Økonomi og næringsliv i Tunisia – Store norske leksikon

Turistnæringen er en betydelig inntektskilde for landet. Det bygges stadig nye hoteller, spesielt langs kyststripen i nordøst. Hotellet på bildet ligger på øya Djerba i Gabèsbukta. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Turisme

Av Ukjent/NTB Scanpix ※.

Lisens: Begrenset gjenbruk

Til tross for demokratiseringsprosessen i Tunisia etter regimeskiftet i 2011 har sosial uro påvirket den økonomiske utviklingen i landet. Arbeidsledigheten for ungdom (15-24 år) er på 38,3 prosent mot 16,8 prosent for hele den yrkesaktive befolkningen (2021). Dette representerer en politisk, sosial og økonomisk hovedutfordring. I tillegg var det i årene fra 2015 til 2019 flere terroraksjoner. Dette var medvirkende årsaker til at landets bruttonasjonalprodukt (BNP) ble redusert med 19,9 prosent i perioden fra 2014 til 2019. BNP økte imidlertid med 11,4 prosent fra 2019 til 2021. I 2021 utgjorde inflasjonen 5,7 prosent.

Tunisia har en betydelig grad av industrireising, men mangel på råmaterialer og kraft, samt et lite nasjonalt marked, bidrar til å svekke den økonomiske utviklingen. Tekstil- og fosfatlindustrien har en sentral stilling, også for eksport. Landet har et levedyktig jordbruk og en stor servicenæring, hvor turismen spiller en viktig rolle. Produksjon av jordbruksprodukter, blant annet dadler, frukt og olivenolje er viktig for landets eksport.

Primærnæringer

Primærnæringene bidrar med 10,1 prosent av BNP (2017) og sysselsetter 14,8 prosent av den yrkesaktive befolkningen (2014).

Jordbruk

Menn i arbeid med høsting av dadler i El Goula, Tunisia i desember 2011.

Daddelhøsting

Av Dmitry Chulov/Shutterstock.

Lisens: Begrenset gjenbruk

Tunisia har til dels gode naturgitte forutsetninger for jordbruk, som er viktig for både for sysselsetting og eksportinntekter. 64,8 prosent av landets areal er egnet for jordbruk. Vel en tredel av dette arealet er dyrket. De andre områdene brukes til husdyrhold. De tidligere franske storeiendommene fra kolonitiden er nasjonalisert, og ble i 1960-årene forsøkt omdannet til kooperativer. Dette mislyktes, og jordbruket drives delvis på store, moderne og delvis på små, tradisjonelt drevne gårder.

Det dyrkes særlig hvete, bygg, oliven, sitrusfrukter, fiken, dadler, poteter, vannmeloner, tomater, mandler og vindruer. Vin og korn er viktigste produkter i de fruktbare dalene og slettene i nord. I det nordøstlige Tunisia med Cap Bon-halvøya dyrkes sitrusfrukter og grønnsaker. Langs østkysten dyrkes olivenolje. Det viktigste område for mandelproduksjonen er Sfax-provinsen. Dadler dyrkes i oasene i sør.

Avlingene varierer i stor grad, avhengig av nedbørsmengden. Bare en mindre andel av dyrket areal vannes kunstig. Et større program for vannutvikling ble igangsatt i 1980-årene, med bygging av flere dammer for vanning og flombegrensning. Grunnvannsreservene er allerede hardt utnyttet, med frykt for fortsatt vannmangel.

Flere jordbruksprodukter eksporteres, særlig til EU. Av størst betydning er olivenolje, som Tunisia er verdens fjerde største produsent av. 80 prosent av produksjonen av olivenolje eksporteres og svarer for om lag 50 prosent av jordbrukseksporten. Av husdyr holdes særlig sauer og geiter.

Skogbruk

6,6 prosent av Tunisia er skogkledd, hvorav 69 prosent er skog som er plantet. Det drives noe skogbruk, vesentlig til brensel.

Fiskeri

Fiskerinæringen har vært gjenstand for økt satsing fra myndighetenes side. Total fangst utgjorde i 2017 111 000 tonn i 2017. Fangsten økte med 7 prosent fra 2015 til 2017. Fiske har særlig vært drevet ved østkysten, men overfiske i Gabèsbukta har ført til økt aktivitet lenger nord. Det viktigste fiskeslaget er sardiner. Produksjonen fra fiskeoppdrett økte fra 2600 tonn i 2005 til 21 900 tonn i 2017. Sjømat er en viktig eksportvare. Fiskerisektoren er sentrert rundt Sfax, hvorfra cirka 70 prosent av sjømaten eksporteres.

Bergverk og energi

Tunisia har begrensede naturressurser, men betydelige forekomster av fosfat og petroleum, og utvinning av disse har utgjort vesentlige deler av landets moderne økonomi. Fosfat blir dels eksportert, dels brukt i egen produksjon av mineralgjødsel. Oljeforekomstene er mindre enn i nabolandene Algerie og Libya. Tunisias reserver av naturgass utgjør 65 milliarder kubikkmeter (2022), men en årlig produksjon på rundt 2,5 milliarder kubikkmeter er ikke nok til å dekke eget forbruk. Fram til 1995 kom produksjonen i alt vesentlig fra al-Bormah-feltet; deretter også fra offshore-forekomster. Det ble i 1983 bygd en gassrørledning fra Algerie gjennom Tunisia til Sicilia og videre til det italienske fastlandet. Denne rørledningen er 2475 kilometer og er kjent som Trans-Mediterranean Natural Gas Pipeline. Utvinning av jernmalm skjer fra to gruver, hvorav den største er ved Jérissa i den nordøstlige delen av landet. Produksjonen var både i 2018 og 2019 på 200 000 tonn. Bly utvinnes i nord, sink i nordvest.

Olje ble funnet i al-Bormah-feltet, helt sør i landet, i 1964, og det andre feltet, ved Douleb lenger nord, kom i produksjon i 1968, ytterligere to felt i 1972. Det er også gjort større funn offshore i Gabèsbukta. Med høyere pris ble også flere mindre felt senere satt i drift. En territoriell uoverensstemmelse med Libya i Gabèsbukta ble bilagt i 1982. Olje var fram til midten av 1980-årene Tunisias viktigste eksportinntektskilde. Landets oljereserver utgjør 425 millioner fat (2016). Dagsproduksjonen av råolje er 35 000 fat (september 2022). Noe av råoljen eksporteres, men petroleumsprodukter må i stor grad importeres. Tunisia var medlem av OAPEC fra 1982 til 1986.

Energi

Nær 90 prosent av energiforbruket er basert på bruk av fossil energi. Etter 1990 har forbruket økt med i gjennomsnitt 2,8 prosent per år. Veksten i energiforbruket har i stor grad skjedd med økt bruk av naturgass, som nå er den viktigste energibæreren med en andel på 50 prosent. I 2021 var forbruket av primærenergi 479 petajoule (PJ). Det tilsvarer 39,6 GJ per innbygger. Av fornybar energi er bioenergi den dominerende energikilden med en andel på 9,3 prosent. Tunisia har satt som mål at andelen fornybar energi i energimiksen skal økes til 30 prosent innen 2030.

Elektrisitetsforsyningen

Nær 100 prosent av befolkningen har nå tilgang til elektrisitet. Forbruket har økt med i gjennomsnitt 4,2 prosent per år etter 1990, og nådde 17,7 TWh i 2021. Per innbygger utgjør det rundt 1500 kWh.

Tunisias produksjon av elektrisk energi er i det vesentlige basert på varmekraftverk som bruker naturgass som energikilde. Fossil energi utgjorde hele 95 prosent av kraftmiksen i 2021. Av fornybar energi kom 2 prosent fra vindkraft og 2,1 prosent fra solenergi.

Forutsetninger for å bygge ut både vindkraft og solkraft er gode. Landet ønsker å øke andelen fornybar kraft i kraftmiksen, og legger til grunn at innen 2030 skal 35 prosent av produksjonskapasiteten være basert på fornybar energi.

Industri

Fabrikkanlegg i Atlas-fjellene.

Fabrikk

Av Liz Miller/Shutterstock.

Lisens: Begrenset gjenbruk

Industrien bidrar med 26,2 prosent av landets BNP (2017) og sysselsetter 33,2 prosent av den yrkesaktive befolkningen (2014).

Tunisia har en bredt sammensatt industrisektor, som i stor grad er basert på bearbeiding av landets mineraler, særlig fosfat og olje, samt jordbruksprodukter. Tungindustri er bygd ut ved Menzel-Bourguiba, med blant annet stålproduksjon, kjemisk industri i Tunis og Sfax – ellers cellulose-, sukker- og annen næringsmiddelindustri, samt en rekke forbruksvarer. Tilknyttet oljevirksomheten er et raffineri ved Bizerte. Tekstilproduksjon som er den viktigste enkelte del av industrien, står for over 40 prosent av den samlede eksport og sysselsetter over en kvart million arbeidstakere. Det produseres også mye skotøy og lærvarer for eksport. Fra 1980-årene er flere større foretak, blant annet sementfabrikker, privatisert. Fra 1990-årene er det gjort betydelige investeringer i bant annet metallurgisk og mekanisk industri, samt produksjon av elektrisk utstyr og bildeler. Det er også satset på utvikling av teknologisektoren. Håndverk har lange tradisjoner og er en viktig attåtnæring for mange.

Tjenesteytende næringer

De tjenesteytende næringer bidrar med 63,8 prosent av BNP (2017) og sysselsetter 51,7 prosent av den yrkesaktive befolkningen (2014). Turisme er av stor betydning for landets økonomi. I 2019 var det 9,4 millioner turister i Slovenia. På grunn av koronapandemien ble antall turister redusert til 2,0 millioner i 2020. I 2021 var det 2,5 millioner turister.

Samferdsel

Tunisia har et forholdsvis godt utbygd samferdselssystem, med utbredt veinett og jernbaner, fra kolonitiden, som deretter er blitt modernisert og oppgradert. Veinettet består av rundt 22 490 kilometer vei, hvorav størstedelen med fast dekke. Jernbanenettet er på 2190 kilometer, og forbinder alle de større byene i den nordlige delen av landet. La Goulette, elleve kilometer øst for hovedstaden, er den største havnebyen for passasjertrafikk, med en egen terminal for cruiseskip. Radès, ni kilometer sørøst for Tunis, er landets viktigste havn for godstrafikk. Andre store havnebyer er Sousse, Sfax og Gabès. La Skhirra ved Gabèsbukta er utskipningshavn for petroleum fra Algerie. Tunisia har fem internasjonale flyplasser. Den største flyplassen er Tunis-Carthage International Airport.

Utenrikshandel

Tunisias eksport utgjorde 13,82 milliarder amerikanske dollar i 2017, mens importen beløp seg til 19,09 milliarder amerikanske dollar. Landet hadde med dette et underskudd på handelsbalansen på 5,27 milliarder amerikanske dollar.

I 2017 hadde Tunisia størst eksport til følgende tre land: Frankrike (32,1 prosent), Italia (17,3 prosent) og Tyskland (12,4 prosent). Viktige eksportvarer er fosfatmalm og fosfatprodukter, sitrusfrukter, dadler, olivenolje, sjømat, tekstiler og elektriske apparater.

I 2017 hadde Tunisia størst import fra følgende fire land: Italia (15,8 prosent), Frankrike (15,1 prosent), Kina (9,2 prosent) og Tyskland (8,1 prosent). Viktige importvarer er råolje, gass, maskiner og utstyr, telekommunikasjonsutstyr, korn, kjemikalier og metaller.

Underskuddet på handelsbalansen med utlandet dekkes delvis av inntekter fra turisme, pengeoverføringer fra tunisiere i utlandet, og lån og bistand, særlig fra EU. I perioden fra 2011 til 2018 utgjorde EUs bistand til Tunisia mer enn 2,5 milliarder euro. Frankrike er største bilaterale bistandsyter.

Viktigste handelsmarked, både for eksport og import, er EU. 64 prosent av Tunisias samlede handel var i 2017 med EU. I 1995 undertegnet Tunisia og EU en frihandelsavtale, som trådte i kraft i 1998. Avtalen gjelder frihandel for industrivarer. I 2015 begynte forhandlingene om en omfattende frihandelsavtale mellom EU og Tunisia (Deep and Comprehensive Free Trade Agreement, DCFTA). Formålet med forhandlingene er å skape nye handels- og investeringsmuligheter mellom EU og Tunisia og å sikre en bedre integrering av Tunisias økonomi i EU-markedet.

Tunisia deltar i et økonomisk og politisk regionalt samarbeid i Maghreb-unionen, som ble etablert i 1989. De andre landene i denne unionen er Algerie, Libya, Marokko og Mauritania.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Tunisias geografi

Sten Lundbo

Siviløkonom, tidligere ambassadør