snyltevepser – Store norske leksikon

Hunn av trevepssnylter (*Rhyssa persuasoria*) som legger egg. Hun stikker det lange eggleggingsrøret sitt inn i treverket for å nå «verten», som er larven til en bartreveps. Trevepssnylteren hører til familien darwinvepser.

Rhyssa persuasoria

Av Frank Vassen.

Lisens:

En ørliten dvergveps som tilhører arten *Mymar pulchellum*. Dvergvepsene vokser opp i andre insekters egg. Eksemplar fra museumssamling, fanget i Storbritannia.

Dvergveps

Av Koorosh McCormack/Natural History Museum.

Lisens:

Snyltevepser er insekter i gruppen vepser som lever på en spesiell måte. Larvene deres vokser opp inne i eller utenpå et annet dyr (en «vert»). Verten er levende når snylteveps-larven begynner å spise av den, men dør etter hvert av skadene. De fleste snyltevepser utnytter andre insekter som verter. Noen utnytter andre slags virvelløse dyr, som for eksempel edderkopper.

Faktaboks

Etymologi: snylter (parasitt) og veps
Også kjent som: parasittvepser, parasittiske vepser, parasittoide vepser

Snyltevepsene er parasittoider. Det er en spesiell type parasitter (snyltere) som kjennetegnes ved at verten alltid (eller nesten alltid) blir drept som følge av parasittoidens utnytting. Andre ord for snylteveps er parasittveps, parasittisk veps eller parasittoid veps. Snyltevepsene omfatter alt fra store og iøynefallende insekter til de minste av alle insekter.

Snyltevepser har betydning i økosystemene ved at de kan begrense antallet av vertsartene, som ofte er planteetende insekter. Snyltevepser kan være nyttige for mennesker ved at de begrenser antallet skadedyr i jordbruk og hagebruk. En rekke snyltevepsarter oppdrettes for å brukes i biologisk bekjempelse, særlig i veksthus.

Arter og grupper

Bladlus og bladlussnylteveps. Bladlusene tilhører arten *Aphis fabae*. Noen av dem har allerede snyltevepslarver som vokser inne i seg, og noen er tomme skall med et synlig hull der en utvokst veps har forlatt verten. Man også se voksne bladlussnylteveps på bildet.

Bladlus og bladlussnylteveps

Av Lars Ove Hansen/Naturhistorisk museum, UiO.

Lisens: CC BY NC SA 4.0

En liten snylteveps på en syrinblomst. Denne arten, *Cyrtogaster vulgaris,* bruker ofte puppene til minérfluer som vert. Den hører til familien Pteromalidae i overfamilien Chalcidoidea.

Cyrtogaster vulgaris

Av Andreas Tjernshaugen.

Lisens: Begrenset gjenbruk

Antallet arter av snyltevepser er enormt. I tillegg til de kjente artene kommer et stort antall som fortsatt ikke er beskrevet. Også i Norge oppdages det fortsatt nye snyltevepsarter som har vært ukjent for vitenskapen.

Snyltevepser (parasittvepser) slik de defineres her, er ikke noen gyldig systematisk gruppe. De tilhører mange ulike familier og overfamilier blant vepsene. Det de har felles, er det parasittoide leveviset. Snylteveps er dermed et begrep som ikke defineres ut fra slektskap og systematikk, men ut fra artenes økologi. På samme måte er for eksempel «rovfugl» ikke en systematisk gruppe, men et ord for fugler som i stor grad lever av å spise andre dyr.

Den mest artsrike gruppen av snyltevepser er darwinvepsene. Denne familien omfatter mer enn 60 000 arter i verden og mer enn 2300 arter bare i Norge. Noen av darwinvepsene er store og iøynefallende insekter, som for eksempel trevepssnylter, Rhyssa persuasoria. Hunnen av denne arten blir rundt tre centimeter lang, og har i tillegg et eggleggingsrør som er lengre enn selve kroppen.

En gruppe av snyltevepser som er nært beslektet med darwinvepsene, er braconidene (familien Braconidae). Den omfatter en rekke arter som har betydning for plantevern og biologisk bekjempelse, blant annet blant bladlussnyltevepsene. Til sammen utgjør darwinvepsene og braconidene en overfamilie som heter Ichneumonoidea.

Verdens minste insekter finnes i familien dvergvepser. Disse snyltevepsene vokser opp i eggene til andre insektarter, og må derfor være svært små. De aller minste artene er mindre enn 0,2 millimeter lange. Dvergvepsene er en av mange familier i overfamilien Chalcidoidea (chalcidider). Den overfamilien omfatter for det meste snyltevepser (altså parasittoider), men også noen som lever på andre måter.

Det er også snyltevepser (parasittoider) i flere andre overfamilier blant vepsene. Nesten alle vepser som lever som parasittoider, tilhører stilkvepsene.

Bygning

Bakenden og eggleggingsrøret til en darwinveps. De to delene av den svarte, beskyttende sliren er her løsnet fra det spisse, gulbrune røret. Dødt eksemplar av arten *Tromatobia lineatoria*.

Tromatobia lineatoria

Av Andreas Tjernshaugen.

Lisens: Begrenset gjenbruk

Den tynne «stilken» som skiller forkroppen og bakkroppen hos stilkvepser, utviklet seg antakelig som en tilpasning til levesettet som parasittoid. Denne kroppsfasongen kan være til hjelp når hunnvepsen manøvrerer med bakkroppen for å plassere egget på verten. Senere har stilken blitt bevart også hos vepser som har gått over til et annet levevis, slik som stikkeveps, bier og maur.

Hunnen hos snyltevepser har et eggleggingsrør (også kalt en ovipositor) i enden av bakkroppen, formet som en stiv brodd. Eggleggingsrøret ligner en hul nål, som egget passerer gjennom. I enden der egget kommer ut, er røret gjerne skarpt, spisst eller taggete for å ta hull på huden til verten der hvor egget skal plasseres. Eggleggingsrøret hos ulike snyltevepsarter ser svært forskjellig ut, alt ettersom hvordan de angriper verten. De snyltevepsene som har spesielt langt eggleggingsrør, bruker det gjerne til å nå verter som lever skjult inne i treverk eller i andre plantedeler. Eggleggingsrøret er ofte beskyttet av en slire, som kan løsnes når røret er i bruk.

Giftbrodden som er velkjent hos stikkeveps og bier, er egentlig et omdannet eggleggingsrør. Disse insektene stammer nemlig fra snyltevepser, men har utviklet helt andre levesett. Gjennom evolusjonen er brodden deres omdannet så den ikke lenger brukes til å legge egg, men kun til å levere gift.

Levevis

Hver art av snylteveps er gjerne spesialist på å utnytte bestemte verter. Det kan være én enkelt art som er eneste aktuelle vert, eller det kan være en gruppe av arter. Noen snyltevepser er allsidige og kan utnytte svært forskjellige verter. Mange snyltevepsarter utnytter verten på larvestadiet. Andre utnytter heller vertens egg, pupper, nymfer eller voksne stadium. Tilpasningen til forskjellige slags verter, er en viktig forklaring på det store antallet arter av snyltevepser.

Ulike snyltevepsarter har en mengde forskjellige tilpasninger for å utnytte de ulike vertene, og for å overvinne vertenes mekanismer for å beskytte seg mot parasittering. Hunnvepsen sprøyter ofte inn forskjellige kjemiske stoffer i verten som for eksempel hemmer vertens immunrespons på snyltevepslarven, påvirker vertens atferd, virker lammende (enten midlertidig under eggleggingen eller permanent), eller unngår at en skadd vert råtner. Også snyltevepslarvene selv kan skille ut stoffer som påvirker verten. Noen snyltevepser overfører dessuten spesielle virus til verten, som hjelper deres egne larver.

Indre og ytre

En liten snylteveps i slekten *Trissolcus*. Disse vokser opp inne i eggene til breiteger, og er fullvoksne når de bryter ut av skallet på tege-eggene. På bildet vises en voksen veps på de tomme skallene til en klynge av tege-egg. Alle eggene ble til vepser i stedet for teger. *Trissolcus* hører til familien Scelonidae i overfamilien Platygastroidea. Foto fra Nesodden, Norge.

Trissolcus

Av Andreas Tjernshaugen.

Lisens: Begrenset gjenbruk

Snyltevepslarve som sitter utenpå en levende edderkopp. Larven er av arten *Acrodactyla quadrisculpta* i familien darwinvepser. Edderkoppen er en fjellkjeveedderkopp i familien kjeveedderkopper. Begge artene finnes i Norge.

Edderkopp med snyltevepslarve

Av Miller mfl. 2013.

Lisens:

Noen snyltevepser har larver som sitter utenpå verten og spiser den opp utenfra. Disse kalles for ektoparasittoider. Hos disse artene fester ofte hunnvepsen eggene utenpå huden til verten.

Andre snyltevepser vokser opp inne i kroppen til verten. Disse kalles for endoparasittoider. Hos disse artene stikker hunnvepsen gjerne eggleggingsrøret inn i verten, og plasserer egget inne i kroppen.

Vertens utvikling

Snyltevepser med slike lange eggleggingsrør, bruker dem gjerne til å nå verter som lever skjult inne i treverk eller lignende. Dette er en av darwinvepsene, arten *Ephialtes manifestator*. Den er ofte å se ved såkalte insekthoteller, der den stikker eggleggingsrøret inn i hullene for å legge egg på puppene til solitære bier og vepser som bruker insekthotellet. Snyltevepslarven sitter utenpå verten. Arten er en såkalt *idiobiont ektoparasittoid*. Foto fra Nesodden, Norge.

Ephialtes manifestator

Av Andreas Tjernshaugen.

Lisens: Begrenset gjenbruk

Denne hunnvepsen har et helt kort eggleggingsrør. Den legger egg i unge sommerfugllarver, og sprøyter samtidig inn store mengder av et virus som produseres i en egen kjertel i hunnvepsens kropp. Viruset er til hjelp for vepselarven, som lever inne i sommerfugllarven mens denne spiser og vokser. Snyltevepsen på bildet er med andre ord en såkalt *koinbiont endoparasittoid*. Den er en darwinveps i slekten *Dusona,* trolig arten Dusona angustata. Foto fra Nesodden, Norge.

Dusona

Av Andreas Tjernshaugen.

Lisens: Begrenset gjenbruk

Et annet viktig skille når det gjelder snyltevepsers levesett, er mellom de som stanser vertens utvikling, og de som lar den utvikle seg videre.

Noen snyltevepser bruker giftstoffer eller lignende til å stanse vertens utvikling samtidig som eller like etter at eggene legges, og gjerne paralysere den permanent så snyltevepslarven kan spise uforstyrret. Disse kalles for idiobionte parasittoider. En slik strategi er mest utbredt hos snyltevepser der larven sitter utenpå verten (endoparasittoider). Hvis verten fortsatt er i full aktivitet, kan den nemlig lykkes i å riste eller gni løs en snylter som sitter utenpå kroppen. Problemet med å lamme verten, er at det øker faren for at både verten og snyltevepslarven blir spist for eksempel av en fugl. Derfor vil de fleste snyltevepser som har et idiobiont levevis, angripe verter som lever skjult for eksempel under gjenstander på bakken, inne i planter eller i en kokong.

Andre snyltevepser lever i eller på verten mens den spiser, vokser og utvikler seg. Disse kalles for koinbionte parasittoider. Mange snyltevepser som lever inne i verten (endoparasittoider) lever på denne måten, men også mange som lever utenpå (ektoparasittoider). Et slikt levevis krever omfattende tilpasninger til vertens livssyklus og for å omgå vertens immunrespons. Derfor er koinbionte snyltevepser ofte mer spesialisert på noen få vertsarter. Samtidig gir dette leveviset store muligheter, for eksempel kan hunnvepsen angripe unge larver som lever åpent og er lette å få tak i, mens snyltevepslarven kan vente med å spise så mye at den gjør alvorlig skade, til verten er utvokst og har oppsøkt et trygt skjulested for å forpuppe seg.

Snylter på snyltere

En rekke snyltevepsarter utnytter andre snyltevepser som verter. Disse kalles hyperparasittoider. I samme kategori finnes snyltevepser som utnytter parasittoider fra andre insektgrupper (som for eksempel snyltefluer).

De voksne snyltevepsene

Når snyltevepslarven har spist seg ferdig, går den gjennom puppestadiet og omdannes til voksent insekt (imago). Noen arter spiser ikke som voksne. Andre finner næring for eksempel i form av nektar fra blomster. Voksne snyltevepser av noen arter kan også spise litt av vertene som de legger egg på.

Tidligere begrepsbruk

Tidligere ble de parasittiske vepsene, eller i hvert fall mange av dem, regnet som en egen systematisk gruppe blant vepsene, med den latinske betegnelsen Parasitica. Denne er ikke lenger i alminnelig bruk.

Enkelte har brukt «snylteveps» som norsk navn på overfamilien Ichneumonoidea, altså en av flere grupper blant vepsene som lever som parasittoider. Store norske leksikon (SNL) definerte tidligere snylteveps slik, men denne måten å bruke ordet på ser ellers ikke ut til å være særlig utbredt.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

Broad, Gavin R., Shaw, Mark R. og Fitton, Michael G. 2018. Ichneumonid Wasps. London: Royal Entomological Society
Eaton, Eric R. 2021. Wasps. Princeton, NJ: Princeton University Press
Sverdrup-Thygeson, Anne. 2021. Insekter i Norge. Oslo: Kagge
Tjernshaugen, Andreas. 2023. Insektene i hagen. Oslo: Kagge

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Vepser

Tone Birkemoe

Professor, NMBU – Norges miljø- og biovitenskapelige universitet