Folkesangen står særlig sterkt blant nomadene og i landsbyene. Stilen veksler fra syllabisk sang med kompliserte, asymmetriske rytmer, til melismatisk fremføring i ubunden rytme. Halvprofesjonelle folkesangere fremfører sine viser og epos til eget akkompagnement på tambur (langhalset lutt). Sang og instrumentalmusikk på kaval (endeblåst fløyte), strykeinstrumenter, sekkepipe, dobbelklarinett, zurna (oboinstrument), tromme, dobbeltromme og rammetromme benyttes ved verdslige og religiøse fester.

Den tidligste kunstmusikk ble utviklet av de dansende dervisjenes orden på 1300-tallet. Senere ble musikkpraksis og teori dyrket ved sultanens hoff og ved en rekke skoler for hoffmusikere og religiøse sangere. Musikkteorien er islamsk påvirket og bygger på makam-systemet, et vidløftig system av skala- og melodiformler bygd på 17- og 23-deling av oktaven.

Kunstmusikken omfatter en rekke instrumentale og vokale former, bygd opp etter strenge regler og med improvisasjon som viktig element. Viktige instrumenter er nai (fløyte), zurna, pauke, rammetromme, rebab (strykeinstrument), tanbur, santur (hakkebrett) og kanun (siter).

Janitsjarenes store militærorkestre med trommer, blåse- og slaginstrumenter spredte frykt i Europa gjennom tyrkernes krigføring og ble etterlignet av bl.a. Haydn og Mozart i den såkalte «alla turca»-musikk. Etter oppløsningen av janitsjarhæren (1826) ble Giuseppe Donizetti (bror av Gaetano Donizetti) i 1828 ansatt som hoffkapellmester. Han la grunnen for et musikkliv etter europeisk mønster, slik at kunstmusikken ble delt i en tyrkisk og en vestlig tradisjon. Senere har det skjedd en tilnærming mellom disse tradisjonene, ved at tyrkisk kunstmusikk har tatt opp i seg europeiske elementer (flerstemmighet og harmonikk). Nyere impulser kom med Paul Hindemith, som underviste i Ankara 1935–37 og utformet planene for det nåværende musikkonservatoriet. I de senere år har man gjenopplivet janitsjarmusikken.

En nasjonalistisk tendens ytrer seg ved at kunstmusikk mer enn tidligere bygges på folkesangen og ikke lenger er så bundet til islamsk tradisjon. Ledende komponister på 1900-tallet er Ahmet Adnan Saygun og Necil Kâzim Akses.

Populærmusikken forener orientalske med afroamerikanske impulser.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.