Vår kunnskap om gresk musikk mellom antikken og 1800-tallet begrenser seg hovedsakelig til kirkemusikk og folkemusikk. Kirkemusikken bygde videre på den bysantinske arv, men undergikk opp gjennom århundrene forandringer, samtidig som det oppstod regionale forskjeller. For å oppnå ens praksis ble det av biskop Chrysantos fra Madytos i 1821 innført en notasjonsreform, som siden er blitt brukt over hele den ortodokse kirke. Denne standardiserte musikken kalles neobysantinsk.

Folkemusikken har antikke og bysantinske røtter. Folkesangen, bygd på særpregede skalatyper, er for det meste enstemmig, men mot grensen til Albania forekommer også flerstemmighet. Vanlige instrumenter er bouzouki (lutt-type), zournás (obo-type), gaida (sekkepipe), ulike fløyter og trommer. Av de tallrike instrumentene er flere kommet gjennom tyrkerne (som selv kan ha utviklet dem fra hellenistiske eller bysantinske prototyper), men ellers har tyrkernes innflytelse på folkemusikken vært begrenset.

Kunstmusikken i Hellas vokste frem på 1800-tallet under innflytelse av vest-europeiske land, spesielt Tyskland og Italia. Italiensk operastil preger musikken til Spyridon Samaras (1861–1917). Bestrebelser på å skape en nasjonal kunstmusikk, bl.a. med bruk av landets folkemusikk, ble gjort av komponister som G. Lambelet (1875–1945) og Manolis Kalomiris (1883–1962). Enkelte nyere komponister har også markert seg innenfor et mer internasjonalt tonespråk, som Nikos Skalkottas (1904–49), Theodore Antoniou (f. 1935) og avantgardisten Yannis Xenakis (1922–2001). I en mer populær sjanger, med anvendelse av bl.a. elementer fra gresk urban folkelig musikk, popmusikk og samtidig kunstmusikk, har verker av Mikis Theodorakis (f. 1925) og Manos Hadjidakis (f. 1925) oppnådd stor utbredelse.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.