sidensvans

Sidensvans

av . Begrenset gjenbruk

Om vinteren streifer sidensvansene mye rundt i flokker på leting etter mat, for eksempel rognebær som her på bildet.

av . Begrenset gjenbruk

Sidensvans kjennes lett på de kraftige fargene i vinger og halespiss. Foto: Randen Pederson. Tiljgengelig på Flickr under lisensen CC BY 2.0

. fri

Sidensvans, Bombycilla garrulus, er en fugleart i sidensvansfamilien. Den er med sine 18-21 centimeter stor som en trost og svært vakker, og kjennes straks på sin rødbeige fjærdrakt og store fjærtopp på hodet. Sidensvansen har praktfulle røde og gule tegninger på vinger og stjert, noe ingen annen norsk fugl har maken til.

Faktaboks

Også kjent som
silkestjert
Bombycilla garrulus

Sidensvans er en trekkfugl og en utpreget invasjonsfugl som kan variere sterkt i antall fra år til år. Den streifer om høsten og vinteren mye omkring i Sør-Norge. Fuglene kommer fra nordøst og blir hos oss et par måneder før de fleste drar videre mot sør.

Sidensvansen er en relativt sjelden hekkefugl i Norge, men sees stort sett årlig om sommeren nord for Trøndelag, av og til også på Østlandet. Den hekker oftest i bartrær og legger 5-6 egg fra slutten av mai til slutten av juni. Ungene klekkes etter to ukers rugetid og forlater reiret 15-17 dager gamle.

Sidensvans lever mest av insekter om sommeren og bær om høsten.

Utbredelse

Sidensvansen hekker sparsomt i de nordlige deler av barskogsbeltet i Norge og østover gjennom Russland. Den europeiske bestanden er stor og varierer mye i antall. I Norge finnes den i hovedsak fra den nordlige delen av Trøndelag og nordover, og det antas at det er en liten fast, men varierende bestand i de tre nordligste fylkene. I årene 2008–2014 ble det registrert 34 hekkefunn, de fleste i Midt- og Nord-Norge, men hekking har også forekommet lengre sør. Norsk ornitologisk forening har anslått bestanden til mellom 100 og 2 000 par i Norge.

Sidensvansen har et nomadisk levevis og kan opptre nærmest invasjonsartet høst og vinter for så å forsvinne igjen på våren. Også sommerstid kan det dukke opp uvanlig mange. I 2004 ble flere individer sett på forsommeren i Nordland, og det ble konstatert hekking flere steder i fylket.

Utseende

Sidensvansen er cirka 20 centimeter lang og veier rundt 60 gram. Den er kompakt bygget med tykk hals og stort hode. Den svarte øyemasken og ditto strupeflekken synes godt i den ellers rødbeige fjærdrakten. Kjønnene er like, men hunnen har smalere gult bånd ytterst på stjerten og ofte litt kortere røde tapper ytterst på vingene. Ungfuglene har brunaktig overside og gråtonet underside med gråhvit buk, og den svarte strupeflekken er mindre skarpt avgrenset.

Sidensvansen har relativt lange vinger, noe som gjør at den kan oppnå en rask flukt, gjerne 40-50 kilometer i timen. Vingene er spisse og stjerten kort, og i flukt kan fuglene på avstand derfor minne om stær. Flukten er rask og ganske rettlinjet, og blir alltid avbrutt av korte glidefaser. Utenom hekketida holder de sammen i tette flokker.

Vandringer

Sidensvansene legger ut på vandringer styrt av tilgangen på næring utenom hekketida. Mens fuglene stort sett spiser insekter under hekkingen, er det bær og frukt som utgjør hovedføden høst og vinter.

Enkelte år opptrer sidensvansen nærmest invasjonsartet høst og vinter for så å forsvinne igjen på våren. Den kan holde seg i områder vinteren gjennom hvor det finnes tilgjengelig frukt og bær. Også på sommerstid kan det dukke opp uvanlig mange. I 2004 ble flere sidensvanser sett på forsommeren i Nordland, og det ble konstatert flere hekkinger i fylket.

Sidensvansene er kjent for å endre vinteropphold fra ett år til det neste, ofte i områder som ligger langt fra hverandre. Fugler som er blitt fargeringmerket om vinteren i Nordøst-Skottland er senere år sett i Norge og i andre skandinaviske land vinterstid. En fugl merket om høsten i Polen ble neste vinter fanget i Øst-Sibir, omtrent 5 500 kilometer unna.

Sidensvansene opptrer ofte i store flokker. I en mindre region i Sørvest-Tyskland holdt det til rundt 34 000 individer.

Låt

Kontaktlyden er en ringende trille, srrrriii, ofte i kor fra flokken. Lyden stiger ofte i styrke rett før flokken letter fra treet. Sangen er en langsom serie med lokkelyder i blanding med litt grovere srrrriii, srrriii tjark-tjark tji-tjark srrriii srrriii

Forplantning

Reiret bygges i furu eller gran, av og til i bjørk, og består av kvister, mose og skjegglav. De oftest fem eggene er blågrå med svartbrune og grå flekker. Eggene legges fra slutten av mai til slutten av juni. Ungene klekkes etter to ukers rugetid og mates den første tiden med oppgulp som foreldrene stapper i ungene. Etter hvert mates de med insekter og bær. Ungene forlater reiret 15-17 dager gamle.

Næring

Om sommeren består kosten hovedsakelig av insekter og andre smådyr. I løpet av augustseptember endres den gradvis til planteføde. Da spises bær av mange slag, hvor særlig rognebær foretrekkes. Men også bær av hagtorn, berberis, hegg og einer står på menyen.

Sidensvansen er en riktig slukhals som daglig kan spise flere ganger sin egen kroppsvekt.

Artsnavnet

Det norske navnet sidensvans sier lite om fuglens utseende. Artens vitenskapelige navn, Bombycilla, kommer av det greske bombyx som betyr silke og sikter til den silkeaktige fjærdrakten. På dansk heter den silkehale, på svensk sidensvans som også betyr silkestjert. Også i enkelte steder i Norge blir den kalt silkestjert.

Eksterne lenker

Kommentarer (1)

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg