José María Aznar, spansk politiker. José María Aznar var Spanias statsminister i perioden 1996-2004. I årene 1990-2004 var han leder for Folkepartiet (Partido Popular).

Jose Maria Aznar tok juridisk embetseksamen ved Universidad Complutense (Madrid). Han var medlem av nasjonalforsamlingen fra 1982 til 2004 (i 22 år). Hans politiske karriere begynte i høyrepartiet Alianza Popular. Da partiet skiftet navn til Partido Popular i 1989, ble han valgt til partileder (1990-2004) for Spanias største partipå høyresiden.

Aznar var leder for opposisjonen i Spania fra 1989-1996, under Felipe González-regjeringen. Som opposisjonsleder ble han utsatt for et attentat fra ETA (1995), men kom uskadd fra dette.

Under valget til nasjonalforsamlingen i 1996 overtok han som Spanias statsminister, med knapp seier over Felipe González. I den første regjeringsperioden oppnådde ikke Aznars regjering flertall, men styrte med støttet fra de nasjonalistiske partiene fra Katalonia, Baskerland og Kanariøyene (CIU, PNV og Coalición Canaria). Ved parlamentsvalget i 2000 fikk PP derimot absolutt flertall i nasjonalforsamlingen, med 44,6 % av stemmene. I 2003 trakk Aznar seg frivillig som partileder.

Aznar arbeider i den høyreorienterte tenketanken FAES, som er tilknyttet Partido Popular, i den nykonservative mediabedriften News Corporation, og som rådgiver i finansenheten Centaurus Capital.

Aznar økte sin popularitet særlig på grunn av den store økonomiske oppsvingen landet fikk etter regjeringsskiftet. I den første regjeringsperioden til Aznar ble store statlige selskap som Telefónica, Endesa, Argentaria, Tabacalera, Repsol og Gas Natural privatisert. Inntektene ble brukt til å redusere underskuddet. Det kom samtidig store kutt i offentlig støtte til helse, utdanning og pensjoner. I løpet av denne regjeringsperioden hadde Spania en økonomisk vekst som lå over gjennomsnittet av de andre EU-landene. Deler av denne veksten kom som et resultat av støtten fra strukturfondene fra EU. I 1998 oppfylte Spania kravene som Maastricht-avtalen hadde satt for å kunne gå inn i eurosamarbeidet. Arbeidsledigheten i Spania var nedadgående, og det ble skapt svært mange nye arbeidsplasser, primært innenfor service- og byggebransjen (2.4 millioner). Den økonomiske veksten falt sammen med en kontinuerlig stigning i prisene på eiendomsmarkedet. Obligatorisk militærtjeneste i Spania ble avskaffet i denne regjeringsperioden. Aznars regjering kunne vise til svært gode økonomiske resultater da underskuddet gikk ned og Spanias økonomi vokste. På sitt høyeste ble veksten målt til 5 % (i 2000), mens arbeidsledigheten ble målt til 11 % (2004). Til sammenlikning ble den registrerte arbeidsledigheten i Spania målt til 22 % i 1996, da Aznar overtok regjeringsmakten etter Felipe González.

Da Aznars regjering støttet NATOS intervensjon i krigen i Jugoslavia i 1999, hadde han bred støtte fra flertallet i nasjonalforsamlingen, og samtidig støtte fra folket. Men i mars 2003 brøt Irak- krigen ut, anført av George W. Bush og Tony Blair mot Saddam Hussein. Aznar ga sin fulle støtte til USAs invasjon i Irak, noe som ble upopulært i Spania. Folkeopinionen var mot bombingen, og da saken kom opp i parlamentet, var Partido Popular alene om å støtte en militær deltakelse i Irak. Aznar kunne fatte vedtaket takket være sitt absolutte flertall i nasjonalforsamlingen. Aznar mistet mye av sin popularitet som følge av sin håndtering av Irak-krigen. På spansk side gikk 11 liv tapt i Irak-krigen.

I 2003 trakk Aznar seg frivillig fra partiledelsen, og opplyste at han ikke kom til å stille til gjenvalg i 2004. Hans etterfølger som partileder for Partido Popular var Mariano Rajoy.

Den 11. mars, noen dager før valget i 2004, inntraff Atocha-attentatet, den største terroraksjonen i Spania noensinne. Flere topp-politikere hevdet at ETA stod bak attentatet, noe denne organisasjonen selv benektet. Media og opposisjonen spekulerte rask i om attentatet var represalier for en spansk deltakelse i Irak-krigen. I ettertid har politietterforskning dokumentert at en terroristcelle fra Al-Qaida stod bak attentatet.

Ved det påfølgende valget tapte Partido Popular, og mistet 35 mandater i nasjonalforsamlingen, og José Luis Rodríguez Zapatero overtok som Spanias statsminister.

 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.