Mauthausen konsentrasjonsleir

I den første tiden besto fangene av tyske og østerrikske menn, fortrinnsvis politiske motstandere av nazismen, såkalte vaneforbrytere og «asosiale» mennesker. Videre fantes fanger som var arrestert fordi de var jøder, homoseksuelle, Jehovas vitner, rom eller soldater som motsatte seg Wehrmachts disiplin.

Etter Tysklands angrep på Polen og utbruddet av andre verdenskrig i september 1939 ble fangebelegget mer og mer internasjonalt; fanger fra de tysk-okkuperte landene ble overført til Mauthausen, så også sovjetiske krigsfanger. Fangene i Mauthausen kom fra over 40 nasjoner.

Behandlingen fangene fikk, var avhengig av fangenes herkomst og årsak til arrestasjon. Jødene, romene og de sovjetiske krigsfangene hadde minst sjanse til å overleve, og fanger fra Øst-Europa ble behandlet svært mye dårligere enn fanger fra Nord-Europa.

Mauthausen var opprinnelig en konsentrasjonsleir for mannlige fanger, og først i siste del av 1944 ble det etablert en separat del som kvinneleir. Likevel fantes det kvinnelige fanger i leiren fra 1942 fordi enkelte kvinnelige fanger ble sendt til Mauthausen for å henrettes eller for å tvinges til prostitusjon i leirens bordell.

Forholdene og vilkårene for fangene var spesielt harde og overlevelsessjansene betraktelig mindre i Mauthausen enn i de andre konsentrasjonsleirene, med unntak av i de rene tilintetgjøringsleirene. Fangetilværelsen var kjennetegnet av hardt tvangsarbeid, svært mangelfull ernæring og boforhold, elendig hygiene og harde straffer for dem som ikke fulgte regelverket. Fanger som ikke klarte det harde tvangsarbeidet, ble drept. Arbeidsdagen i granittbruddene var 11 timer lang om sommeren, 9 timer lang om vinteren.

Fanger som ikke klarte det harde arbeidet, ble mishandlet og som oftest drept. I årene 1941 og 1942 ble mange jødiske fanger målrettet drept i steinbruddene ved at de ble skubbet i døden. I SS' protokoller er drapene maskert som at disse personene «unndro seg arbeidet gjennom selvmord».

I 1942 gjennomgikk nazistenes konsentrasjonsleir-system en vesentlig endring: fra å være knyttet til et fanatisk ønske om å beskytte det nazistiske rikets sikkerhet, skulle konsentrasjonsleirene fra nå av knyttes til rustnings- og krigsindustrien som leverandør av billig arbeidskraft, mens tilintetgjøringsleirene i Øst-Europa skulle utslette folkegruppene som var uønsket i det nazistiske verdensbildet. I realiteten kunne forskjellen være flytende fordi det harde tvangsarbeidet i mange tilfeller – som i Mauthausen-komplekset – var ensbetydende med død gjennom utmatting eller mishandling.

I desember 1939 ble Mauthausens første uteleir/underleir etablert ved granittforekomstene i nabobyen Gusen. I Gusen var forholdene enda dårligere og mer brutale enn i Mauthausen, og dødsraten enda høyere. Etableringen av Gusen markerte starten på Mauthausen-kompleksets rolle som «leverandør» av fanger til tvangsarbeid for rustnings- og krigsindustrien. Både geværprodusenten Steyr-Daimler-Puch og flyprodusenten Messerschmitt etablerte seg i Gusen under krigen og dro nytte av tilgangen på fanger som billige tvangsarbeidere.

Mauthausen fikk etter hvert mer enn 40 underleirer hvor fangene for det meste utførte tvangsarbeid for rustningsindustrien, som for eksempel i Ebensee (raketter, destillasjonsanlegg), Gusen og Schwechat (fly), Melk (kulelager), St. Valentin (panservogner) og Wiener Neustadt (våpendeler).

Dødsraten i Mauthausen-komplekset var særlig høy sammenlignet med andre konsentrasjonsleire (men ikke så høy som i tilintetgjøringsleirene i Øst-Europa). Over 90 000 av de 190 000 fangene overlevde ikke fangenskapet. Mange døde som følge av det harde tvangsarbeidet, eller ble mishandlet til døde eller drept fordi de var for svake eller skadet til å kunne fungere som tvangsarbeidere for SS. Mange døde eller ble drept også på grunn av den manglende medisinske hjelpen. Ble man syk eller skadet i fangenskap, ble man overlatt til seg selv eller målrettet drept som «unyttig vesen». Det fantes såkalte sykebrakker i leiren, men den medisinske omsorgen var fraværende. Disse brakkene var i stedet åsted for seleksjoner hvor arbeidsdyktige fanger ble skilt fra de udyktige, og der sistnevnte ble drept. I august 1941 begynte seleksjonen av syke fanger i Mauthausen og Gusen. Disse ble sendt til institusjonen Hartheim ved byen Linz, i realiteten en drapsanstalt med gasskammer og del av nazistenes system for massemord på (angivelig) fysisk og psykisk syke mennesker, også kjent som «eutanasi-aksjonen» eller «Aksjon 14f13».

I slutten av 1941 fikk Mauthausen et eget drapsanlegg da det ble installert et nakkeskuddsanlegg i krematoriekjelleren. Samme høst startet byggingen av et gasskammer. Den første drapsaksjonen med giftgass ble gjennomført i mars 1942 på sovjetiske krigsfanger. Det var hovedsakelig politiske fanger som ble myrdet i gasskammeret i Mauthausen, mot slutten av krigen også syke fanger. Det antas at om lag 3 500 mennesker ble drept med gass i leiren, men antallet er noe usikkert. I Gusen ble det eksperimentert med et provisorisk gasskammer og med et mobilt gasskammer som trafikkerte mellom Mauthausen og Gusen.

Fordi allierte tropper nærmet seg leiren, forsøkte SS i april 1945 å slette alle spor etter sine forbrytelser. Gasskammeret og nakkeskuddsanlegget ble demontert, og protokoller og andre papirer brent. Fanger som i følge SS visste for mye om hva som hadde foregått i leiren og som kunne bli belastende som vitner, ble drept. 3. mai 1945 flyktet SS-mannskapene fra Mauthausen og Gusen. To dager senere, 5. mai, ankom en amerikansk fortropp. Dagen etter var de vel 40 000 fangene befridd.

Etter frigjøringen brukte den amerikanske armeen leirområdet som førstehjelpsområde for de befridde fangene, mange av dem var svært syke og utmagret. Deler av området ble dessuten brukt som fengsel for arresterte SS-folk.

Etter at de allierte hadde blitt enige om inndelingen av okkupasjonssonene i Østerrike, ble Mauthausen liggende i den sovjetiske sonen. Mauthausen ble så brukt som kaserne for sovjetiske soldater. 20. juni 1947 «ga» den sovjetiske militæradministrasjonen i Østerrike Mauthausen tilbake til østerrikske myndigheter med beskjed om å etablere et minnested. Minnestedet ble åpnet som «Det offentlige minnestedet Mauthausen» i 1949 som ett av de første minnestedene over nazismens leirer. Siden da har minnestedet blitt omformet og utvidet flere ganger.

• konsentrasjonsleir
• Holocaust
• andre verdenskrig

• Mauthausen memorial

• Gerhard Botz et.al.: Mauthausen und die nationalsozialistische Expansions- und Verfolgungspolitik (Europa in Mauthausen. Geschichte der Überlebenden eines nationalsozialistischen Konzentrationslagers) (2021)
• Bundesministerium für Inneres: Das Konzentrationslager Mauthausen 1938 – 1945. 2. Auflage: Katalog zur Ausstellung in der KZ-Gedenkstätte Mauthausen (2019)