Izquierda Unida

Izquierda Unida, eller Det forente venstre, ble registrert i det spanske partiregisteret i 1986, og oppstod i kjølvannet av en folkebevegelse som krevde at Spania skulle trekke seg ut av NATO. Nesten alle partiene på venstresiden føyde seg til denne bevegelsen, unntatt sosialistpartiet PSOE, som da var ledet av Felipe González. Til tross for at rundt syv millioner stemte mot, endre folkeavstemningen om NATO-medlemskap (1986) likevel med et ja.

Den første partilederen for alliansen var Gerardo Iglesias. Han ledet IU i perioden 1986–1989, samtidig som han var generalsekretær for kommunistpartiet (PCE). I 1989 overtok Julio Anguita rollen som IUs partileder, en rolle som har betegnelsen koordinator. Anguita var i en årrekke ordfører for Cordoba, og hadde, i likhet med sin forgjenger Iglesias, solid forankring i det spanske kommunistpartiet. Han ble gjenvalgt flere ganger som leder for IU, og var partileder fra 1989 til 2000. Under valget til nasjonalforsamlingen i 1996 gjorde partiet et godt valg, og IU fikk en velgeroppslutning som kan sammenliknes med oppslutningen som kommunistpartiet PCE hadde på 1970-tallet.

Julio Anguita tok klar avstand fra Felipe González' politiske linje i venstrepolitikken, og fastholdt at partiene IU og PSOE var motsetninger som «befant seg på hver sin politiske elvebredde». På begynnelsen av 1990-tallet oppstod det imidlertid kritiske røster i en fløy i partiet som ønsket at IU skulle nærme seg sosialdemokratiske verdier, og ta avstand fra kommunismens paroler.

IU endret retning mot PSOE, og inngikk en avtale foran valget til nasjonalsamlingen i 2000. Begge partiene gjorde et dårlig valg, men IU led det største tapet; partiet mistet 13 parlamentsmedlemmer og halvparten av sin velgeroppslutning.

Mot slutten av 2000 ble Gaspar Llamazares valgt til ny partileder. Llamazares hadde vært aktiv i kommunistpartiet siden 1981. Hans tid som partileder for IU har blitt karakterisert som en periode med grønn sosialisme, på grunn av opprettelsen av alliansen med det øko-sosialistiske partiet Iniciativa per Catalunya Verds. IU gjorde det dårlig under de påfølgende valgene, og mistet parlamentsmedlemmer i 2004 og 2008. Etter valget i 2008 hadde IU bare to representanter igjen i nasjonalforsamlingen.

Valget til nasjonalforsamlingen i 2011 ble et høydepunkt i partihistorien, som oppslutningsmessig løftet venstrealliansen opp mot høyder som kunne minne om tidene under Anguitas, og brakvalget i 1996. Etter 2011-valget endte koalisjonen opp med 11 parlamentsmedlemmer, hvilket tilsvarer 7 prosent av den totale stemmeoppslutningen.

• Spanias politiske system
• Spanias samtidshistorie

• Encarnación, O. G. (2008): Spanish Politics. Cambridge: Polity Press. Les en forhånsdvisning av boken på amazon.com.
• Gunther, R. og Montero, J.R. (2009) The Politics of Spain. Cambridge: Cambridge University Press. Les beskrivelsen av boken på amazon.com.
• Heidar, K. og Berntzen, E. (1998): Vesteuropeisk politikk; partier, regjeringsmakt, styreform. Oslo: Universitetsforlaget.
• Magone, J.M (2008): Contemporary Spanish Politics. New York: Routldge. Les en forhåndsvisning av boken på amazon.com
• Ramiro Fernández, L. (2004): Cambio y adaptación en la izquierda: La evolución del Partido Comunista y de Izquierda Unida (1986-2000). Madrid: Siglo Xxi España Editores, S.A. Les anmeldelser og se en forhåndsvisning på Google Books.