Friedrich Wöhler,

tysk kjemiker - en gigant i en brytningstid.

Wöhler viste tidlig interesse for kjemi (og mineraler og meteoritter som han samlet hele livet). Han studerte i Heidelberg hos Leopold Gmelin og tok en doktorgrad i medisin der i 1823. På grunn av sine eksperimentelle ferdigheter, rådet Gmelin ham til å konsentrere seg om kjemien. Han reiste derfor til Jöns Jacob Berzelius i Stockholm hvor han arbeidet et år. Der lærte han ikke bare kjemi, men også svensk, og de fortsatte å korrespondere til Berzelius døde i 1848. Han oversatte flere utgaver av Berzelii lærebøker til tysk, og det samme gjorde han med de årlige oversikter over kjemien som Berzelius skrev. Wöhler  skrev også selv lærebøker i organisk og uorganisk kjemi. Arbeidet tok mye tid, men samtidig kunne han følge kjemiens utvikling på nært hold i en brytningstid.

Wöhler fikk først en stilling ved en teknisk skole i Berlin, men i 1836 ble han professor i kjemi i Göttingen, og der ble han en sentral person til sin død. I nær kontakt med Justus von Liebig i Giessen var han en pioner særlig i organisk kjemi fra 1825-35.

Wöhler ble tidlig kjent for fremstillingen av en organisk forbindelse, urea (NH2)2CO, ved å varme opp en blanding av to uorganisk salter, ammoniumklorid NH4Cl og sølvcyanat, AgOCN. Han ville egentlig lage ammoniumcyanat, NH4OCN, men da det saltet har samme bruttoformel som urea, CH4NO, fikk han urea (ammoniumcyanat og urea er isomere). Urea (også kalt urinstoff) var tidligere fremstilt fra urin. Wöhler laget senere ammoniumcyanat ved å krystallisere saltet fra en vannløsning av ammoniumklorid og sølvcyanat etter at sølvkloridet var filtrert bort.

Man trodde den gang at organiske forbindelser bare kunne lages i en levende organisme ved hjelp av en egen livskraft, og at det derfor var en vesentlig forskjell på organisk og uorganisk kjemi. Men utover 1800-tallet ble flere og flere organiske forbindelser fremstilt fra uorganiske som da en av hans studenter, Hermann Kolbe, fremstilte eddiksyre fra grunnstoffene i 1844 (en såkalt totalsyntese). I dag er det ingen prinsipiell forskjell på de to hoveddisiplinene av kjemien. Troen på livskraften (vitalisme) forsvant ut av kjemien for mer enn hundre år siden.

Under et besøk i København i 1825 fortalte Hans Christian Ørsted at han hadde fremstilt aluminium som metall som den første. Vel hjemme i Göttingen gjentok, og rafinerte, Wöhler fremstillingen, og publiserte oppdagelsen, hva Ørsted ikke gjorde. Wöhler har derfor av mange senere blitt gitt æren for å ha fremstilt aluminiummetall for første gang. Også når det gjelder fremstilling av berylliumtitan og yttrium var Wöhler tidlig ute ved å å gjøre som Ørsted (reduksjon av kloridet med kalium).

Wöhler kom i diskusjon med Justus von Liebig i 1825 hvor begge hevdet at den andre hadde analysert feil. Som nevnt hadde Wöhler fremstilt ammoniumcyanat og andre cyanater. Liebig fremstilte fulminater. Fulminatene eksploderte mens cyanatene var stabile så de to hadde vesentlig forskjellige egenskaper. Men analysen viste at begge hadde samme bruttoformel. Det var noe nytt. Hittil var den alminnelige oppfatning at en kjemisk forbindelse hadde en unik bruttoformel. Wöhler og Liebig aksepterte etter hvert at begge hadde analysert riktig, og etter hvert ble det også akseptert at forskjellige forbindelser kan ha samme bruttoformel. Jöns Jacob Berzelius innførte begrepet isomer i 1832 og cyanater og fulminater ble kalt isomere. I dag kjenner vi strukturformelen og vet at cyanationet er O=C=N og fulminationet O=N=C. Wöhler og Liebig ble etter hvert gode venner og samarbeidet videre i denne pionertiden i organisk kjemi hvor det var mye forvirring før man ble enige om riktig atomvekt (relativ atommasse) for grunnstoffene og metoder ble utviklet til å bestemme molekylformelen. Dette skjedde først fra 1860 og utover.

I 1832 studerte Liebig og Wöhler sammen en olje isolert fra bitre mandler. I dag vet vi at oljen er benzaldehyd, C6H5CHO. De laget flere forbindelser og fant at en gruppe atomer gikk igjen. De kalte gruppen et radikal og, i et samarbeid med Berzelius, konkluderte de med at dette radikalet oppførte seg som et grunnstoff. I dag skrives radikalet C6H5CO-; de kalte det benzoyl fordi radikalet inngår i benzosyre (C6H5COOH). Idéen om radikaler ble tatt opp av Auguste Laurent og Charles Frédéric Gerhardt som et fruktbart begrep i den videre utvikling av organisk kjemi (se radikal – kjemi).

Wöhler ble etter hvert mer og mer interessert i uorganisk kjemi og forlot den organiske kjemien før Liebig. Han fremstilte kalsiumkarbid i 1837, og i 1856 fremstilte han silisiumhydrider og viste at de var analoge til hydrokarboner.

Det er kjent bare en nordmann som studerte hos Wöhler i Göttingen. Det var Hans Henrik Hvoslef – Apoteker som tok doktorgraden der i 1856 etter råd av Adolph Strecker – tysk kjemiker med 9 år i Norge. Morten Stillesen, den senere apoteker i Drammen, reiste med ham og har gitt denne beskrivelsen av arbeidsforholdene: Wøhlers daværende Laboratorium var meget primitivt idet det foruden Auditoriet kun indeholdt et middels stort Rum med Smelteovne langs den ene Væg og 2 ganske små Rum; hver Enkelts Arbeidsplass var meget liden; der havdes ikke Gas, men kogtes med Sprit og Trækul, de almindelige Glas og Skaaler maate man holde sig selv, og Spritten maatte betales, saa man lærte sig til Forsigtighet og Økonomi; sine Pladse maatte man selv holde rene, og var en Hospitant flere Dage fraværende, lagde der sig paa den Støv, hvori Wøhler skrev "Faul". Da der i Arbeidsrommene ikke fantes særlig Aftræk for skadelige eller ildelugtende Gasarter, maatte man foretage saadanne Arbeider enten i den aabne Entré eller i det Frie.

Karl Johan August Theodor Scheerer fant et nytt mineral i Langesundsfjorden i 1843 som han kalte wöhleritt etter Friedrich Wöhler. Scherrer var da lektor ved universitetet i Christiania. Han ble i 1848 professor ved bergakademiet i Freiberg.

Robin Keen: The Life and Work of Friedrich Wöhler (1800-1882). Redaktør Jehannes Büttner. Utgave Lewicki-Büttner vol. 2. Nordhausen: Verlag Traugott Bautz (2005).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.