islamske lovskoler

Det arabiske ordet madhhab, som vi gjengir med lovskole, kom i bruk mot slutten av 700-tallet, og henger sammen med at islamsk rettslære (fiqh) ble etablert som eget kunnskapsområde. Under de første islamske århundrene blomstret følgelig en lang rekke «skoler», det vil si grupper som flokket seg om en mester for å diskutere juridiske aspekter ved Koranen og profetens tradisjon (sunna), og som arbeidet med konkrete løsninger på rettsspørsmål. I slike kretser fantes menn som hadde kalifens tillit, og kalifen utpekte de første islamske dommere blant disse spesialistene. Dokumentasjon fra 700-tallet beskriver de første qadiene (dommerne) og deres miljø i Kufa og Basra i Irak, og i Mekka og Medina på Den arabiske halvøy.

Etter 1300 var antallet lovskoler redusert til fire sunni-islamske lovskoler og én sjia-islamsk skole. Skolene som overlevde var så solide og veldefinerte at de den dag i dag deler den muslimske verden mellom seg. De tre første, hanafi-, maliki- og shafii-skolen bærer navn etter de store juristene Abu Hanifa (699–767), Malik ibn Anas (713–795) og Muhammad Ibn Idris al-Shafi’i (767–820). Den fjerde, hanbali-skolen, fikk navn etter Ibn Hanbal (780–855) som ikke først og fremt var jurist, men spesialist på profetens tradisjon. Sjia-skolen kalles jafari-skolen etter den sjette imam, Jafar al-Sadiq (705–765). Hvorfor akkurat disse skolene overlevde, henger i høy grad sammen med hvilke jurister som vant kalifens gunst. Hanafi-skolen, som hadde flere fremragende jurister, fikk etter hvert en spesiell posisjon, først som abasside-kalifens offisielle lovskole, senere som lovskole i det osmanske imperiet. I dag er hanafi-skolen den største lovskolen, og over en tredjedel av alle verdens muslimer er hanafi. Den minste av disse lovskolene, hanbali-skolen, fikk ny betydning og innflytelse først i nyere tid ved å bli Saudi-Arabias offisielle lovskole.

Maliki-skolen, med røtter i Medina, dominerer hele Nord-Afrika, deler av Øvre Egypt, og har tallrike tilhengere i Afrika sør for Sahara.

Shafi’i-skolen følges både i Nedre Egypt, deler av Jemen og i Afrika, og er i dag så godt som enerådende i Indonesia, Malaysia og Singapore. Somalia og muslimer på Malabarkysten og i Thailand, Vietnam og Filippinene følger også shafi’i-skolen. Det samme gjelder flertallet kurdere i Midtøsten.

Det er visse forskjeller mellom lovskolene, det gjelder både teologisk forankring, detaljer i juridisk metodelære og konkrete juridiske regler. På tross av ulikheter, aksepterer lovskolene hverandres tolkninger. De klassiske lovskolene mistet mye av innflytelsen i løpet av det 20. århundre, og har i dag først og fremst betydning for rituell praksis og for familie- og arverettslige spørsmål.

I dagens Norge samler hanafi-skolen flertallet, (religiøst engasjerte) pakistanere, bosniere, tyrkere og en del afghanere følger den. For øvrig er både shafi’i- og maliki-skolen representert og hanbali (wahhabi)-regler inspirerer små, radikale miljøer. Flertallet sjiamuslimer følger jafari-skolen. I Vesten praktiseres lovskolenes forordninger først og fremst i rituelle spørsmål (regler for bønn, faste, pilegrimsferd og rituelle avgifter), men trekkes også inn i saker som angår ekteskap og skilsmisse. I den muslimske verden legges som oftest lovskolenes familie- og arverettslige forordninger til grunn for nasjonal lovgiving (Tyrkia er et unntak). I tillegg kan den religiøse loven, slik lovskolene tolker den, ligge til grunn for holdninger og synspunkter på hva som er rett og galt.