Ny venstreregjering

Spania fikk en demokratisk grunnlov i 1978, og ved valgene i 1982 fikk landet en venstreregjering for første gang siden 1930-årene. Bildet viser ledelsen i det sosialdemokratiske partiet (PSOE) under landsmøtet i 1981. I midten står den senere statsministeren Felipe González og, helt til venstre i bildet Javier Solana, senere utenriksminister, generalsekretær i NATO og EUs utenriksansvarlige.

Av /NTB scanpix.
Juan Carlos

Juan Carlos ble spansk konge i 1975 og bidro til innføring av demokrati i landet.

Juan Carlos
Av /Gamma ※.

Spanias samtidshistorie er landets historie etter 1975. Francisco Franco, som hadde styrt Spania som et fascistisk diktatur siden den spanske borgerkrigen i 1939, døde 20. november 1975, og ved hans død ble Juan Carlos utnevnt til konge. Diktaturets fall førte til gradvis innføring av demokrati. En ny grunnlov ble godkjent ved folkeavstemning i 1978. Den gjorde Spania til et demokratisk monarki og anerkjente prinsippet om regionalt selvstyre.

I 1981 ble Spania medlem av NATO og i 1986 av EF (EU). Siden 1978 har landet vært inndelt i 17 autonome regioner med egne regionale parlament. Regionene Catalonia, Galicia og Baskerland har spesiell status, med eget språk og andre rettigheter.

Spania har de siste tiårene vært utsatt for flere terrorangrep, både fra den baskiske separatiskgruppen ETA og fra de islamistiske organisasjonene al-Qaida (2004) og Islamske stat (2017).

Gradvis innføring av demokrati

Francos død 20. november 1975 og utnevnelsen av Juan Carlos til konge bante veien for nye krefter: Den nye kongen, liberalt innstilte politikere og ulike opposisjonsgrupperinger fikk gradvis gjennomført en rekke reformer i demokratisk retning som gjorde Spania til et annet samfunn. Politiske fanger ble løslatt, pressen uttalte seg friere, baskernes språklige rettigheter ble godkjent og den politiske venstresiden organiserte seg. Etter at Adolfo Suárez overtok som regjeringssjef i 1976, ble forbudet mot politiske partier opphevet, og det ble gitt amnesti til politiske fanger og skrevet ut frie valg for første gang siden 1936.

En ny grunnlov ble godkjent ved folkeavstemning i 1978. Den gjorde Spania til et demokratisk monarki og anerkjente prinsippet om regionalt selvstyre. Både Catalonia og Baskerland fikk indre selvstyre etter folkeavstemninger 1979. Andre regioner fulgte etter, og Spania ble delt inn i 17 autonome områder.

I januar 1981 trakk Suárez seg som statsminister etter en rekke lokale valgnederlag. I februar samme år stormet en gruppe sivilgardister under ledelse av Antonio Tejero nasjonalforsamlingen og holdt de deputerte (folkevalgte) som gisler. Militærkommandanten i Valencia var med på kuppforsøket. Kong Juan Carlos 1 gjorde det imidlertid klart at kuppet skjedde mot hans vilje. Tejero gav seg, og i dagene etter ble flere høyere offiserer arrestert som medskyldige. Kongen fikk selv en stor del av æren for at kuppet ikke spredte seg.

I 1981 ble Spania medlem av NATO, og i 1986 av EF (EU). Sosialistpartiet PSOE (Partido Socialista Obrero Español) var motstander av NATO-medlemskap, men partiet endret syn etter at det kom i regjeringsposisjon fra 1982. I en folkeavstemning om NATO-medlemskapet 1986 ble det ja-flertall (52,5 prosent mot 39,8 prosent). Etter mange års internasjonal isolasjon begynte Spania å spille en økende rolle i internasjonal politikk, og den demokratiske utviklingen var et forbilde blant annet i Latin-Amerika.

Ved valget i 1982 fikk PSOE rent flertall i nasjonalforsamlingen og dannet regjering under sin unge og populære leder Felipe González. Sosialdemokratene beholdt flertallet i 1986, men mistet det ved valgene i 1989 og 1993. González fortsatte imidlertid som statsminister helt til 1996. I 1980-årene ble PSOE et sosialdemokratisk sentrumsparti. Det konservative Folkepartiet (PP, Partido Popular) ble det største partiet etter valget i 1996 og dannet regjering under ledelse av José María Aznar. De andre store partiene utgjøres av det venstreorienterte Izquierda Unida (IU) og de katalanske nasjonalistene (CiU, Convergència i Uniò ).

Økonomiske nedgangstider i 1990-årene

Etter Spanias inntreden i EU ble økonomien åpnet opp, industrien modernisert og infrastrukturen forbedret. Oppgangen ble snudd til nedgang i 1992. De påfølgende årene ble pesetaen devaluert fire ganger, noe som førte til minsket underskudd i handelsbalansen og noe lavere inflasjon. Spanias økonomi var i 1990-årene først og fremst preget av den høye arbeidsløsheten. I 1996 var arbeidsløsheten 22,6 prosent, den desidert høyeste i EU og dobbelt så høy som EU-gjennomsnittet. Spania hadde i tillegg store underskudd på statsbudsjettene og lav økonomisk vekst.

For å stabilisere økonomien forsøkte regjeringen i 1993 å forhandle frem en «sosial pakt» med de to dominerende fagbevegelsene UGT og CCOO om blant annet kontroll av lønnsvekst og reduksjoner i sosiale ytelser. Forsøket strandet imidlertid, og i januar 1994 brøt det ut generalstreik blant 10,8 millioner arbeidere. Senere har det vært store protester mot nedskjæringer i de sosiale ytelsene, skatteøkninger og den høye arbeidsløsheten.

Korrupsjonsskandaler og terrorisme

Bilbombe
Separatistorganisasjonen ETA stod bak over 700 terroraksjoner mellom 1968 og 2006. I 2018 kunngjorde ETA at organisasjonen var oppløst. Bildet viser utbrente biler etter et bilbombeangrep av ETA i 1986.
Av /Associated Press.

Spania opplevde i 1990-årene en rekke politiske og økonomiske skandaler, som både rammet fagbevegelsen, bankvesenet og offentlige myndigheter. En rekke personer ble dømt for korrupsjon, flere med tilknytning til det regjerende sosialistpartiet. En overvåkningsskandale førte i 1995 til at både forsvarsministeren og etterretningssjefen måtte gå av.

For Felipe González ble den alvorligste saken avsløringene omkring den såkalte «skitne krigen», det vil si virksomheten til den hemmelige organisasjonen GAL, som i årene 1983–1987 skal ha stått bak drap på 23 angivelige ETA-medlemmer. Flere politifolk ble dømt for sin tilknytning til GAL, men fra 1994 kom det også påstander om en mulig forbindelse mellom regjeringen og GAL. To tidligere høytstående tjenestemenn i innenriksdepartementet ble arrestert. Statsminister González tilbakeviste at hans regjering skulle ha hatt noe med GAL å gjøre, men flere senere avsløringer pekte i motsatt retning. Saken ble en belastning for González og var medvirkende til nyvalget som førte til hans avgang. Da hadde allerede innenriksministeren måttet gå av; han ble senere tiltalt for sin befatning med GAL.

Den baskiske separatistorganisasjonen ETA fortsatte samtidig sin voldelige linje med bombeattentater og kidnappinger av fremstående forretningsmenn med krav om løsepenger. Organisasjonen drepte flere høytstående militære, og i 1995 ble det avslørt ETA-planer om et attentat mot kong Juan Carlos; samme år mislyktes et attentatforsøk mot José María Aznar. Etter samarbeid mellom fransk og spansk politi ble flere ETA-medlemmer arrestert i 1990-årene. Dette førte imidlertid bare til at ETA trappet opp sin virksomhet, der ETA blant annet kidnappet politikere for å få løslatt fengslede ETA-medlemmer. Høsten 1996 ble ETAs angivelige leder arrestert i Frankrike.

Situasjonen toppet seg sommeren 1997, da en lokalpolitiker fra det regjerende Folkepartiet i byen Ermua nær Bilbao, Miguel Ángel Blanco, ble kidnappet av ETA. På tross av appeller fra blant andre den spanske kronprinsen og paven, ble Blanco funnet myrdet. Dette utløste spontane aksjoner, der blant annet flere kontorer til ETAs politiske fløy Herri Batasuna ble ødelagt. I forbindelse med Blancos begravelse deltok i alt seks millioner mennesker over hele Spania i demonstrasjoner mot terrorismen. Herri Batasuna ble forsøkt isolert politisk, og hele sentralstyret ble idømt lange fengselsstraffer. Partiet gjenoppstod i 1999 under navnet Euskal Herritarrok, dog med minimal oppslutning ved de påfølgende valgene.

Ny terror og politiske rystelser

Terrorangrepet i 2004
Tente lys til minne om ofrene for terrorangrepet i 2004.
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

ETA-terroren blusset opp igjen i begynnelsen av 2000-tallet, på tross av erklæring om våpenhvile og en viss fremgang i forsøkene på å få i gang reelle fredsforhandlinger – og til tross for at det konservative Folkepartiet (PP) og José María Aznar vant en klar seier ved parlamentsvalget i 2000 på løfter om en hard linje over ETA. Ved et nyvalg til det baskiske selvstyreparlamentet året etter ble den moderate nasjonalisten Juan José Ibarretxes parti PNV det dominerende.

11. mars 2004 møtte Spania sitt «11. september». Synkroniserte terroranslag tre steder mot jernbanen inn til Madrid i morgenrushet var et av de verste i Europa i fredstid, med 191 døde og over 1800 skadde. Regjeringen Aznar la umiddelbart skylden på ETA, som like klart nektet for å ha noe med aksjonen å gjøre. Landets ambassader verden over ble mobilisert for å spre regjeringens versjon. På regjeringens initiativ ble det holdt massedemonstrasjoner i flere storbyer, også FN fordømte «ETA-terroren» etter en lobbyvirksomhet som Spania senere måtte beklage.

Det var politisk enighet om å la parlamentsvalget, som skulle finne sted tre dager senere, gå som normalt; valgkampen ble imidlertid stanset. Men nå syntes det klart at det var den islamistiske terrororganisasjonen al-Qaida som stod bak togbombene, noe som ble sett i sammenheng med Spanias engasjement i Irak-krigen, og det ble en fremherskende oppfatning at Aznar av politiske årsaker hadde søkt å føre folk bak lyset. Dette medførte et valgnederlag for Folkepartiet. Sosialistpartiets (PSOE) José Luis Rodríguez Zapatero dannet ny regjering, for øvrig historisk med 50 prosent kvinnelige statsråder.

Zapatero-regjeringen varslet en rask avvikling av det omstridte Irak-engasjementet, og at kampen mot terror nå skulle baseres på europeisk samarbeid og militæraksjoner med FN-hjemmel. Videre ble det foretatt en dreining, fra Aznars tette bånd til USA og «tilbake til hjertet av Europa», som det het i regjeringserklæringen. Aznar-regjeringens avgang ble ansett å bidra til at EU-politikerne kort etter kom til enighet om sin nye grunnlovstraktat. Den spanske folkeavstemningen om EU-grunnloven gav 77 prosent ja-stemmer (dog med lav valgdeltakelse) til den traktaten som senere havarerte ved avstemninger i andre land.

Krav om regionalt selvstyre

I et av hovedspørsmålene ved 2004-valget, økt selvstyre for både Baskerland, Cataluña og Galicia, så man også en dreining – fra Aznars «spansk samhold» til Zapateros «spansk mangfold». En folkeavstemning i Cataluña i 2006 gav klart flertall for økt selvstyre for regionen. En konkret plan for Baskerlands del, med Ibarretxe som arkitekt, ble imidlertid nedstemt i nasjonalforsamlingen. ETA fortsatte sine spredte bombeaksjoner, men fremstod som stadig mer svekket og splittet. I 2005 innledet Zapatero nye fredssamtaler med ETA.

PSOEs reformpolitikk forsterket i noen grad spenningene mellom statsmakten og landets tradisjonelt politisk innflytelsesrike katolske kirke; vedtaket om kjønnsnøytral ekteskapslov i 2005 ble også møtt med massedemonstrasjoner. Samme år innvilget Spania oppholdstillatelse for ulovlige innvandrere med et halvt års arbeid og fast bosted i landet, rundt 800 000 personer. Samtidig søkte man stadig å forsterke grensen mot Nord-Afrika. De to spanske enklavene Ceuta og Melilla i Marokko, som i 1995 fikk autonom status på linje med Madrid og Barcelona, ble tiåret etter nærmest stormet av mennesker som forsøkte å komme seg inn i Europa; hæren ble satt inn og liv gikk tapt.

Spania foreslo i 1991 å gi Gibraltar indre selvstyre under felles spansk/britisk overhøyhet, noe som ble avvist av britene. Uoffisielle folkeavstemninger i Gibraltar har gitt overveldende flertall for britisk tilhørighet. Markeringen av 300-årsjubileet som britisk kronkoloni i 2004 førte til diplomatiske forviklinger mellom de to land. På initiativ fra EU ble det inngått en avtale om å søke å arbeide frem en felles holdning til fremtidig ordning for den halvøya begge land mener de har historisk rett til.

Kronprins Felipe inngikk i 2004 ekteskap med den tidligere TV-journalisten Letizia Ortiz, det første bryllupet i det spanske kongehuset på 98 år. Giftermål med en fraskilt vakte debatt, men den folkelige begeistringen rundt bryllupet bekreftet monarkiets solide posisjon. Juan Carlos 1 abdiserte i 2014 og Felipe overtok som konge.

Resesjon og høy arbeidsledighet

På slutten av 1990-tallet og begynnelsen av 2000-tallet var det kraftig vekst i spansk økonomi som følge av stor vekst i boliginvesteringer, men under Zapateros andre regjeringsperiode gikk landet inn i den lengste perioden med resesjon i demokratiets tid. De økonomiske nedgangstidene varte fra 2008 til 2013. Da den globale finanskrisen inntraff (2008), sprakk boligboblen og arbeidsledigheten steg dramatisk. I 2013 hadde Spania en arbeidsledighet på 27 %. Det ble innført store kutt i offentlig forbruk, og det spanske samfunnet var preget av sosial uro.

Zapatero sto ikke perioden ut som statsminister. Valget til nasjonalforsamlingen ble framskyndet til november 2011, men denne gangen stilte ikke Zapatero til valg. PSOEs statsministerkandidat var Alfredo Rubalcaba, som tapte for Mariano Rajoy fra Partido Popular (PP). Rajoy innførte den mest omfattende innstrammingen i spansk økonomi siden diktaturet. Til tross for at det ble vekst i økonomien etter 2013, var arbeidsledigheten fremdeles svært høy i årene fremover.

Som en reaksjon mot korrupsjon og den økonomiske innstrammingspolitikken vokste det frem en protestbevegelse over hele Spania. Protestbevegelsen dannet grunnlag for det venstreradikale partiet Podemos. På den andre siden ble det større oppslutning rundt det relativt nyetablerte nyliberale partiet Ciudadanos. Parlamentsvalget i 2015 var preget av konkurransen mellom fire partier med stor valgoppslutning. På den ene siden de to etablerte partiene, sosialistene (PSOE) og høyrepartiet (PP), og på den andre siden de to nye partiene Podemos og Ciudadanos. Høyrepartiet PP fikk flest stemmer, men resultatet ga ikke grunnlag for en ny flertallsregjering. Mariano Rajoy var statsminister fram til 1. juni 2018, da han måtte gå av på grunn av mistillit etter en omfattende korrupsjonssak. Pedro Sanchez fra sosialistene (PSOE) overtok som statsminister etter Rajoy.

Catalonias uavhengighet fra Spania

Spørsmålet om Catalonias uavhengighet fra Spania er for tiden den største konflikten i spansk innenrikspolitikk. En alternativ folkeavstemning om Catalonias politiske framtid fant sted i regionen i november 2014. Folkeavstemningen ble ikke godkjent av spanske myndigheter, og kan bare regnes for å være symbolsk. I 2017 arrangerte katalanske myndigheter en ny ulovlig folkeavstemning om løsrivelse fra Spania. Spanias regjering og grunnlovsdomstolen erklærte at folkeavstemningen var grunnlovsstridig, og fikk støtte fra EU. Spanske myndigheter opphevet selvstyret i perioden oktober 2017-mai 2018, men fra mai 2018 overtok Joaquim Torra, fra uavhengighetskoalisjonen JUNTSxCAT som leder for Catalonias selvstyreregjering. Det er usikkerhet og stor politisk uenighet knyttet til hvordan striden mellom Catalonia og spanske myndigheter skal løses.

Terrorangrepet i 2017

Den 17. august 2017 ble Barcelona rammet av et terrorangrep, da en kassebil kjørte inn i fotgjengere på gaten La Rambla. 14 mennesker ble drept og mer enn 100 skadet. Natten før ble en bygning ødelagt og en kvinne ble drept i en eksplosjon i byen Alcanar. Ni timer etter angrepet skjøt og drepte politiet fem personer i en skuddveksling i Cambrils. IS tok på seg skylden for angrepene.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg