Kybele

Mange forskere ser Kybele som en versjon av en opprinnelig morgudinne som skal ha vært kjent over et stort område. Slik kan hun da føres tilbake til den yngre steinalderen og de tidligste jordbrukskulturene (cirka 10 000–6000 fvt.). Andre mener hun kan knyttes til en gudinne ved navn Kubaba (Kumbaba/Kubabat) som nevnes allerede i innskrifter fra cirka 1900 fvt. fra byen Karkemish ved elven Eufrat. På 1200-tallet fvt. skal så hennes kult ha spredt seg seg vestover.

På 700- tallet ble hun den eneste, eller viktigste, gudinnen i Frygia i Lilleasia, der hun ble kalt Matar Kubile (Mor Kybele). Kybele var både dyrenes beskytter og ansvarlig for jordens fruktbarhet. Hun var spesielt knyttet til Ida-fjellet og hadde sin egen helligdom i Pessinus, syd-vest for dagens Ankara, der hun ble dyrket i form av en svart meteorittstein.

Grekerne assosierte henne med flere av sine egne gudinner, som ur- og morgudinnen Gaia, Demeter og Zevs' mor Rhea. Hun hadde sitt eget tempel i Athen allerede på 500-tallet fvt., men vi vet lite om hennes kult fra denne tidlige tiden.

Ifølge tradisjonen ble Kybele bragt til Roma i forbindelse med den andre puniske krig, fordi den karthagiske hærføreren, Hannibal, var kommet over Alpene og truet Roma. Romerne søkte derfor råde i gamle spådomsbøker (de sibyllinske bøker) og fant en gåtefull tekst som måtte tolkes av orakelet i Delphi. Svaret ble oppfattet som at byen manglet «Moren», og man mente dette måtte dreie seg om morgudinnen Kybele.

I Roma ble Kybele kjent som Magna mater (Den store mor) og steinen ble innfelt i en statue av sølv. Hun ble identifisert med ulike romerske gudinner, ikke minst med Ceres, romernes Demeter. Kybele var nå både en morgudinne som kunne gi beskyttelse mot farer og ulykker, men hun var også ansvarlig for jordens fruktbarhet og kunne gi både sykdom og helbredelse. I en bønn fra 2. eller 3. århundre evt. kalles hun jordens og naturens mor.

Den vanligste oppfatningen blant romerne var at Kybele hadde sin opprinnelse i Frygia. Men det fantes også en tradisjon som gikk ut på at hun også hadde vært morgudinne i Troja. Slik knyttet de Kybele til fortiden og sin egen myte om at romerne nedstammet fra helten Aeneas.

Den greske forfatteren Pausanias (cirka 110–180 evt.), som skrev en lengre reiseberetning fra det gamle Hellas, gjengir flere myter om Kybeles opphav og forbindelse med Attis. Disse beskriver to guder med uklar kjønnsidentitet.

Ifølge én versjon skal Kybele ha oppstått da Zevs spilte sin sæd på bakken. Sæden blandet seg med jorden og det oppsto det en tvekjønnet vesen (demon), som fikk navnet Agdistis etter fjellet ved samme navn. Gudene fryktet imidlertid dette mektige vesenet og kuttet bort de ytre kjønnsdelene, slik at «vesenet» ble forvandlet til gudinnen Kybele.

Fra de avkuttete delene vokse det frem et mandel- eller granatepletre, og dette ga etter hvert frukt. Vannnymfen Nana ble gravid med et frø fra treet og fødte så barnet Attis. Hennes far ble rasende over at hun som ugift fikk et barn og lot barnet sette ut i sivet, der det ble funnet av en geitebukk. Som voksen skal Attis ha blitt så vakker at Kybele forelsket seg i ham. Da han ville gifte seg med en kvinne ble hun så rasende at hun sørget for at Attis ble gal og deretter kastrerte seg selv, og døde. Den romerske forfatteren Catull (1. århundre fvt.) forteller om kastreringen og bruker hankjønnsform i diktets første del og betegnelsen «den uekte kvinnen» og pronomenet «hun» etter handlingen.

Attis ble begravet ved Agdistis-fjellet. Men Kybele angret over sin handling og sørget. Så ba hun Zevs om å la ham gjenoppstå, men det ville Zevs ikke. Han skal likevel ha sørget for at legemet ikke gikk i oppløsning. Det finnes ulike oppfatninger og beretninger om hvorvidt Attis likevel gjenoppsto på en eller annen måte. Den romerske dikteren Ovid (43 fvt.– 17 evt.) skriver at han gjenoppsto som et pinjetre.

Ifølge en annen versjon var Attis sønn av en fryger og født som evnukk. Da han ble voksen dro han til Lydia (i Lilleasia) og deltok i orgier til ære for morgudinnen Kybele. Men de olympiske gudene ble sjalu på det tette forholdet mellom de to og sendte en et villsvin for å drepe Attis og ødelegge landet.

Det er funnet mange små og store statuer av Kybele fra mange ulike områder, både fra Lilleasia og fra store deler av det som engang var Romerriket. Som svært mange andre gudinner fra det østre Middelhavsområdet (Ashera, Anat, Astarte, Kudshu) og minoiske gudinner fra Kreta, ble også Kybele ansett som dyrenes beskytter og hun ble knyttet til ulike ville dyr, og spesielt til løven. Hun fremstilles både stående på en løve, med løver ved sin side og i vogner trukket av løver. Statuer og friser viser henne oftest som en alvorlig kvinne som kjører i en vogn trukket av løver, og med en murkrone som skulle vise hennes rolle som byens beskytter. Også senere tids kunstnere har laget statuer og bilder av Kybele.

• Frygia
• Romerriket
• Karthago
• Hannibal
• hellenistismen – religion
• romersk religion
• gresk mytologi
• fruktbarhetskult

• Beard, Mary: S.P.Q.R. Det gamle Romas historie, Cappelen Damm, Oslo 2019.
• Gilhus, Ingvild S. & Thomassen, Einar: Oldtidens religioner. Pax Forlag, Oslo 2010.
• Roller, Lynn E.: In Search of God the Mother. The Cult of the Anatolian Cybele. Berkeley, California: Unviersity of California Press 1999.
• Undheim, Sissel (red.): Romersk religion. I serien Verdens hellige tekster. Bokklubben 2010.