Fritz Sauckel

Sauckel ble født i Hassfurt nær Schweinfurt. Familiens økonomi var dårlig, og som 15-åring dro han til sjøs. Da første verdenskrig brøt ut, befant Sauckel seg i fransk havn og ble dermed tatt til fange. Gjennom hele krigen og frem til november 1919 satt han internert i Frankrike. Han vendte tilbake i Schweinfurt, men var ikke tilstrekkelig bemidlet til å ta den navigasjonsutdannelsen han ønsket seg. I stedet tok han jobb på en kulelagerfabrikk for å spare opp penger, inntil han i 1922 begynte studier ved ingeniørskolen i Thüringen. Tiden i fangenskapet hadde vekket en politisk interesse og formet en antikommunistisk og nasjonalistisk overbevisning i ham. Etter et møte med NSDAP i 1923, der Sauckel hørte Adolf Hitler tale for første gang, meldte han seg inn i partiet.

Som aktivt partimedlem drev Sauckel drev propaganda- og organisasjonsarbeid i fritiden. I 1925 ble han valgt til det lønnede vervet som NSDAPs distriktsleder i Thüringen og han avbrøt da ingeniørstudiene. Som partimann utmerket Sauckel seg som en av Hitlers lojale støttespillere og ble for det belønnet med utnevnelsen til ny gauleiter for Thüringen 30. september 1927. To år senere ble han valgt inn i Thüringens delstatsparlament.

Da NSDAP vant 26 av de 60 plassene ved valget i 1932, ble Sauckel delstatsminister. Idet denne stillingen ble avskaffet året etter i forbindelse med nasjonalsosialistenes maktovertakelse, ble han utnevnt til delstatens riksstattholder. Han fikk dermed også et sete i den nå nesten helt inaktive Riksdagen. De neste årene opptok Sauckel seg spesielt med rasebiologiske spørsmål. Allerede 15. juli 1933 opprettet han den første institusjonen på delstatsnivå i Tyskland som arbeidet med eugenikk, «Landesamt für Rassenwesen». I 1936 grunnla Sauckel Wilhelm-Gustloff-Stiftung, som drev flere våpenfabrikker og vokste til å bli en betydelig industriell aktør. Startkapitalen kom fra våpenkonsernet Simson-Werk, som Sauckel hadde vært med på å beslaglegge fra dets jødiske eiere. Arbeidskraften bestod dels av fanger forsynt fra konsentrasjonsleiren Buchenwald.

Under andre verdenskrig var det stor arbeidskraftmangel. I februar 1942 foreslo Albert Speer å opprette en generalfullmektig for arbeidsinnsatsen. Speers initiativ hadde bakgrunn i sterk egeninteresse, idet han så arbeidskraftmangelen som en stor hemsko for fremdriften til prosjektene hans. Hitler lot seg overbevise av Speer, og valgte å gi generalfullmektigstillingen til Sauckel, tilsynelatende fordi han følte en forpliktelse til å ære Sauckels langvarige lojalitet. Selv hadde den nyutnevnte generalfullmektigen svært begrenset erfaring med arbeidsformidlingspolitikk og manglet enhver faglig bakgrunn innenfor feltet.

Som generalfullmektig for arbeidsinnsatsen konsentrerte Saukel seg innledningsvis om å skaffe tvangsarbeidere fra Vest-Europa. Hans ambisjon om å skaffe 350 000 franskmenn endte med at rundt 240 000 ble fraktet til Tyskland innen desember 1942. Året etter fulgte to nye Sauckel-aksjoner, men fortsatt var resultatene i underkant av forventningene. Økende motstand gjorde tvangsrekrutteringene vanskeligere. Da rundt 667 000 franske, 223 000 belgiske og 274 000 nederlandske arbeidere befant seg i Tyskland ved utgangen av 1943, var den tallmessige toppen omtrent nådd.

Saukel begynte nå tvangsrekruttering fra det tyskokkuperte Polen og Sovjetunionen, i forventningen om bedre tilgang på menneskeressurser der. Trusler og maktbruk kjennetegnet den tyske rekrutteringsinnsatsen. Massive overgrep ble vanlige innslag under deportasjonene fra østområdene. De tyske okkupantene begikk også regelrette massakrer etter tilløp til motstand mot tvangsutskrivningene. Slike brutale metoder anså Sauckel som nødvendig, men han forsøkte samtidig å opprette en kunstig avstand til overgrepene ved å overlate til den tyske hæren, SS og SD å fysisk gjennomføre transportene av tvangsutskrevne mennesker til Tyskland.

Den store tilstrømningen av arbeidskraft, særlig fra øst, førte til at arbeidsleirene ble overfylte og preget av stadig mer utilfredsstillende forhold. Raseideologiske fordommer påvirket behandlingen av arbeiderne. I hierarkiet som dermed oppstod, ble tyske arbeidere best behandlet. Polakker og i enda større grad sovjetere havnet i alle henseender i bunnsjiktet og ble underlagt en røffere disiplin.

Totalantallet utenlandske arbeidere mobilisert av Sauckels apparat nådde rundt 5 300 000, hvorav bare 200 000 ifølge ham hadde meldt seg frivillig. Tvangsarbeiderne ble hentet fra alle tyskokkuperte områder med unntak av Danmark, som gjennom fredsavtalen med landets myndigheter teknisk var nøytralt, og Norge, hvor de tyske okkupasjonsmyndighetene grunnet akutt arbeidskraftmangel insisterte på at tvangsutskrevne nordmenn bare ble satt i arbeid innenlands.

8. mai 1945 overga Sauckel seg til amerikanske militære myndigheter. Han ble fraktet til fengselet i Nürnberg, hvor rettsforfølgelsen av naziregimets ledere ble forberedt. Tiltaler ble tatt ut 20. oktober. Sauckel ble holdt ansvarlig for å ha brakt fem millioner mennesker til slavearbeid i Tyskland og forårsaket dødsfallene til utallige av dem. Da Nürnbergprosessen tok til nøyaktig en måned senere, satt han på anklagebenken sammen med 20 andre menn.

Fra vitneboksen fremstod Sauckel som fortsatt lojal og ukritisk til Hitler. Hans velkjente kjennetegn, Hitler-barten, prydet ham fortsatt og under sine vitneforklaringer i retten hadde han sin gamle nasjonalsosialistiske sjargong i behold. Han virket forvirret over tiltalen, opptrådte tidvis nervøst og hysterisk, og strevde med å uttrykke seg på en god måte. Sauckels fremtoning påminnet såpass mye om nazifortiden at mange av hans medtiltalte oppfattet ham som en belastning å bli assosiert med. Han nektet å påta seg ansvar for at det nazityske tvangsarbeidsprogrammet fikk et så brutalt preg, og prøvde å flytte hovedansvaret for den massive bruken av tvangsarbeidere over på Speer, blant annet ved å hevde at han bare hadde betjent Speers ønsker. Inntrykket Sauckel ga både retten og tilhørerne forble imidlertid gjennomgående negativt, i motsetning til Speer.

30. september 1946 ble Sauckel kjent skyldig i krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten. Retten fant ingen formildende omstendigheter. Dagen etter ble straffeutmålingen forkynt for ham: Døden ved henging. Natt til 16. oktober ble dødsdommen fullbyrdet i gymsalen ved fengselet i Nürnberg.

• andre verdenskrig
• Nürnbergprosessen
• NSDAP
• nazisme
• Organisation Todt
• Tysklands historie 1933–1945

• Becker, Peter W.: «Fritz Sauckel: Plenipotentiary for the Mobilisation of Labour» i Ronald Smelser og Rainer Zitelmann (red.): The Nazi Elite (New York, 1993)
• Conot, Robert E.: Justice at Nuremberg (New York, 1983)
• Eichholtz, Dietrich: «Die Vorgeschichte des Generalbevollmächtigten für den Arbeitseinsatz (mit Dokumenten)» i Jahrbuch für Geschichte. Bind 9 (Berlin, 1973)
• Goldensohn, Leon N.: Nürnberg-intervjuene. En psykiaters møter med Hitlers betrodde menn (Oslo, 2004)
• Lehnstaedt, Stephan og Kurt Lehnstaedt: Fritz Sauckels Nürnberger Aufzeichnungen. Erinnerungen aus seiner Haft während des Kriegsverbrecherprozesses. Vierteljahrshefte für Zeitgeschichte. 1/2009
• Naasner, Walter:Neue Machtzentren in der deutschen Kriegswirtschaft, 1942-1945. Die Wirtschaftsorganisation der SS, das Amt des Generalbevollmächtigten für den Arbeitsansatz und das Reichsministerium für Bewaffnung und Munition, Reichsministerium für Rüstung und Kriegsproduktion im nationalsozialistischen Herrschaftssystem (Boppard am Rhein, 1994)
• Persico, Joseph E.: Nuremberg. Infamy on Trial (New York, 1994)
• Rassloff, Steffen: Fritz Sauckel: Hitlers «Muster-Gauleiter» und «Sklavenhalter» (Erfurt, 2007)
• Weißbecker, Manfred: «‘So einen Arbeitseinsatz wie in Deutschland gibt es nicht noch einmal auf der Welt!‘ Fritz Sauckel – Generalbevollmächtigter für den Arbeitseinsatz» i Ulrike Winkler (red.): Stiften gehen. NS-Zwangsarbeit und Entschädigungsdebatte (Köln, 2000)