oselver

Oselvernavnet stammer fra der båtbyggerene Jørgen (1717–1784) og Lars Tøsdal (1726–1802) hadde verkstedet sitt ved utløpet av Oselven. Etter dette ble båtene på folkemunne kalt Oselver. Rundt 1750 skal de to Tøsdalskarene ha vært de eneste som drev båtbygging som næringsvei i Os. Lenge etter dette blir båtene likevel oftest omtalt etter båtbyggerens hjemsted, bruksområdet eller størrelsen til båten. Først rundt år 1900 blir oselver et berømt navn for båttypen. I dag regner man at en båt må være bygd etter det gamle norske alenmålet (21 norske tommer), lokal byggemåte og tradisjon fra omlandet rundt Bjørnefjorden og Lysefjorden for å regnes som en oselver.

Oselveren bygges av furu og eik, og lengden kan variere fra 8–18 båtalner (totallengde 4,5–10,0 m). Vanligste størrelsene er færing (9–11 båtalner) og seksæring (11–13 båtalner), men en finner også både mindre og større utgaver: æring (8–9 båtalner), åttring (12 ½–14 båtalen) og laromsbåt (12 ½–18 båtalen). Færinger blir bygd med tre bordganger og tre band med beter over de to fremste.

Større båter kan også ha kjølrenne (vanlig fra 11 ½ båtalners lengde), mere innved, todelt børebord og todelt ripebord. Esingene går inne i båten langs øvre kanten på ripebordet fra rong til rong. Utsiden av et halsbord i nederste bordgangen er konkav og vrir seg fra å være nærmest loddrett i innløpet med visingen på lòtet til å nærme seg vannrett der halsen møter bunn- og børebord. Formen til halsene er dermed vridd, en nærliggende sammenligning kan være propellbladet eller kanskje mest plogskjæret.

Båttypen er brukt til organisert kapproing siden 1847, organisert kappseiling siden 1871 og fra 1898 organiserer båtbyggerene seg. Siden 1978 har det blitt arrangert NM oselverseiling og i 1997 åpnet Oselvarverkstaden for å drive opplæring av nye båtbyggere. Utenom den organiserte aktiviteten er båttypen mye brukt som fritidsbåt og er å finne på en rekke museer, både i Norge og i utlandet.

• immateriell kulturarv