Landsorganisasjonen i Norge, før 1957: Arbeidernes faglige Landsorganisasjon i Norge, Norges største hovedorganisasjon av arbeidstakere, stiftet 1. april 1899. LO har til formål å samordne medlemsforbundenes arbeid for å fremme lønnstakernes faglige, økonomiske, sosiale og kulturelle interesser. LO er tilsluttet Frie faglige internasjonale.
Organisasjon og virksomhet
LO har 23 tilsluttede forbund med mer enn 860 000 medlemmer (2011) fra alle deler av arbeidslivet. Det største av forbundene er Fagforbundet med ca. 315 000 medlemmer. I 1996 ble det opprettet fire karteller for samordning av forbundenes sektorvise interesser: LO Industri, LO Service, LO Stat(tidligere Statstjenestemannskartellet) og LO Kommune. De to første ble lagt ned i 2004, og virksomheten overført til LO selv.
LO har til formål å samordne forbundenes arbeid for å fremme «lønnstagernes faglige, økonomiske, helsemessige, sosiale, forsikringsmessige og kulturelle interesser». Dessuten skal LO bl.a. drive opplysningsarbeid (se arbeidernes opplysningsvirksomhet) og drive internasjonalt samarbeid.
LOs høyeste myndighet er kongressen, som i regelen møter hvert fjerde år; mellom kongressene holder representantskapet møte minst én gang om året. Den daglige ledelse av LO ligger i en ledergruppe på seks tillitsvalgte og ukentlige møter i sekretariatet (15 medlemmer). LOs leder siden 2007 er Roar Flåthen.
Organisasjonen har egne avdelinger for økonomiske og juridiske saker, arbeidsliv, forhandlinger, informasjonsvirksomhet, internasjonal virksomhet osv. LO har tradisjonelt hatt et nært samarbeid med Arbeiderpartiet og bevilger økonomisk støtte til partiets valgkamp men også til Sosialistisk Venstreparti.
Historie
LO ble stiftet 1899 etter oppfordring fra en skandinavisk arbeiderkongress i Stockholm 1897. På stiftelseskongressen ble det foreslått at alle foreninger i LO obligatorisk skulle være kollektivt tilsluttet Arbeiderpartiet. Forslaget ble forkastet, bl.a. fordi Venstre ennå hadde betydelig tilslutning blant arbeiderne; men mange fagforeninger er frivillig tilsluttet partiet. Samarbeidet mellom de to organisasjoners styrer ble instituert ved stiftelsen. LO fikk ved starten bare tilslutning av ca. 1600 medlemmer i to forbund. Fra 1905 til 1914 økte medlemstallet til det firedobbelte. Under ledelse av Ole O. Lian ble organisasjonsapparatet i LO og forbundene sterkt utbygd med fastlønte tillitsmenn. Betydelige streikekasser ble samlet, og LO fremstod som en makt statsmyndighetene måtte rådføre seg med i sosialpolitikken. Samtidig fikk sentralledelsene for forbundene og LO økende makt overfor de enkelte foreninger. Streiker måtte i regelen godkjennes på forhånd av LO. Den første landsomfattende lønnstariff ble opprettet 1907 for jern- og metallindustrien; den første landsomfattende arbeidskonflikt foregikk samme år i papirindustrien. Den alvorligste av alle konfliktene før 1914 inntraff 1911; den begynte som gruvearbeiderstreik, men ble utvidet med arbeidsgivernes lockout for 32 000 mann. Da grep regjeringen for første gang avgjørende inn i en konflikt, fikk i gang megling og til slutt frivillig voldgift, som løste striden.
I 1920 fikk den «revolusjonære» retningen flertall på fagkongressen, men Lian fortsatte som formann. LO unngikk en slik splittelse som rammet den politiske arbeiderbevegelse, men ble likevel sterkt svekket av den økonomiske krisen. Storstreiken 1921, som begynte med sjømannsstreik og ble utvidet med sympatistreik til den omfattet 150 000, endte med klart nederlag for LO. Medlemstallet sank fra 144 000 i 1919 til 84 000 i 1922. I de følgende årene pågikk en rekke store arbeidskonflikter. Flere av dem var ulovlige, først og fremst jernarbeidernes streik 1923–24 og bygningsarbeidernes 1928. Lover kom i strid med arbeidernes rettsbevissthet (se Tukthusloven), og bygningsarbeiderstreiken førte til at voldgiftsloven faktisk ble satt ut av kraft.
Den siste helt store arbeidskonflikt i Norge, storlockouten 1931, omfattet til slutt 60 000 mann og varte for de fleste i fem måneder; den kostet 7,6 millioner tapte arbeidsdager, og er dermed langt den største arbeidskonflikt i Norge; under denne konflikten foregikk sammenstøtene ved Menstad (se Menstadslaget). I den følgende tiden spilte samarbeidet med Arbeiderpartiet større rolle for LO enn noen gang før. Sammen utformet de krisepolitikken i 1930-årene, og LO støttet helt opp under Johan Nygaardsvolds regjering fra 1935. LOs formann, Olav Hindahl, gikk 1939 inn i regjeringen som arbeidsminister. I 1930-årene kom fagorganisasjonens gjennombrudd blant skog- og landarbeidere, handels- og kontorfunksjonærer og mange grupper av offentlige tjenestemenn. I industrien var organisasjonsprosenten i mange bedrifter opp mot 100. LOs medlemstall vokste fra 139 600 i 1930 til 352 000 våren 1940.
Den tyske okkupasjonen 1940 sprengte LO. Fungerende formann, Konrad Nordahl, og en gruppe tillitsmenn fulgte med regjeringen og opprettet sekretariater i London og Stockholm. En opposisjon innenfor arbeiderbevegelsen (Fagopposisjonen av 1940, 85-mannsgruppen) ønsket at LO skulle drive aktiv politikk og eventuelt være med på å danne en ny regjering tross den tyske okkupasjonen. Denne linjen ble avvist av sekretariatet. Høsten 1940 satte tyskerne Jens Tangen inn som ny formann. Han hadde vært med i opposisjonen, men kom snart over på samme linje som flertallet i sekretariatet, og opposisjonen gikk i oppløsning. «Melkestreiken» 1941 førte til at LOs organisasjonsapparat ble overtatt av NS, og kommissarisk leder innsatt. Hele den gamle ledelsen ble arrestert. Men det oppstod en illegal ledelse innenfor fagorganisasjonen; den illegale avisen Fri fagbevegelse utkom fra 1941 og ble holdt i gang hele krigstiden.
Etter 1945 fortsatte LO i hovedsaken sitt arbeid i samme spor som før 1940. Men situasjonen på arbeidsmarkedet var fundamentalt annerledes enn i mellomkrigstiden; den ble nå preget av full sysselsetting, og det inntraff prisstigning. LO ble derfor forsiktig med å fremme store lønnskrav, for ikke å utløse eller øke inflasjonen. Den enkle tariffpolitikk, å kreve så mye det var håp om å kjempe seg til, ble avløst av mer kompliserte lønns- og inntektsoppgjør. Streiker fikk lite omfang, også på grunn av forskjellige voldgiftsordninger. LO gikk derimot inn for økt produktivitet gjennom bedriftsutvalg og propaganda blant medlemmene. Veksten i produktivitet er delvis brukt til å forkorte arbeidstiden istedenfor å heve reallønningene. Spørsmålet om bedriftsdemokrati resulterte i 1972 i loven om de ansattes rett til representasjon i aksjeselskapers styre og bedriftsforsamling. Det har videre vært en tendens til å utvide fagorganisasjonens virkeområde langt ut over lønnspolitikken. Det er etablert kollektive forsikringsordninger: kollektiv hjemforsikring (fra 1966) og en gruppelivsforsikring. Arbeidet med å bedre miljøet og sikkerheten på arbeidsplassen skjøt fart etter lov om arbeidervern og arbeidsmiljø av 1977, som senere ble erstattet av lov om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern mv. av 2005.
Strukturendringene i det norske samfunn førte til at grupper som tradisjonelt har vært sterkt organisert i LO (arbeiderne i industri, bergverk, bygg og anlegg, transport, landbruk), ikke lenger øker i samme takt som antall ansatte innen service og offentlig virksomhet. Arbeidstagerorganisasjoner utenfor LO har derfor hatt stor fremgang siden 1970-årene. LO er likevel fremdeles den suverent største og mest innflytelsesrike hovedorganisasjonen med stadig økende medlemstall.
De største medlemsorganisasjonene 2011
Les mer