Identitetsfilosofi, den metafysiske oppfatning at subjekt og objekt, tenkning og væren, det sjelelige og det legemlige, bare er forskjellige sider eller fremtredelsesformer for én eneste virkelighet, og at de i grunnen er «identiske».

Betegnelsen ble innført av Schelling (1801), som hevdet at «ånd» og «natur» i bunn og grunn er samme sak og identisk med «det absolutte». I den moderne tenkning representeres identitetsfilosofi også av Spinozas oppfatning om at tanke og utstrekning bare er to former for den ene substans, Gud eller naturen som helhet. Hegels dialektikk er et forsøk på å etablere en identitetstenkning som kan tilbakeføre alt til ett prinsipp. I vårt århundre har denne hegelianske tenkningen vært gjenstand for kritikk fra Adorno, Deleuze, Derrida og Foucault, som alle kritiserer identitetstenkningen for å være undertrykkende i forhold til forskjelligheten, og som på ulik måte forsøker å tenke det ikke-identiske (Adorno), det forskjellige eller forskjelligheten som sådan.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.