Om vinteren streifer de mye rundt i flokker på leting etter mat, f.eks. rognebær som her på bildet.

Shutterstock. Begrenset gjenbruk

Sidensvans, Bombycilla garrulus, fugleart i sidensvansfamilien. Den er stor som en trost (18-21 cm) og svært vakker, og kjennes straks på rødbeige fjærdrakt og stor fjærtopp på hodet. Sidensvansen har praktfulle røde og gule tegninger på vinger og stjert, noe ingen annen norsk fugl har maken til.

Sidensvans er en trekkfugl og en utpreget invasjonsfugl som kan variere sterkt i antall fra år til år. Streifer høst og vinter mye omkring i Sør-Norge. Fuglene kommer fra nordøst og blir hos oss et par måneder før de fleste drar videre mot sør.

Sidensvansen er en relativt sjelden hekkefugl i Norge, men sees stort sett årlig om sommeren nord for Trøndelag, av og til også på Østlandet. Den hekker oftest i bartrær og legger 5-6 egg fra slutten av mai til slutten av juni. Ungene klekkes etter to ukers rugetid og forlater reiret 15-17 dager gamle.

Lever mest av insekter om sommeren og bær om høsten.

Sidensvansen hekker sparsomt i de nordlige deler av barskogsbeltet i Norge og østover gjennom Russland. Den europeiske bestanden er stor og varierer mye i antall. I Norge finnes den i hovedsak fra Nord-Trøndelag og nordover, og det antas at det er en liten fast, men varierende bestand i de tre nordligste fylkene. I årene 2008-2014 ble det registrert 34 hekkefunn, de fleste fra Trøndelagsfylkene og nordover, men arten har også hekket lengre sør. Norsk ornitologisk forening har anslått bestanden til mellom 100 og 2 000 par i Norge.

Sidensvansen har et nomadisk levevis og kan opptre nærmest invasjonsartet høst og vinter for så å forsvinne igjen på våren. Også sommerstid kan det dukke opp uvanlig mange; i 2004 ble flere sidensvanser sett på forsommeren i Nordland, og det ble konstatert hekking flere steder i fylket.

Sidensvansen er ca. 20 cm stor og veier rundt 60 gram. Den er kompakt bygget med tykk hals og stort hode. Den svarte øyemasken og svarte strupeflekken synes godt i den ellers rødbeige fjærdrakten. Kjønnene er like, men hunnen har smalere gult bånd ytterst på stjerten og ofte litt kortere røde tapper ytterst på vingene. Ungfuglene har brunaktig overside, gråtonet underside med gråhvit buk, og den svarte strupeflekken er mindre skarpt avgrenset.

Sidensvansen har relativt lange vinger, noe som gjør at den kan oppnå en rask flukt, gjerne 40-50 km/t. Vingene er spisse og stjerten kort, og i flukt kan fuglene på avstand derfor minne om stær. Flukten er rask og ganske rettlinjet, og blir alltid avbrutt av korte glidefaser. Utenom hekketida holder de sammen i tette flokker.

Sidensvansene legger ut på vandringer styrt av tilgangen på næring utenom hekketida. Mens fuglene stort sett spiser insekter i hekketida, er det bær og frukt som utgjør hovedføden høst og vinter.

Enkelte år opptrer den nærmest invasjonsartet høst og vinter for så å forsvinne igjen på våren. Sidensvanser kan holde seg i områder vinteren gjennom hvor det finnes tilgjengelig frukt og bær. Også sommers tid kan det dukke opp uvanlig mange; i 2004 ble flere sidensvanser sett på forsommeren i Nordland, og det ble konstatert hekking flere steder i fylket. I årene 2008 til 2014 er det registrert 34 hekkinger, de fleste fra Trøndelagsfylkene og nordover.

Sidensvansene er kjent for å endre vinteropphold fra ett år til neste, ofte områder som ligger langt fra hverandre. Fugler fargeringmerket om vinteren i Nordøst-Skottland er senere sett i Norge og i andre skandinaviske land vinterstid. En fugl merket om høsten i Polen ble neste vinter fanget i Øst-Sibir, omtrent 5 500 kilometer unna.

Sidensvansene opptrer ofte i store flokker. I en mindre region i Sørvest-Tyskland holdt det til rundt 34 000 fugler.

Kontaktlyden er en ringende trille, srrrriii, ofte i kor fra flokken. Lyden stiger ofte i styrke rett før flokken letter fra treet. Sangen er en langsom serie med lokkelyder i blanding med litt grovere srrrriii, srrriii tjark-tjark tji-tjark srrriii srrriii

Reiret bygges i furu eller gran, av og til i bjørk, og består av kvister, mose og skjegglav. De oftest 5 eggene er blågrå med svartbrune og grå flekker. Eggene legges fra slutten av mai til slutten av juni. Ungene klekkes etter 2 ukers rugetid og mates den første tiden med oppgulp som foreldrene stapper i ungene. Etter hvert mates de med insekter og bær. Ungene forlater reiret 15-17 dager gamle.

Om sommeren består kosten hovedsakelig av insekter og andre smådyr. I løpet av august – september endres den gradvis til planteføde. Da spiser de bær av mange slag, hvor særlig rognebær foretrekkes. Men den tar også bær av hagtorn, berberis, hegg og einer.

Sidensvansen er en riktig slukhals som daglig kan spise flere ganger sin egen kroppsvekt.

Det norske navnet sidensvans sier lite om fuglens utseende. Artens vitenskapelige navn, Bombycilla, kommer av det greske bombyx som betyr silke og sikter til den silkeaktige fjærdrakten. På dansk heter den silkehale, på svensk sidensvans som også betyr silkestjert. Også i enkelte steder i Norge blir den kalt silkestjert.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.