Tyrkiske folkemusikere
Tyrkiske nogajere med tambur og strupesang.
Janitsjarer
I de senere år har man gjenopplivet janitsjarmusikken.

Tyrkisk kunstmusikk er beslektet med arabisk musikk, og bygger på mye av den samme musikkteorien. På 1900-tallet har folkemusikken fått sterkere betydning også for kunstmusikken. Tyrkisk populærmusikk er en blanding av vestlige og østlige stiler. Internasjonalt er Tyrkia mest kjent for janitsjarmusikken som ble veldig populær på 1700-tallet, og satte dype spor i den europeiske klassiske musikken og militærmusikken.

Folkemusikk

Folkesangen står særlig sterkt blant nomadene og i landsbyene. Stilen veksler fra syllabisk sang med kompliserte, asymmetriske rytmer, til melismatisk fremføring i ubunden rytme. Halvprofesjonelle folkesangere fremfører sine viser og epos til eget akkompagnement på tambur (langhalset lutt). Sang og instrumentalmusikk på kaval (endeblåst fløyte), bağlama eller zaz (luttinstrument) strykeinstrumenter, sekkepipe, dobbelklarinett, zurna (oboinstrument), tromme, dobbeltromme og rammetromme benyttes ved verdslige og religiøse fester.

Kunstmusikk

Den tidligste kunstmusikk ble utviklet av de dansende dervisjenes orden på 1300-tallet. Senere ble musikkpraksis og teori dyrket ved sultanens hoff og ved en rekke skoler for hoffmusikere og religiøse sangere. Musikkteorien er islamsk påvirket og bygger på makam-systemet, et vidløftig system av skala- og melodiformler bygd på 17- og 23-deling av oktaven.

Kunstmusikken omfatter en rekke instrumentale og vokale former, bygd opp etter strenge regler og med improvisasjon som viktig element. Viktige instrumenter er nai (fløyte), zurna, pauke, rammetromme, rebab (strykeinstrument), tanbur, santur (hakkebrett) og kanun (siter).

Janitsjaranes store militærorkestre med trommer, blåse- og slaginstrumenter gjorde inntrykk i Europa gjennom tyrkernes krigføring og ble etterlignet av blant andre Joseph Haydn og Wolfgang Amadeus Mozart i den såkalte «alla turca»-musikken. Etter oppløsningen av janitsjarhæren i 1826 ble Giuseppe Donizetti (bror av Gaetano Donizetti) i 1828 ansatt som hoffkapellmester. Han la grunnen for et musikkliv etter europeisk mønster, slik at kunstmusikken ble delt i en tyrkisk og en vestlig tradisjon. Senere har det skjedd en tilnærming mellom disse tradisjonene, ved at tyrkisk kunstmusikk har tatt opp i seg europeiske elementer (flerstemmighet og harmonikk). Nyere impulser kom med Paul Hindemith, som underviste i Ankara i 1935–1937 og utformet planene for det nåværende musikkonservatoriet i byen. I de senere år har man gjenopplivet janitsjarmusikken.

En nasjonalistisk tendens på 1900-tallet ytret seg ved at kunstmusikken mer enn tidligere bygget på folkesangen og ikke lenger var så bundet til islamsk tradisjon. Ledende komponister på 1900-tallet var Ahmet Adnan Saygun (1907–1991) og Necil Kâzim Akses (1908–1999).

Populærmusikk

Populærmusikken forener orientalske tradisjoner med pop og rock i et mangfold av uttrykk, blant annet anatolisk rock. Emigrantbefolkningen i Tyskland har laget en særegen tyrkisk hiphop-stil. Flyktninger fra Syria og andre land har også satt sitt preg på tyrkisk populærmusikk med ulike blandingsstiler.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg