Med delelinjen var det ikke lenger behov for Gråsoneavtalen. I slutten av juni 2011 forlenget derfor Norge og Russland Gråsoneavtalen i ytterligere seks døgn, fram til delelinjeavtalens ikrafttredelse. Det norsk-russiske fiskerisamarbeidet i Barentshavet ble imidlertid bestemt å fortsette med full tyngde, herunder virksomheten til den blandede norsk-russiske fiskerikommisjonen. Fiskeriavtalene mellom Norge og Sovjetunionen fra 1975 og 1976 forble også i kraft i 15 år fra delelinjeavtalens ikrafttredelse, og deretter i ytterligere seks år av gangen til en eventuell oppsigelse fra en av partene.

En norsk-sovjetisk felles forståelse fra 1980-tallet om ikke å drive undersøkelser eller utvinning av petroleumsressurser i det omstridte området falt bort med delelinjeavtalen. Traktaten inneholder imidlertid særskilte bestemmelser om samarbeidsforpliktelser dersom det oppdages grenseoverskridende petroleumsforekomster. Siden delelinjen går rett gjennom det som var antatt å være et meget petroleumsrikt området i Barentshavet ville disse reglene kunne legge til rette for et omfattende petroleumssamarbeid mellom Norge og Russland i nord.

Delelinjeavtalen i Barentshavet bila et vanskelig utenrikspolitisk og folkerettslig spørsmål i forholdet mellom Norge og Russland. Fraværet av klart definerte jurisdiksjonsgrenser i det ressursrike og strategisk viktige Barentshavet hang over naboforholdet i årtier. Delelinjeavtalen fastla en klar kompetanse- og ansvarsfordeling med hensyn til de rettigheter og forpliktelser kyststaten etter folkeretten tilkommer i eksklusive økonomiske soner/fiskerisoner og på kontinentalsokkelen, samt nøyaktig hvor langt det enkelte land kan tillate petroleumsleting eller uttak av marine levende ressurser.

At Norge og Russland i 2010 endelig oppnådde enighet om en delelinje skyldes sannsynligvis flere faktorer. Forklaringen må primært søkes på russisk side siden Norge hele tiden hadde vært interessert i et kompromiss. Petroleumsinteresser kan ha motivert en avgrensningsløsning siden den ville muliggjøre leting og utbygging i et lovende område. Som modell for en avgrensningsløsning kunne Norge og Russland også vise til festnet internasjonal rettspraksis vedrørende maritim avgrensning. I sammenlignbare saker for Den internasjonale domstolen (ICJ) hadde domstolen justert en beregnet midtlinje i tråd med eventuelle særskilte forhold som måtte foreligge, herunder blant annet forskjell i de respektive staters kystlengder. For begge stater var det viktig at avtalen markerte evne til å finne en fredelig løsning på juridiske disputter og vise at Havrettskonvensjonen gav et virkningsfullt og tilstrekkelig grunnlag for forvaltningen av Arktis. Russiske myndigheter argumenterte eksplisitt for at avklaring av grenselinjen mot Norge var viktig for å få fortgang i prosessen med å få anerkjennelse av en russisk kontinentalsokkel ut over 200 nautiske mil i Arktis. Uansett ville neppe delelinjeavtalen blitt inngått på dette tidspunkt dersom ikke det utenrikspolitiske forholdet mellom Norge og Russland fungerte godt. Et godt forhandlingsklima, gjensidig tillit og vilje på begge sider til å få til en løsning var sannsynligvis medvirkende årsaker til at Russland og Norge kunne ta det lange skrittet som det faktisk er fra å forhandle om en grense, til å inngå en rettslig forpliktende traktat.

I Norge var det bred tilslutning til avtalen og Stortinget sluttet seg nær enstemmig til ratifikasjon. Etableringen av en klar grenselinje til den store i naboen i øst ble sett som en lettelse. Men avtalen åpnet også for nye økonomiske muligheter. Allerede høsten 2011 utstedte russiske myndigheter oljelisenser for hele den russiske delen av det tidligere omstridte området til det statsdominerte selskapet Rosneft. Våren 2012 inngikk så Rosneft samarbeidsavtaler med italienske Eni for de midtre og sydligere deler av området, og med Statoil for den nordligste delen. Avtalene innebar at leting skulle begynne innen kort tid. På samme tid fikk Rosneft adgang til norsk sokkel der det var forventet at de ville samarbeide med Statoil. Også et annet russisk selskap, Lukoil, fikk adgang. Sanksjonene mot overføring av petroleumsteknologi til Russland for bruk i Arktis som ble innført etter Russlands annektering av Krim i 2014 betydde imidlertid at samarbeidet på russisk sokkel ble frosset.

I Russland var mottagelsen av avtalen mer blandet enn det president Dmitrij Medvedev og regjeringen antagelig hadde forutsatt. Nasjonalistiske krefter anklaget presidenten for å ha gitt bort områder som tilhørte Russland til Norge. Representanter for fiskerisektoren i Murmansk hevdet at avtalen betydde at Russland stilltiende hadde godtatt at Norge hadde råderetten over havområdene rundt Svalbard og at Norge på sikt ville komme til å kaste russiske fiskere ut fra dette området. Motstanden ble fanget opp i dumaen og da den ble bedt om å gi sin tilslutning til ratifikasjon var det bare det regjeringsbærende partiet Det forente Russlands representanter som stemte for. Nesten alle andre avholdt seg fra å stemme. Flere mente at avtalen måtte reforhandles. Allikevel er det ikke tvil om at avtalen står støtt som en internasjonal folkerettslig bindende avtale. Det velfungerende samarbeidet om fiskeriforvaltningen har fortsatt som før, mens bestemmelsene om utvinning av grenseoverskridende petroleumsforekomster ikke er blitt prøvd. Begge sider har gjennomført seismiske undersøkelser, men det er bare blitt boret én letebrønn nær grenselinjen, fra norsk side i 2021. Boringen ga ikke kommersielt interessante funn.

• havrett
• Havrettskonvensjonen
• Forhandlingene om Norges kontinentalsokkel

• Regjeringen: Overenskomst mellom Kongeriket Norge og Den Russiske Føderasjon om maritim avgrensning og samarbeid i Barentshavet og Polhavet (avtaletekst)

• Churchill, Robin, og Geir Ulfstein (1992). Marine Management in Disputed Areas: The Case of the Barents Sea.
• Fjærtoft, Daniel, Arild Moe, Natalia Smirnova og Alexey Cherepovitsyn (2018). «Unitization of Petroleum Fields in the Barents Sea: Towards a Common Understanding?» Arctic Review, Vol. 9, 2018, ss. 72-96.
• Jensen, Øystein (2011). «The Barents Sea: Treaty between Norway and the Russian Federation concerning Maritime Delimitation and Cooperation in the Barents Sea and the Arctic Ocean», International Journal of Marine and Coastal Law, Vol. 26, 2011, ss. 151–168.
• Jensen, Øystein (2014). Noreg og havets folkerett.
• Henriksen, Tore, & Geir Ulfstein (2011). «Maritime Delimitation in the Arctic: The Barents Sea Treaty», Ocean Development & International Law, Vol. 42, 2011, ss. 1–21.
• Hønneland, Geir (2013). Hvordan skal Putin ta Barentshavet tilbake? Trondheim, Akademika.
• Moe, Arild, Daniel Fjærtoft og Indra Øverland (2011). «Space and timing: why was
• the Barents Sea delimitation dispute resolved in 2010?», Polar Geography, Vol. 34, 2011, ss. 145-162.
• Traavik, Kim, & Willy Østreng (1977). «Security and Ocean Law: Norway and the Soviet Union in the Barents Sea», Ocean Development & International Law, Vol. 4, 1977, ss. 343–367.