Erik Bye

Erik Bye vokste opp i New Yorks «norske» bydel Brooklyn. Faren, Erik Ole Bye var operasanger og hadde som mange sangere reist til USA for å få engasjement. Så kom børskrakk og langvarig økonomiske nedgangstider, og da Erik var seks år, reiste familien tilbake til Norge. De bodde på Ringerike de første årene, men overtok så et pensjonat på Nordstrand, den gang en forstad til Oslo. Her vokste Erik Bye opp.

Som tenåring under den tyske okkupasjon 1940–1945 kom han med i motstandsarbeid, men måtte på slutten av krigen reise til Sverige, hvor han kom med i de norske polititroppene. Tilbake i Norge tok han examen artium og tjenestegjorde i H.M. Kongens Garde, hvor han endte som sersjant. Med utdannelsesstipend fra USA studerte han engelsk, journalistikk og drama ved Midland College i Nebraska, og 1953 ble han Master of Arts i engelsk litteratur og drama ved University of Wisconsin.

Ved siden av studiene reiste han omkring i USA og tok de jobbene han kunne få når han trengte penger til studiene. Han var fabrikkarbeider, sjauer og lastebilsjåfør, han seilte på båter som krysset verdenshavene og manøvrerte lasteprammer og taubåter på New Yorks havn. Han fikk engasjement som skuespiller, var journalist og i en periode barkeeper. Inntrykk ble suget inn og erfaringer og opplevelser skrevet ned. Mye av det kom senere med i bøker som nesten alltid var blant bestselgerne.

1953 kom Erik Bye tilbake til Norge; han arbeidet som journalist for Associated Press og fikk spesielle oppdrag i NRK. 1955 reiste han ut igjen, denne gang til London, hvor han i tre år arbeidet ved BBC Overseas Services. Her fikk han inngående trening i den tids mest avanserte radiojournalistikk. Anthony Martin, en av BBCs fremste medarbeidere, oppdaget hans spesielle talent og var en god rådgiver.

Tilbake i fast stilling i NRK fra 1958 markerte han seg raskt som en dyktig radiomann som kunne brukes til alt, fra allround nyhetsreporter til leder av underholdningsprogram eller kulturdebatter. Med sitt gode humør, sin idérikdom og ekte toleranse gled han lett inn i det spesielle miljø som den gang preget Marienlyst.

Byes underholdningsprogrammer hadde som regel et meningsfullt innhold, uten at det ble påtrengende. Da NRK var alene i eteren, og mente at hele Norge måtte underholdes hver lørdagskveld, syntes han det var ekstra utfordrende å være programleder. «Det skal være hyggelige programmer,» sa han, «men ikke bare til kos».

Sin kraftige sangstemme brukte han i hele sine karriere, ikke bare i radio- eller fjernsynsprogrammer. I mange år holdt han underholdningskvelder med visesang og kåserier, ofte også med folkemusikk, i Norge og i USA. Pianisten Willy Andresen var nesten hele tiden hans faste akkompagnatør, i studio eller på scenen, i Norge eller i USA. De likte seg med publikum foran scenen. På slike kvelder syntes det som Erik Byes utstråling trollbandt tilhørerne, ikke minst i det norske Amerika. Der ble han forholdsvis tidlig invitert til å holde kirkekonserter, noe han siden også hadde mange av i Norge.

Han gjorde en rekke plateinnspillinger og noen høydepunkter er Jeg vet en vind fra 1972 og I dur og brott fra 2003, som begge ble belønnet med Spellemannprisen. Bye ble også tildelt Spellemannprisens hederspris for 1978. «Skomværvalsen» ble en spesielt populær vise gjennom tv-sendingene. Hans kveldssalme «Jeg synger meg en blå, blå salme» har fått plass i Norsk salmebok. Da Bjørnsonfestivalen og Dagbladet i 2017 kåret Norges beste sangtekst gikk Erik Byes «Vår herres klinkekule» av med seieren.

Bye utga en rekke bøker, både diktsamlinger, biografier, reportasjebøker og essaysamlinger. Til hans mange bøker hører de selvbiografiske Munnspill under åpen himmel (1966), Spinn mitt hjul (1971) og Å skyte en teddybjørn (1987) samt blant annet immigrasjonshistorien Veien har ingen ende (1976) og flere vise- og diktsamlinger, blant annet Fløyterens hjerte (1993) og Tilbake til sangene (1994). Flere av dem er prisbelønnet og oversatt til engelsk.

Engasjement preget Erik Bye i et langt, sterkt og begivenhetsrikt liv, og det var naturlig at han interesserte seg for aktuelle samfunnsproblemer og tok klare standpunkter i saker hvor meningene kunne stå steilt mot hverandre, som for eksempel i debattene omkring norsk medlemskap i EU. Han var også aktiv i kampen mot atomvåpen, mot rasisme og antisemittisme og nynazisme. Men som den profesjonelle mediemann blandet han aldri kortene.

I dokumentarfilmen Giganten har regissørene Hallvard Bræin og Arne B. Rostad laget et helaftens portrett som følger visesangeren gjennom hans siste år og hans siste offentlige konsert på Smøla.

• Utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1978
• Ridder av Islandske Falkeorden
• Fritt Ords pris 1989
• Æresmedlem i Redningsselskapet 1989
• Redningsselskapet oppkalte en nybygd redningsskøyte etter Bye i 1997
• Peer Gynt-statuetten 1974
• Norsk Kulturråds ærespris 1992.
• Midland College hedret ham med en æresdoktorgrad 1974
• University of Wisconsins Distinguished International Alumni Award 1999

En byste av Erik Bye, laget av kunstneren Nils Aas, står på sokkel utenfor Kringkastingshuset på Marienlyst, hvor det er del av en minnelund.

Bakgrunnen er viseprogrammene Erik Bye, Otto Nielsen og Alf Prøysen hadde på NRK. Etter Prøysens bortgang fant de to andre på at Prøysen kunne hedres med et egenartet minnesmerke, en røys laget av steiner fra alle norske kommuner, inspirert av visen «Steinrøysa neri bakken». Røysa fikk plass like nedenfor hovedinngangen til NRK-bygget. Noen år senere laget kunstneren Nils Aas et sterkt og markert portrett av Erik Bye, og billedkunstneren foreslo at det kunne få plass foran steinrøysa, som siden er utviklet til en minnelund over de tre visesangerne.

• Vi går ombord (1960)
• Erik Bye synger Skjæraasen (1966)
• Jeg vet en vind (1972)
• Gjensyn, samlealbum (1974)
• Gammel er min fjord (1974)
• Blow Silver Wind (1976)
• En dobbel deylighet, sammen med Birgitte Grimstad (1978)
• Norske folketoner (1978)
• Askøyarven vil vi verja: Erik Bye gjester Askøy (1978)
• Vandring på Vår Herres klinkekule (1985)
• Langt nord i livet (1994)
• En sang under skjorta – et visevalg fra skattkammeret, samlealbum (1995)
• I dur og brott, sammen med Kongelige Norske Marines Musikkorps (2003)
• Støv og stjerner (2003)

• Venners viser og egne vers, arrangert og illustrert av Odd Børretzen (1963)
• Munnspill under åpen himmel (1966)
• Spinn mitt hjul (1971)
• Jeg vet en vind, illustrert av Karl Erik Harr (1973)
• Veien har ingen ende, illustrert av Karl Erik Harr (1976)
• Kompasset rundt, tekster i utvalg redigert av Odd Eidem (1980)
• Å skyte en teddybjørn, erindringer (1987)
• Fløyterens hjerte, dikt, illustrert av Nils Aas (1993)
• Tilbake til sangene, dikt og skisser, illustrert av Nils Aas (1994)
• Munnspill under åpen himmel, ny utgave (1996)
• Vinterlys (2001)
• Byes beste, dikt, viser og fortellinger i utvalg (2004)

• Erik Bye i Norsk biografisk leksikon
• NRK

• Asbjørn Bakke (2017) Erik Bye. Aschehoug forlag.