Portrett av Isaac Newton (1642-1727).

Sir Isaac Newton av Gottfried Kneller. Falt i det fri (Public domain)

Isaac Newton. Kobberstikk etter maleri av Godfrey Kneller.

Isaac Newton av Kunnskapsforlaget/KF-arkiv ※. Gjengitt med tillatelse

Sir Isaac Newton under et av sine eksperimenter med analyse av lys. Se også illustrasjon under fysikk.

av KF-arkiv. fri

Sir Isaac Newton (1642–1727), engelsk matematiker og fysiker. Newton er en av historiens viktigste og mest innflytelsesrike vitenskapspersoner, og kanskje den mest sentrale skikkelsen i 1600-tallets naturvitenskapelige revolusjon.

Newton studerte bevegelse, gravitasjon og lys, og grunnla ved sine observasjoner den klassiske fysikk. Det påstås at han oppdaget prinsippet for gravitasjon da han så et eple falle ned på bakken samtidig som Månen kunne sees på himmelen. Han mente at samme tyngdelov dro eplet mot bakken og holdt Månen i bane, og konkluderte med at de samme naturlover gjelder overalt i universet. Han formulerte Newtons bevegelseslover og gravitasjonsloven.

Newton grunnla også differensial- og integralregningen samtidig med tyskeren Gottfried Wilhelm Leibniz, men uavhengig av ham. Newtons hovedverk Principia utkom i 1687. Det inneholder grunnlaget for de neste århundrers utvikling innen fysikk og astronomi. Det finnes neppe noe annet verk innen fysikken som kan sidestilles med det i betydning. 

Newton var bondesønn fra Lincolnshire, og begynte 1661 å studere matematikk ved Cambridge University. Han skal sent i livet ha sagt «Dersom jeg har sett litt lengre enn andre, så har jeg gjort det ved å stå på kjempers skuldre», og blant de «kjemper» han her viser til, er René Descartes, Johanns Kepler og Galileo Galilei.

Newton ble tidlig sterkt påvirket av de nye ideene fra blant annet Descartes, som formulerte et mekanistisk verdensbilde og så universet som sammensatt av partikler i bevegelse.

I 1665–66, mens universitetet var stengt under en byllepestepidemi, oppholdt Newton seg på sitt hjemsted og fortsatte på egen hånd å studere matematikk og fysikk.

I denne perioden gjorde han storparten av de grunnleggende oppdagelsene som senere gjorde ham berømt. Han utviklet binomialformelen og oppfant infinitesimalregningen, som han kalte fluksjonsregning. (Infinitesimalregningen ble, omtrent samtidig og uavhengig av Newton, også utviklet av Gottfried Wilhelm Leibniz.)

Han formulerte gravitasjonsloven og mekanikkens bevegelseslover (se gravitasjon og bevegelse), og han gjorde enkle, grunnleggende eksperimenter i optikk, som blant annet viste at hvitt lys er satt sammen av spektralfarger.

I de følgende år oppholdt han seg på ny i Cambridge. Han fortsatte da særlig sine optiske studier, utviklet en lysteori, emisjons- eller korpuskelteorien, hvor lyset antas å bestå av små partikler, og konstruerte den første speilkikkerten. I 1669 trakk hans lærer Isaac Barrow seg tilbake som professor i matematikk for at Newton skulle få stillingen.

Newton offentliggjorde sitt første arbeid om lys og farger i Philosophical Transactions i 1672, og innledet dermed en ny tradisjon ved å gjøre en vitenskapelig oppdagelse kjent gjennom en avhandling i et tidsskrift. Avhandlingen ble til dels sterkt kritisert av blant annet Robert Hooke, som på den tid var regnet som Englands fremste fysiker, og av Christiaan Huygens, som omtrent samtidig hadde utarbeidet sin bølgeteori for lys.

Newtons optiske arbeider ble for øvrig kjent gjennom hans forelesninger. Han hadde tidlig planer om å trykke disse, men unnlot å gjøre det på grunn av kritikken mot hans første avhandling. Forelesningene ble senere bearbeidet og utkom som verket Opticks 1704 etter at Huygens og Hooke begge var døde. Opticks ble i det følgende århundret regnet som lyslærens hovedverk. Thomas Young, som omkring 1800 oppdaget lysets interferens, støttet seg for en stor del til Newtons arbeider.

Enkelte interferensfenomener var også beskrevet i Opticks. Selv om disse vanligvis tas til inntekt for bølgeteorien, var de ikke uforenlige med Newtons teori. Derimot gav studier av Jean Bernard Léon Foucault 1850 over lyshastigheten i vann et resultat som ikke lot seg forene med korpuskelteorien, og dette ble tatt som det endelige bevis på at Newton hadde tatt feil, inntil Albert Einstein i sine studier av den fotoelektriske effekt ca. 1905 fant at lys også må ha partikkelnatur.

I 1686 fikk astronomen Edmond Halley kjennskap til Newtons studier av gravitasjon og bevegelse og oppfordret ham til å offentliggjøre sine resultater. Newton hadde til da ikke funnet hvordan et kuleformet legeme (Jorden) i sin helhet ble påvirket av gravitasjonskreftene når han gikk ut fra at disse virket på hvert enkelt punkt. Kort etter klarte han å vise at kreftene virket som om hele kulens masse var samlet i dens sentrum.

Hans beregninger av planetenes bevegelse stemte med astronomiske observasjoner, og Newton gikk med på å la sitt arbeid trykke. Halley bistod med bearbeidelsen av manuskriptet og med korrekturlesning og bekostet dessuten trykkingen.

Verket Philosophiae naturalis principia mathematica, kjent som Principia, utkom 1687. Det inneholder grunnlaget for de neste århundrers utvikling innen fysikk og astronomi, og det finnes neppe noe annet verk innen fysikken som kan sidestilles med det i betydning.

Newtons periode som nyskapende fysiker regnes å være avsluttet med utgivelsen av Principia. 1689–90 og igjen fra 1701 var han medlem av parlamentet. I 1696 forlot han Cambridge og ble oppsynsmann for Den kongelige mynt i London. I 1699 ble han Master of the Mint (myntmester). Fra 1703 var han president for The Royal Society.

Også i denne perioden fortsatte han bearbeidelsen av sine tidligere oppdagelser. Principia kom i to nye, bearbeidede utgaver; Opticks kom først 1704 og senere i to bearbeidede utgaver. Samtidig nedla Newton et beundringsverdig arbeid for pengevesenet, hvor hans kunnskaper innen mineralogi og kjemi kom til stor nytte. Teologiske avhandlinger som først ble kjent etter hans død, viser at han interesserte seg sterkt for Bibelens profetier og for numerologi.

Han var unitar, og fornektet den kristne treenighetslære. Newtons betydning innen både matematikk og fysikk kan knapt overvurderes, og en rekke matematiske og fysiske begreper og lover bærer hans navn.

Newton ligger begravd i Westminster Abbey. Hans samlede verker er utgitt av S. Horley (1779–85). Omfattende biografier er skrevet av D. Brewster (1855), L. T. More (1934) og E. N. Andrade (1954).

  • Cohen, I. Bernard & George E. Smith, red.: The Cambridge companion to Newton, 2002
  • Gleick, James: Isaac Newton, 2003
  • Vestens tenkere, b. 2, 1993
  • Westfall, Richard S.: Never at rest : a biography of Isaac Newton, 1980

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.