Tadsjikistans befolkning

Folketallet ble 2008 beregnet til 7,2 mill. I likhet med andre sentralasiatiske republikker har Tadsjikistan tradisjonelt hatt en høy naturlig befolkningstilvekst, som følge av høye fødselstall og lav dødelighet, og landet har en «ung» befolkning. Forventet levealder for kvinner er 68,2 år og for menn 61,2 år (2008). Borgerkrig og naturkatastrofer i 1990-årene rammet befolkningen hardt.

Den etniske sammensetningen består av: 79,9 % tadsjikere, 15,3 % usbekere, 1,1 % russere og 1,1 % kirgisere. Andelen russere har minket sterkt siden selvstendigheten, men 2005 ble russisk gjeninnført som obligatorisk skolefag.

Bosetningen er konsentrert til dalførene, som til sammen utgjør under 10 % av landets areal. Den tetteste bosetningen finner man i de vestlige dalførene, særlig omkring Dusjanbe og i Ferganabassenget. Under 10 % av befolkningen lever i Pamir.

De fleste tadsjiker lever i landsbyer, qishlaqs. På grunn av mange fjell med bratte fjellsider er husene ofte bygd slik at det flate taket utgjør hagen til huset ovenfor. Største byer er hovedstaden Dusjanbe, Khudzjand (Khodsjent, tidl. Leninabad), Kuljab og Kurgan-Tjube.

Nasjonalspråket er tadsjikisk, som er et iransk språk. Det er morsmål for ca. 60 % av befolkningen og skrives med det kyrilliske alfabetet. Andre iranske språk i landet er persisk, pashto og de såkalte pamirspråkene i øst. De største språkminoritetene er de usbekisk- og russisktalende.

Flertallet av befolkningen er sunnimuslimer og tilhører hanafi-lovskolen. Det finnes imidlertid en ismaelittisk minoritet (gren av sjiaislam). Sufisme, og særlig naqshbandiyya-brorskapet, har en lang historie i landet og har fortsatt stor utbredelse. Sovjetregimet førte en intens kampanje mot islam, men uten hell; i 1989 hadde landet 17 registrerte moskeer, etter selvstendigheten i 1991 var antallet registrerte moskeer 3000.