Livets opprinnelse på jorda er et aktivt forskningsområde.

Spørsmålet om hvordan liv oppsto har stått sentralt i enhver livsfilosofi og religion fra de tidligste tider i menneskenes historie.

Merkelig nok er det vanskelig å definere liv. Karakteristisk for liv i biokjemisk forstand er at de foreliggende molekylene gjennom arvestoffet DNA (deoksyribonukleinsyre) har evnen til å omdanne annet materiale til det de selv er bygd opp av, at de er selvreproduserende, at de har evnen til å frembringe mutasjoner, og at de kan reagere på det omgivende miljø.

Et forsøk på å sammenfatte noen av de nåværende teoriene om livets opprinnelse følger, men det hersker mye usikkerhet rundt mange av teoriene.

Overgangen til liv på Jorda

Jorden ble dannet for rundt 4,6 milliarder år siden, og det gikk kanskje én milliard år før de første livsformene manifesterte seg. I første halvdel av Jordens historie var atmosfæren reduserende, oksygen manglet. Forskjellige molekyler ble dannet av gassblandinger som ble utsatt for sterk stråling og kraftige elektriske utladninger under tordenvær, og proteiner ble syntetisert. Etter hvert ble store selvrepliserende nukleinsyrer dannet. I den første tiden var havene «forurenset» av en probiotisk «ursuppe».

For cirka 2,5 milliarder år siden utviklet det seg en gruppe av molekyler som gjennom en rekke mutasjoner i arvestoffet fikk evnen til fotosyntese. Denne store, revolusjonerende utviklingen resulterte i at denne gruppen ble favorisert videre, ved at atmosfæren gradvis ble oksiderende, og nye organiske molekyler hadde vanskelig for å dannes og for å eksistere. Etter den probiotiske perioden må det ha vært en lang periode med meget kompliserte livsprosesser som vi kjenner lite til. Viktig var dannelsen av et stort antall enzymer som katalyserte de biokjemiske reaksjonene. Mest komplisert er styringen av alle reaksjonene, noe som er bundet til kodet informasjon i DNA-molekylet.

Historisk tilbakeblikk på teorier om livets opprinnelse

Miller og Urey-eksperimentet.

Millers og Ureys eksperiment simulerte forholdene i Jordens atmosfære i den perioden en antar at liv ble til. Forskjellige gasser ble sluppet inn i apparatet gjennom ventilen i det venstre vertikale røret. Det ble kokt vann i kolben (5) for å drive gassblandingen i et lukket kretsløp i apparatet. I kolben (2) ble gassen utsatt for elektriske gnister fra to elektroder (1) for å simulere den energi en regner med også var til stede i Jordens primitive atmosfære. De stoffene som ble dannet gjennom denne prosessen, ble kondensert (3) og oppsamlet nederst i apparatet. Prøver ble tatt gjennom rør med kraner (4).

Av /Store norske leksikon ※.

Livet sett som guddommelig skaperakt

Livet ble som regel betraktet som resultatet av en guddommelig skaperakt. Aristoteles tenkte seg at liv oppstod spontant av død materie som ble besjelet av ånd, en prosess som særlig skulle foregå i råtnende organisk materiale. Denne oppfatningen var stort sett gjeldende gjennom hele middelalderen og i modifisert form til midten av 1800-tallet, da Louis Pasteur viste at en spontan dannelse av liv var umulig.

Utviklingslæren

Samtidig kom Charles Darwin med Artenes opprinnelse (1859), som gav et solid grunnlag for utviklingslæren. Man ble tidlig klar over at både planter og dyr er bygd opp av samme type store molekyler, hvor karbonatomer blant annet er bundet til atomer av hydrogen, oksygen, nitrogen og svovel. Disse forbindelsene, kalt organiske, ble antatt å være begrenset til forskjellige former for liv.

Livsprosessen

Selve livsfunksjonene ble satt i verk med en uforklarlig «livsprosess». Andre «døde» forbindelser, som i bergarter, ble kalt uorganiske. Friedrich Wöhlers syntese i 1828 av urinstoff fra uorganisk stoff viste imidlertid at organiske forbindelser ikke behøvde å ha noe med liv å gjøre. Siden har det vært mulig å produsere en mengde organiske forbindelser ut fra uorganiske. Det er mulig å fremstille mange av de kjemiske forbindelsene som er byggesteiner i livsformene.

I 1924 fremholdt den russiske biokjemikeren Alexander Oparin (1894–1980) at første trinn i livets opprinnelse var dannelsen av organiske forbindelser, blant annet aminosyrer. Disse til dels store og kompliserte molekylene kunne bare dannes i en reduserende, oksygenfri atmosfære; i vår nåværende atmosfære vil de bli oksidert og nedbrutt.

Under bestråling kunne forskjellige gasser reagere med vanndamp og danne mer kompliserte molekyler. Studiet av de eldste prekambriske bergartene har vist at vi sannsynligvis har hatt en oksygenfri, reduserende atmosfære på Jorden opp til for omkring 2,5 milliarder år siden, det vil si omtrent de første to milliarder år av Jordens eksistens.

Miller og Urey-eksperimentet

Stanley Lloyd Miller og Harold Clayton Urey fra USA utførte i 1950-årene et interessant eksperiment som bekrefter Oparins teorier. I en beholder ble en blanding av gassene ammoniakk (NH3), hydrogen (H2), metan (CH4) og vanndamp (H2O) utsatt for bestråling ved kraftige elektriske utladninger (svarende til den sterke ultrafiolette og harde kosmiske strålingen og elektriske utladninger under tordenvær i den reduserende atmosfæren). Resultatet av disse og senere forsøk var en nydannelse av en rekke viktige organiske stoffer, blant annet aminosyrer, som er viktige bestanddeler av proteiner, og nukleotider.

Stoffet adenin er påvist, en viktig byggestein i DNA-molekylet, som vi finner i cellenes arvebærende gener. Dette viser at viktige deler av cellematerialet kan fremstilles av uorganisk materiale. Gjennom meget lange tidsrom ble det dannet store mengder av slike molekyler, men problemet var hvorledes de kunne konsentreres i grupper. I forsøk med oppvarming av aminosyreblandinger er proteinlignende stoffer dannet, og oppløst i vann dannet de små kuler som hadde enkelte av cellenes egenskaper. Enkelte har foreslått konsentrasjon på overflaten av oppløste leirmineraler som en mulighet.

RNA i livets opprinnelse

Etter at det på 1980-tallet ble vist at RNA i tillegg til å være informasjonsbærende molekyler også kunne katalysere biologiske prosesser, har det blitt lansert en modell for livets opprinnelse hvor RNA-molekyler i et tidlig stadium fungerer både som genetisk materiale og som enzymerribozymer»). Denne hypotesen (the RNA world) sier at det ble dannet et RNA-molekyl som kunne katalysere sin egen replikasjon ved en ikke-biologisk prosess, og som ga opphav til mutanter med andre katalytiske egenskaper. Dette gjør at man kan unngå «høna eller egget»-problemet som er forbundet med de distinkte funksjonene av DNA og proteiner i nåværende livsformer, og disse to molekyltypenes gjensidige avhengighet av hverandre for å kunne fungere.

Et problem med RNA world-hypotesen er at byggesteinene i RNA-molekyler ikke lett vil dannes under de forhold som man regner med rådde på Jorden i dens tidlige historie. Kanskje overtok RNA etter en enklere molekyltype som også kunne fungere både som templat og katalysator.

Fotosyntesen

Blant de store organiske molekylene skjedde det tidlig forskjellige mutasjoner som førte frem til evnen til fotosyntese. Ved at lys treffer klorofyll, frigjøres elektroner fra vannmolekylene under dannelse av fritt oksygen og protoner. De frigjorte elektronene og protonene bevirker dannelse av energirike forbindelser som igjen kan omgjøre fiksert karbondioksid til sukker. Dette hadde vidtrekkende betydning for den videre utvikling av liv på Jorden.

For det første ble de probiotiske «organismene» som kunne utnytte solenergien favorisert. For det andre ble atmosfæren på grunn av oksygenutskillelsen oksiderende, noe som fikk betydning for respirasjonen. For det tredje ble det av det dannede oksygenet dannet et ozonlag, O3-lag, oppe i atmosfæren, som reduserte den ultrafiolette og den harde kosmiske strålingen, som var livstruende, og som tidligere hadde bidratt til syntetisering av molekyler i den probiotiske suppen. Selv om vi i dag har anaerobe livsformer, for eksempel svovelbakterier, som bruker svovel i stedet for oksygen til sin respirasjon, er det fotosyntesen vi kan takke for den eventyrlige utviklingen av liv på Jorden.

Felles opphav

En eiendommelighet ved alle levende organismer vi kjenner i dag er at visse molekyler, som har evnen til å dreie polarisasjonsplanet for gjennomfallende polarisert lys, i alle organismer dreier lyset i samme retning (til venstre). I laboratoriefremstilte molekyler dreier derimot halvparten av molekylene lyset til venstre og halvparten like mye til høyre. Dette tyder på en felles eller lik opprinnelse av alle nålevende livsformer.

Nydannelsen av molekyler, og styringen i tid og rom av proteinmolekylenes syntese, skyldes den genetiske informasjonen som er kodet og ligger i nukleinsyrene i DNAet. De nålevende cellene har mer enn 100 forskjellige enzymer som katalyserer de mangfoldige kjemiske reaksjonene i cellen. Disse enzymene er nødvendige for at reaksjonene skal foregå fort nok. Bare det å finne frem til mange enzymer, og ikke minst å oppnå en riktig relasjon mellom dem, må ha skjedd gjennom utallige mutasjoner og krevd enormt lange tidsrom, sannsynligvis flere hundre millioner år.

Forskerne har tenkt seg at de første probiotiske organismene hadde få og lite utviklede enzymer som bare tillot svært langsomme reaksjoner. Disse kompliserte forholdene gjør at det sannsynligvis vil bli praktisk talt umulig å fremstille effektive, levende organismer kunstig fra grunnen av. Men på teoretisk grunnlag er det mulig å danne seg et bilde av hvordan livets opprinnelse har funnet sted.

Fossile funn av tidlige livsformer

Paleontologiske funn gir viktig informasjon om de tidligste livsformene. Allerede i de eldste kjente sedimentære bergarter på Jorden, 3–3,5 milliarder år gamle, er det kjent små, kuleformede dannelser som er tolket som fossile bakterier og blågrønnbakterier. Fra Canada har vi fossiler av utvilsomme rester av forskjellige primitive livsformer som er to milliarder år gamle. Fra bergarter som er 1–1,3 milliarder år er det kjent fossiler av celler med cellekjerner (eukaryote celler). Flercellede dyr (Metazoa) opptrer fra slutten av prekambrium, blant annet fra Australia, antakelig 600–700 millioner år gamle. Gjennom kjemiske analyser av prekambriske sedimenter, datert til en alder av 2–3 milliarder år, har man identifisert organiske stoffer (aminosyrer, porfyriner) og andre nedbrytningsprodukter av klorofyll.

De hittil eldste spor av mikroorganismer er nylig funnet i Nuvvuagittuq Supracrustal Belt ved bredden av Hudsonbukta nordøst i Canada. Dette er karakteristiske, rørformete og forgrenete strukturer som er like de man finner rundt metallrike varme kilder på havbunnen i dag. Dette er sannsynligvis rester etter jernoksiderende bakterier; de danner rust som blir omdannet til hematitt. Disse fossilene er minst 3770 millioner år gamle, kanskje så mye som 4280 millioner år. Dette er minst 300 millioner år eldre enn tidligere funn. På bakgrunn av dette kan livets opprinnelse ha skjedd bare 300 millioner år etter jordens dannelse.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg