Sidensvanser, Bombycillidae, er en familie i ordenen spurvefugler.

Sidensvansfamilien består av tre arter, alle i slekten Bombycilla, 

  • sidensvans (B. garrulus) i Europa,
  • amursidensvans (B. japonica) i Japan,
  • einersidensvans (B. cedorum) i Amerika.

Artene er store som troster og kjennes lett på sin rødbeige fjærdrakt og fjærtopp på hodet, og praktfulle røde og gule tegninger på vinger og stjert.

Den europeiske sidensvansen (20 cm) er litt større enn den japanske (17 cm) og den amerikanske (16 cm) som begge er litt gulaktig under buken.

Sidensvansen hekker sparsomt i de nordlige deler av barskogsbeltet i Norge og gjennom Russland. Den europeiske bestanden er stor, men fluktuerer mye og ble i perioden 1990-2000 estimert til mellom 130 000 og 700 000 hekkende par. I Norge finnes den stort sett fra Nord-Trøndelag og nordover, og det antas at det er en liten fast, men varierende bestand i de tre nordligste fylkene. Det synes som om bestandene i Europa varierer i antall med en topp omtrent hvert tiende år. Også de to andre artene hekker hovedsakelig i de nordlige barskogene og er blant de mest typiske fugleartene i denne skogstypen.

Alle tre artene er nomadiske. Fuglene legger ut på vandringer styrt av tilgangen på næring utenom hekketida. Mens fuglene stort sett spiser insekter i hekketida, er det bær og frukt som utgjør hovedføden høst og vinter. Enkelte begynner å forlate nordlige områder av hekkeområdet så tidlig som i slutten av august, men de fleste forlater hekkeområdet i september-oktober. I motsetning til mange andre trekkfugler, holder de seg ikke i samme overvintringsområde vinteren gjennom. 

Sidensvansene er kjent for å endre vinteropphold fra ett år til neste, ofte områder som ligger langt fra hverandre. Fugler fargeringmerket om vinteren i Nordøst-Skottland er senere sett i Norge og i andre skandinaviske land vinterstid. En fugl merket om høsten i Polen ble neste vinter fanget i Øst-Sibir, omtrent 5 500 kilometer unna. To einersidensvanser merket om vinteren i California ble sett neste vinter i Alabama, rundt 3 100 kilometer unna. En annen, merket i Sørvest-Canada, ble vinteren etter fanget 1 200 kilometer lenger sør.

Utenom hekketida opptrer sidensvansene nesten alltid i flokker. Antallet individer i flokken varierer mye, men flokkene kan noen ganger bli svært store. I en mindre region i Sørvest-Tyskland holdt det vinters tid rundt 34 000 fugler, og ved en masseinvasjon i Nord-Amerika i 1908 ble det i et belte på 60-90 meters bredde registrert en flokk som brukte 2-3 minutter for å passere over observatørens hode.

Moderne genteknologi viser at sidensvansene trolig er nært beslektet med fossekalltroster og stær.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.