Sadiq al-Mahdi

Faktaboks

Sadiq al-Mahdi
Født
25. desember 1935
Død
26. november 2020
Sadiq al-Mahdi var Sudans statsminister i periodene 1966–1967 og 1987–1989. Foto fra da han satt i husarrest i Khartoum i 1995.
Av /NTB.

Artikkelstart

Sadiq al-Mahdi var en sudansk politiker og religiøs leder. Mahdi var statsleder i Sudan fra 1966 til 1967 og fra 1987 til 1989. Han ledet Det nasjonale Umma-partiet og var imam for Ansar, en sufiorden som grunnlagt av hans oldefar Muhammad Ahmad ibn Abd Allah al-Mahdi.

Bakgrunn

Sadiq al-Mahdi ble født i Omdurman 25. desember 1935 og begynte sin utdanning ved å lære Koranen utenat. Da han var 18 år ble han sendt til Alexandria hvor han studerte i to år ved Victoria College (1948–1950), men dro derfra skuffet over at de andre studentene ikke viste respekt for de arabiske og islamske verdiene. Senere ble han overbevist av familien om å studere naturvitenskap ved universitet i Khartoum. Kort tid etterpå flyttet han til Oxford hvor han studerte filosofi, politikk og økonomi i tre år (1954–1957), og tok mastergrad i økonomi. I 1957 dro han tilbake til Sudan og ble ansatt ved finansdepartementet i Khartoum.

Tidlig politisk karriere

Sadiq al-Mahdi som ung politiker i 1964.
Av .

I 1957, da Mahdi kom tilbake til Sudan, var regjeringen ledet av Abdallah Khalil som den andre statsministeren for det uavhengige Sudan (1956–1958). Khalil var generalsekretær for partiet Umma, som var grunnlagt av Sayyid Abd al-Rahman al-Mahdi, farfar til Sadiq al-Mahdi. Sadiq al-Mahdis politiske aktivitet var definert av hans rolle innenfor Umma-partiet.

Khalils regjering var resultatet av konsensus mellom Khatmiyya-sekten ledet av Sayyid Ali al-Mirghani og Ashiqqa-gruppen grunnlagt av Ismail al-Azhari. Selv om Azhari var statsminister ved Sudans uavhengighet 1. januar 1956, var ikke hans sekularisme likt av verken Mirghani eller Mahdi. Alliansen hadde ikke langsiktighet, og den 17. november 1958 tok general Ibrahim Abbud makten. Mahdi sa opp sin stilling i protest og ble aktiv i opposisjonen sammen med familiens Umma-parti.

Fra 1959 ledet Sadiq al-Mahdis far, Sayyid Siddiq al-Mahdi, Umma-partiet i to år uten å markere seg stort. De to figurene som reiste seg disse årene var Sadiq al-Mahdi og onkelen Sayyid Hadi al-Mahdi. Imam al-Hadi ble leder for den konservative religiøse delen av partiet, mens Sadiq al-Mahdi var mer sekulær i disse første årene av sin politiske karriere. Det var han som sto bak det store opprøret ved universitet i Khartoum i 1964 som ble forårsaket først og fremst av Abbuds politikk mot Sør-Sudan, samt krisen vedrørende Aswan-demningen og økende økonomiske problemer i landet. Studentenes opprør og generalstreik ledet av Sudans kommunistiske parti tvang Abbud å trekke seg fra makten 16. november 1964. Sadiq al-Mahdi ble den nye lederen for Umma-partiet.

Første periode som statsminister (1966–1967)

Det kommunistiske partiet som ledet opposisjonen mot Abbuds regime klarte ikke å beholde makten etter november 1964, delvis på grunn av store demonstrasjoner i Khartoum av Ansar ledet av Sadiq al-Mahdi. Dermed dannet Umma-partiet sammen med Det nasjonale unionistiske partiet (NUP, primært Khatmiya, men også Ashiqqa) og Islamic Charter Front (den nye politiske delen av Det muslimske brorskap) en ny regjering i februar 1965. Denne interimregjeringen ledet landet til valg mellom 21. april og 8. mai 1965. Umma og NUP vant valget, og utpekte Mohammed Ahmed Mahjub som statsminister. Sadiq al-Mahdi vant da for første gang sete i parlamentet, bare 30 år gammel. Den unge Ansar- og Umma-lederen ble ikke likt av statsministeren, men det var den sistnevnte som ble avsatt etter parlamentets mistillitsvotering den 25. juli 1966, mens Sadiq al-Mahdi ble Sudans yngste statsminister.

Mahdis regjering besto av velutdannede menn og hadde en nasjonal agenda som for første gang satte personlige, etniske, regionale og nasjonale forskjeller til side, og vant respekt på tvers av politiske skillelinjer og til og med blant sør-sudanere. Men sekterismen var for godt rotfestet i det sudanske samfunnet, og bare 10 måneder senere ble Mahdi avsatt etter en ny mistillitsvotering som brakte Mahjub tilbake til makten. Det er karakteristisk at den religiøse delen av Umma-partiet ledet av Imam al-Hadi deltok i den nye regjeringen til Mahjub. Nye valg skulle finne sted i 1968, og ny grunnlov skulle bli vedtatt, men alt ble stoppet av mai-revolusjonen som brakt oberst Jaafar Mohammed al-Nimeiri i makten og Sadiq al-Mahdi først i fengsel og så i eksil.

I 1976 og mens Sadiq al-Mahdi var i utlandet, organiserte tilhengerne hans et kupp mot Nimeiris regime med støtte fra Libya. Kuppet ble mislykket, og Mahdi ble dømt til døden in absentia. Han fortsatte i eksil og i opposisjon, og foreleste og drev lobbyvirksomhet med flere arabiske land. Han organiserte National Democratic Front (NDF) som besto av partiene som hadde dannet regjering i 1964. Presset fra NDF førte til Nimeris forsoningspolitikk på slutten av 1970-tallet. Da ble Mahdi kalt tilbake til Sudan. Han fortsatt likevel å være pådriver av opposisjonelle makter og ble fengslet på nytt i 1983, da Nimeiri innførte islamsk lov (sharia) i Sudan og borgerkrigen i Sør-Sudan brøt ut på ny. Hans løslatelse i 1984 viste at Nimeiris regime nærmet seg slutten, og Mahdi grep sjansen som åpnet seg for ham og Umma-partiet.

Andre periode som statsminister (1987–1989)

Sadiq al-Mahdi møter Nederlands statsminister Ruud Lubbers i 1987.
Av /Anefo.
Lisens: CC BY SA 3.0

Nimeiri var en av de mektigste ledere i Sudans historie, men han klarte å fremmedgjøre alle støttespillerne på grunn av sin megalomani og overtro som til sammen førte til slutten av hans lange regime. I Nimeiris siste år dukket det opp en ny opposisjonell makt, National Islamic Front (NIF) ledet av den karismatiske og kontroversielle Hassan al-Turabi. Det var Turabi som veiledet Nimeiris politikk fra sosialismen til islamsk fundamentalisme og innføringen av sharia.

I 1986-valget, etter Nimeiris avsettelse, fikk Turabis parti til stor overraskelse 18,5 prosent av stemmene. Det var likevel Umma-partiet som fikk flertallet av stemmene med 38,2 prosent, mens DUP samlet fikk 29,5 prosent. 15. mai 1986 annonserte Sadiq al-Mahdi den nye regjeringen hvor NIF ikke deltok. Dette var en personlig avgjørelse fra Turabi, som var i strid med sin svoger al-Mahdi. For den nye statsministeren Mahdi var lederen for NIF for fundamentalistisk for å få en plass i en regjering som var forventet å ta opp arbeidet som begynte 20 år tidligere, men aldri ble fullført.

Mahdi annonserte umiddelbart store planer for avskaffelse av sharia, demokratisering, forbedring av den dårlige økonomiske situasjonen og løsning på problemene med Sør-Sudan. Situasjonen ble likevel slik den var på slutten av 1960-tallet, da interne strider og feil i regional og internasjonal politikk ikke tillot fullføringen av Mahdis ambisiøse planer. Dessuten var han selv trolig påvirket av flere år i eksil og ble ofte sett i utlandet, enten i England blant akademikere eller i Saudi-Arabia hvor han ble respektert som etterkommer til selveste Mahdi. Etter tre år med ulike allianser ble sudanere på nytt skuffet: Sadiq al-Mahdis andre periode som statsminister endte med et militærkupp og et regime som skulle vare i 30 år.

Under al-Bashirs regime

Kuppet ble planlagt av Turabis NIF og ledet av brigader Omar Hassan Ahmad al-Bashir. Etter kuppet ble Sadiq al-Mahdi fengslet i Kober-fengselet sammen med de andre lederne av regjeringen sin. Han satt i fengselet til 1992, og i 1996 rømte han fra landet. Han dro til Eritrea hvorfra han fortsatte å lede Umma-partiet og opposisjonen mot Bashirs regime. Sadiq al-Mahdi og Omar al-Bashir traff hverandre i Djibouti i 1999 og signerte «Call of the Nation»-avtalen. I 2000 dro Mahdi tilbake til Sudan og fortsatte med fredelig opposisjon mot regimet til dets fall i 2019. I 2013 ble han tildelt Gusi fredspris i Manila, Filippinene.

Ende og arv

I oktober 2020 ble Mahdi smittet av koronavirus og døde i november på et sykehus i De forente arabiske emirater. Hans siste politiske uttalelse var imot normaliseringen av Sudans forhold til Israel. Hans egne tanker kan leses i en rekke bøker med politisk og religiøst innhold.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg