Teologisk retning innenfor den romersk-katolske kirke ca. 1900. Den var et forsøk på å forene katolsk tro og moderne vitenskap, særlig den kritiske bibelforskning, og er det katolske motstykke til den liberale teologi. Modernismen slo igjennom i Frankrike, hvor kirkehistorikeren Louis Duchesne og nytestament-forskeren Alfred Loisy hørte til dens fremste representanter. Pius 10 sendte 1907 ut dekretet Lamentabili sane exitu mot modernismen og samme år den pavelige bulle Pascendi dominici gregis (Røkten av Herrens hjord), som fordømte modernismen. Tilhengerne ble betegnet som fiender av Kristi kors, og flere kjente geistlige ble ekskommunisert. 1910 forordnet Pius 10 den såkalte antimodernist-ed. Etter hvert har den katolske kirke likevel inntatt et romsligere standpunkt til mange av modernismens ideer, og antimodernist-eden ble avskaffet i 1967.
I USA brukes betegnelsen modernisme om den liberale protestantiske teologi eller om den teologi som ikke stemmer med den såkalte fundamentalisme.
I islam betegner modernisme en reformbevegelse i den muslimske verden på 1800- og 1900-tallet, særlig representert ved Jamal al-Din al-Afghani og Muhammad Abduh, som la vekt på å rense og fornye islam for derved å vende tilbake til profetens og Koranens opprinnelige budskap. Det ble hevdet at demokratiske institusjoner var i overensstemmelse med islam, og man ønsket en modernisering av den teologiske undervisningen og av de religiøse domstolene.