Runebomme. Av . Begrenset gjenbruk

runebomme

Mari Boine med runebomme på festivalen Riddu Riđđu i 2018

Av /Riddu Riđđu.
Lisens: CC BY SA 2.0

Artikkelstart

Runebomme er en tradisjonell samisk tromme som består av en ramme eller skål av tre som det er spent et skinn over, vanligvis av rein. Den er tradisjonelt brukt til religiøse formål, men brukes i moderne tid også som musikkinstrument. På nordsamisk kalles runebommer for goavddis eller meavrresgárri, lulesamisk goabdes, og på sørsamisk gievrie.

Faktaboks

Etymologi
jamfør norrønt rúna, ‘gjøre trolldomskunster’
Også kjent som

sjamantromme

samisk: goavddis, goabdes, gievrie, meavrresgárri, noaidegárri,

Runebommer kan være av to ulike typer. Rammetrommer har en sarg laget av en flat trelist som er bøyd til en sirkel eller en oval form, mens skåltrommer har en kropp skåret ut av et helt trestykke, gjerne ei rirkule (kåte). På skinnet er det tradisjonelt malt figurer med tilknytning til samisk mytologi og religion, ofte med avkok fra orebark. Runebommer kan også være utstyrt med nagler, små amuletter festet i skinnreimer eller andre dekorasjoner som kan ha religiøs betydning.

Tradisjonell bruk

Runebomme, sørsamisk rammetrommetype. Laget av Jon Ole Andersen, Karasjok, 1997
Av /Ringve musikkmuseum.
Runebomme, skåltrommetype med hammer og «viser». Laget av Olov Thomas Svonni, Övre Sopporo, Sverige. Cirka 1970
Av /Ringve musikkmuseum.

Spådomsredskap

Runebommer har tradisjonelt blitt brukt av samer til å spå med eller til å treffe viktige avgjørelser. Man kunne da legge en «viser» – ringer av metall, figurer av bein eller tre – på skinnet og slå på ramme eller skinn med en hammer av reinhorn eller tre slik at viseren flyttet på seg. Av viserens gang og den figuren den til slutt ble stående på, kunne man så trekke slutninger om det man ønsket å vite noe om.

Sjelereiser

Blant noaidens (den samiske sjamanens) kunster er å bruke trommen for å utføre «sjelereiser» eller «sendeferder», et ritual der noaiden går inn i en transe eller transeliknende tilstand. Misjonærer på 1700-tallet gjenga samiske betegnelser for denne tilstanden som «jamalgai» (sannsynligvis av jámalgit, «besvime») og «ziammelii» (muligens av čáknalit, «å smyge seg innunder»). I denne tilstanden skal noaiden kunne reise med sin ånd til andre steder og andre verdener og ta skikkelse av ulike skapninger. Også andre arktiske folk er kjent for å bruke trommer på denne måten.

Historie

Tidlige beskrivelser

Tegning av en noaide med runebomme. Illustrasjon til Knud Leems Beskrivelse over Finnmarkens Lapper, deres Tungemaal, Levemaade og forrige Afgudsdyrkelse (1767)

Av .

Bruken av runebomme er første gang omtalt i Historia Norvegiae fra slutten av 1100-tallet. En runebomme beskrives her som «av form som et såld og fylt med forskjellige små figurer: hvaler, reinsdyr med seletøy og ski og til og med en liten båt med årer». Det fortelles videre at dette er figurer og former som samene kan bruke når de gjør sin utenomkroppslige reise med runebommens hjelp. Allerede på dette tidspunktet ble bruk av runebomme ansett som djevelsk av myndighetene hos samenes kristnede nabofolk. Blant befolkningen var det mange som trodde på samenes religiøse krefter, og kristne lover på Østlandet nedla forbud mot at nordmenn skulle dra til samene for å få utført religiøse tjenester.

Forfølgelse

Etter reformasjonen i 1536–1537 ble samene utsatt for tvungen kristning. Flere kilder til runebommer og deres bruk er nedtegnelser skrevet av misjonærer som prøvde å få en slutt på runebommebruken og derfor kartla den. Andre historiske kilder er rettsreferater fra trolldomsprosessene mot noaidene Quiwe Baarsen og Anders Paulsen på 1600-tallet. På denne tida sto samer i fare for å bli brent som hekser hvis de ble funnet å bruke runebommer. Den dansk-norske staten tok livet av flere samer for deres runebommebruk.

Thomas von Westen og andre misjonærer gjorde verdifulle dokumentasjoner om runebommen og betydningen av figurene på den. Disse kildene er imidlertid preget av at de som samlet inn, tolket og skrev om funnene, sto fjernt fra kulturen de kartla og hadde religiøse fiendebilder av det de beskrev. Det var også en del av misjonsvirksomheten å konfiskere og ødelegge runebommer. Derfor finnes det i dag bare noen få eksemplarer av de gamle runebommene i norske museer, mens det i Sverige er bevart langt flere, og andre eksemplarer befinner seg på museer andre steder i verden.

Runebommen i dag

Siden slutten av 1900-tallet har runebommen blitt tatt i bruk igjen som musikkinstrument av samiske artister som Mari Boine, Torgeir Vassvik og svenske Sofia Jannok. Den brukes da til å akkompagnere joik eller som selvstendig musikkinstrument. Runebommer som brukes på denne måten, mangler ofte de tradisjonelle dekorasjonene på skinnet, eller de er dekorert på mindre tradisjonelle måter.

Rituell bruk av runebomme har også til en viss grad blitt gjenopplivet. En foregangsperson i så måte var Ailo Gaup, en moderne sjaman som var sterkt inspirert av den gamle samiske troen.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg