Kelterne har aldri dannet faste og varige statssamfunn. En sterk stammefølelse har hindret fremveksten av keltiske nasjonalstater. I tidens løp ble de derfor liggende under for sterkere organiserte nabofolk som romere og germanere. Caesar gjorde det for alle tider av med det gamle Gallia og den galliske kultur, og mange generasjoner i forveien hadde Gallia Cisalpina og kelterne i Spania og Portugal mistet sin selvstendighet. I de første århundrer e.Kr. la Roma under seg Donaulandene og Sør- og Mellom-Britannia. Irland er det eneste keltiske land som har evnet å bevare sin egenart og sin selvstendighet, til tross for at irsk er det keltiske språk som i dag står tallmessig svakest.
Legekunsten stod høyt hos kelterne, de gav germanerne ordene «lege» og lyf, «legeurt». Av de gamle lover og den veldige gammel-irske litteratur får man et tydelig bilde av Irland som det var under hedenskapet, av en kultur og et samfunn som i alle hovedtrekk skiller seg fra det romerske. Under folkevandringene fant klassisk kultur på 400-tallet et fristed i Irlands klostre, som ble berømte lærdomsseter. Irske munker utfoldet en storslått misjonsvirksomhet på fastlandet helt bort til Kijev; de kom også til Færøyene og Island, der nordmennene fant klokker og bøker etter dem. Keltiske sagnmotiver var yndede emner for middelalderens diktning. Bardenes musikalske og dikteriske stevner ble bevart i Wales som folkelig forlystelse, og etter metodistvekkelsen på 1700-tallet utviklet det seg av dem en nasjonal gjenreising, en «pankeltisme», som har bredt seg til andre keltiske land; dens mål er å gjenreise keltisk språk, også i Cornwall, der det gikk tapt for 200 år siden.
Religion
Kelterne på kontinentet (Gallia) og i det romerske England (Britannia) har etterlatt seg tallrike spor av sin religion, spesielt skulpturer og innskrifter. De kontinentale kelterne var sterkt påvirket av romersk kultur, og mange av deres guder ble etter hvert satt lik med romerske guder. Et mektig presteskap, druidene, forsvant etter Caesars erobring av Gallia (58–51 f.Kr.), og ettersom de ikke benyttet seg av skrevne tekster, kjenner vi lite til deres lære. Fra Irland og Wales derimot, har vi en rikholdig litteratur. Riktig nok ble den nedskrevet av kristne munker fra 500-tallet e.Kr. av, men den omfatter myter og epos som gir et godt innblikk i før-kristen keltisk religon.
Blant de viktigste gudene som kjennes både fra irsk og kontinental tradisjon, er Lugh (antagelig kjent av romerne i Gallia som Merkur) og gudinnen Brighid (identifisert med Minerva), som begge beskyttet håndverk og kunst. Trekk fra mange av de keltiske gudene har levd videre i kristen tid i forbindelse med helgenkult, f.eks. nettopp i kulten av den hellige Brigid.