Politisk allianse , sammensatt av flere ytterliggående partier på venstresiden i spansk politikk . Det spanske Kommunistpartiet, Partido Comunista de España (PCE) utgjør hovedtyngden i alliansen. Izquierda Unida (IU) er organisert som en federasjon, og har lokale partier med oppslutning i alle de 17 selvstyrte regionenen i landet.

Izquierda Unida, eller Det forente venstre, ble registrert i det spanske partiregisteret i 1986, og oppstod i kjølvannet av en folkebevegelse som krevde at Spania skulle trekke seg ut av NATO. Nesten alle partiene på venstresiden føyde seg til denne bevegelsen, unntatt sosialistpartiet PSOE, som da var ledet av Felipe González. Til tross for at rundt syv millioner stemte mot, endre folkeavstemningen om NATO-medlemskap (1986) likevel med et ja.

Den første partilederen for alliansen var Gerardo Iglesias. Han ledet IU i perioden 1986-89, samtidig som han var generalsekretær for kommunistpartiet (PCE). I 1989 overtok Julio Anguita rollen som IUs partileder, en rolle som har betegnelsen 'koordinator'. Anguita var i en årrekke ordfører for Cordoba, og hadde, i likhet med sin forgjenger Iglesias, solid forankring i det spanske kommunistpartiet. Han ble gjenvalgt flere ganger som leder for IU, og var partileder fra 1989 til 2000. Under valget til nasjonalforsamlingen i 1996 gjorde partiet et godt valg, og IU fikk en velgeroppslutning som kan sammenliknes med oppslutningen som kommunistpartiet PCE hadde på 70-tallet.

Julio Anguita tok klar avstand fra Felipe González sin politiske linje i venstrepolitikken, og fastholdt at partiene IU og PSOE var motsetninger som "befant seg på hver sin politiske elvebredde". På begynnelsen av 90-tallet oppstod det imidlertid kritiske røster i en fløy i partiet som ønsket at IU skulle nærme seg sosialdemokratiske verdier, og ta avstand fra kommunismens paroler. Representanter for den kritiske tendensen var politikere som Cristina Almeida, Nicolás Sartorious og Diego López Garrido. Etter en urolig tid i partiet, gikk denne fløyen ut av IU, startet eget parti Nueva Izquierda, (Nye venstre), men endte med å gå inn i PSOE.

Trolig på grunn av helsemessige årsaker trakk Anguita seg som partileder for IU. I en kort periode ble han etterfulgt av Francisco Frutos. Under sistnevntes lederskap endret IU retning mot PSOE, og inngikk en avtale foran valget til nasjonalsamlingen i 2000. Begge partiene gjorde et dårlig valg, men IU led det største tapet; partiet mistet 13 parlamentsmedlemmer og halvparten av sin velgeropplutning.

Mot slutten av år 2000 ble Gaspar Llamazares valgt til ny partileder. Llamazares hadde vært aktiv i kommunistpartiet siden 1981. Hans tid som partileder for IU har blitt karakterisert som en periode med grønn sosialisme, på grunn av opprettelsen av alliansen med det "øko-sosialistiske" partiet Iniciativa per Catalunya Verds. IU gjorde det dårlig under de påfølgende valgene, og mistet parlementsmedlemmer i 2004 og 2008. Etter valget i 2008 hadde IU bare to representanter igjen i nasjonalforsamlingen.

Samme år trakk Llamazares seg som partileder, og Cayo Lara ble valgt til hans etterfølger. Lara, som også kom fra Kommunistpartiet (PCE), trakk opp en annen politisk linje enn sin forgjenger. Lara markerte tydeligere avstand til PSOEs politikk, og la opp til kamp mot kapitalismen og nyliberalismen.

Valget til nasjonalforsamlingen i 2011 ble et høydepunkt i partihistorien, som oppslutningsmessig løftet venstrealliansen opp mot høyder som kunne minne om tidene under Anguitas, og brakvalget i 1996. Etter 2011-valget endte koalisjonen opp med 11 parlamentsmedlemmer, hvilket tilsvarer 7% av den totale stemmeoppslutningen.

Kommunevalget og valget til hvert av de regionale parlamentene i 2011 og 2012, markerte også suksess for partiet. I Andalucía fikk Izquierda Unida inn dobbelt så mange representanter, sammenliknet med valget i 2008, og gikk fra 6 til 12 representanter. IU, anført av Diego Valderas, kom dermed i en nøkkelposisjon i Andalucía.

  • Encarnación, O. G. (2008): Spanish Politics. Cambridge: Polity Press. Les en forhånsdvisning av boken på amazon.com.
  • Gunther, R. og Montero, J.R. (2009) The Politics of Spain. Cambridge: Cambridge University Press. Les beskrivelsen av boken på amazon.com.
  • Heidar, K. og Berntzen, E. (1998): Vesteuropeisk politikk; partier, regjeringsmakt, styreform. Oslo: Universitetsforlaget.
  • Magone, J.M (2008): Contemporary Spanish Politics. New York: Routldge. Les en forhåndsvisning av boken på amazon.com
  • Ramiro Fernández, L. (2004): Cambio y adaptación en la izquierda: La evolución del Partido Comunista y de Izquierda Unida (1986-2000). Madrid: Siglo Xxi España Editores, S.A. Les anmeldelser og se en forhåndsvisning på Google Books.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.