Serbia og Montenegro - litteratur

Her omtales serbisk og montenegrinsk litteratur; den øvrige litteraturen i det tidligere Jugoslavia omtales under hhv. Bosnia-Hercegovina, Kroatia, Makedonia og Slovenia.

Den tidligste litteraturen

Serberne kom tidlig i kontakt med det kirkeslaviske språket som ble skapt av slaverapostlene Kyrillos og Methodios på 800-tallet. Det utviklet seg en rik litteratur på serbisk-kirkeslavisk, skrevet med det kyrilliske alfabetet og sterkt påvirket av den bysantinske litteraturen (Miroslav-evangeliet, 1100-tallet, fra Hercegovina). Men særlig da den serbiske middelalderstaten ble konsolidert under Nemanja-dynastiet fra 1000-tallet, kom en gullalder i serbisk litteratur. Serbias nasjonalhelgen, den hellige Sava (død 1236), skrev en levnetsskildring om sin far, kong Stefan Nemanja. Denne religiøse litteraturen ble særlig dyrket i klostrene i Serbia og i Hilandar-klosteret på Athos-fjellet i Nord-Hellas, som var et av de viktigste sentre for serbisk litteratur i middelalderen. Særlig i lovtekster og dokumenter ble det kirkeslaviske språket blandet med mer ekte serbisk folkemål. Høydepunktet er kong Dušans Lovbok (1349).

1700- og 1800-tallet

Tyrkernes erobring av Serbia etter slaget på Kosovo polje i 1389 stanset den videre utviklingen av det åndelige liv. Først på 1700-tallet kom det til en langsom oppvåkning av serbisk litteratur. Den første opplysningsforfatter var Zaharija Orfelin (1726–85), men den største rasjonalisten i Serbia var Dositej Obradović (1742–1811), som rømte fra klosteret som ung og reiste rundt i hele Europa, noe han skildret i sin selvbiografi Liv og opplevelser. Etter oppstandene mot tyrkerne i 1804 og 1813 fikk Serbia et begrenset selvstyre, og påvirket av europeisk romantikk vokste den nye serbiske litteraturen frem. Det var særlig i områdene nord for Donau, som hørte til Ungarn, at det litterære liv blomstret opp, i Novi Sad og andre byer i Vojvodina, preget av borgerskapet og den ortodokse kirken. Språket var «slavoserbisk», en blanding av kirkeslavisk, russisk og serbisk.

Mot dette kunstige språket kjempet Vuk Karadžić (1787–1864), som skapte et nytt skriftspråk bygd på folkemålet. Han skrev en serbisk ordbok (1818), reformerte alfabetet og rettskrivningen og samlet folkediktningen. Den serbiske folkeviseskatten, både de lyriske «kvinnesangene» og de episke heltesangene, ble entusiastisk mottatt av de tyske romantikerne Grimm, Herder og Goethe, og den serbiske folkediktningen ble kjent over hele Europa. Nå fikk det egentlige Serbia, dvs. områdene sør for Donau, preget av patriarkalsk bondekultur, større betydning i litteraturen. Den første dikteren som skrev på det nye språket, Branko Radičević (1824–53), var likevel fra Vojvodina. Med sine Dikt (1847) innførte han nye, friske toner i serbisk litteratur. Samme år utgav Petar Petrović Njegoš (1813–51), biskop og fyrste i Montenegro, sitt hovedverk Bergkransen. Njegoš, serbernes nasjonaldikter, var en utpreget filosofisk dikter, med røtter i ortodoks religion, heroisk folkediktning og dyp nasjonalfølelse. Jovan Sterija Popović (1806–56) var en satirisk komedieforfatter.

Romantikk og realisme

Den egentlige romantikken kom i Serbia først i 1850- og 1860-årene. De betydeligste romantikere var lyrikerne Jovan Jovanović Zmaj (1833–1904), Laza Kostić (1841–1910), Jovan Ilić (1824–1901) og Djura Jakšić (1832–78). En egenartet novellist var Stjepan Mitrov Ljubiša (1824–78) fra montenegrokysten. Fra 1870-årene overtok realismen. Det gamle patriarkalske samfunnet var i ferd med å gå i oppløsning. Den første realisten var Jakov Ignjatović (1824–88), som skapte den serbiske, sosiale roman. Bondefortellinger og landsbyidyll ble en viktig retning i serbisk realisme, som hos Milan Glišić (1847–1908) og Laza Lazarević (1851–90; på norsk foreligger Kortspilleren og andre noveller, 1985). Mer romantiserende var romanforfatteren Janko Veselinović (1862–1905). Svetolik Ranković (1865–99) skrev psykologiske romaner om de mørkeste sider ved livet i Serbia. I motsetning til flertallet av de serbiske realistene som først og fremst beskrev landsbygda, fant Stevan Sremac (1855–1906), humorist og satiriker, sine motiver blant småborgerskapet. Fra Dalmatia kom Simo Matavulj (1852–1908), som realistisk skildret småborgerskapet i de dalmatinske byene. Den eneste betydelige lyriker i realismens tidsalder var Vojislav Ilić (1862–94), som med Pusjkin som forbilde skapte en forfinet, stemningsvar poesi.

1900-tallet

På begynnelsen av 1900-tallet opplevde Serbia en økonomisk oppblomstring. I kulturlivet kom det en sterk åpning mot Vesten, særlig mot Frankrike. Stor betydning fikk litteraturhistorikeren Jovan Skerlić (1877–1914). Den populære dikteren Aleksa Šantić (1868–1924) fra Mostar gav i sine dikt uttrykk for den orientalske mentaliteten i Hercegovina og er kjent for sine kjærlighetsdikt og patriotiske dikt. Franskinspirert var den intellektuelle, filosofiske dikteren Milan Rakić (1878–1938). Den mest kosmopolitiske av de serbiske symbolistene var Jovan Dučić (1874–1943), som var diplomat, liksom Rakić. Dučić var individualistisk og aristokratisk av legning og er den reneste representant for l'art pour l'art i serbisk poesi. Ytterliggående pessimisme og individualisme representerte dikterne Sima Pandurović (1883–1960) og Vladislav Petković-Dis (1880–1917).

I prosaen var tendensen i denne tiden, fra århundreskiftet til den første verdenskrig, satire og angrep på det bestående system i Serbia, som hos novellisten Radoje Domanović (1873–1908). Satiriker var også Petar Kočić (1877–1916), som nådeløst angrep den østerrikske administrasjonen i Bosnia. Fra Dalmatia kom Ivo Ćipiko (1867–1923), som i satiriske noveller og romanen Edderkoppene viste hvordan de dalmatinske bøndene ble utnyttet. Den betydeligste prosaforfatter i Serbia i begynnelsen av 1900-tallet var Borisav Stanković (1876–1927), som skildret det orientalske, balkanske livet i sin hjemby Vranje, på overgangen til en ny tidsalder. Hans hovedverk er romanen Urent blod, med fin psykologisk skildring av et kvinnesinn. En vestlig orientering kom tydelig frem hos den kvinnelige forfatteren Isidora Sekulić (1877–1958), som ble kjent bl.a. for sin bok Brev fra Norge (1913). Svært produktiv var skuespillforfatteren Branislav Nušić (1864–1938), som i en rekke komedier latterliggjorde byråkrati, snobbethet og maktstrev. Hans kvikke Beograd-replikk og sans for situasjonskomikk gjør at hans komedier fremdeles er meget populære. Nušić fortsatte å skrive også i mellomkrigstiden. Den største forfatteren i denne perioden var Ivo Andrić (1892–1975), som skrev noveller med motiv fra Bosnia. Hans tre store romaner som kom ut i 1945, Travnik-krøniken (norsk overs. Konsulene), Broen over Drina og Frøkenen, gir et monumentalt bilde av Bosnias historie. I 1961 fikk Andrić Nobelprisen i litteratur.

I mellomkrigstidens Serbia utviklet det seg en surrealistisk retning, i nær kontakt med fransk surrealisme. Surrealistene opptrådte som en organisert gruppe i Serbia i perioden 1928–32 og omfattet diktere som Milan Dedinac (f. 1902), Marko Ristić (f. 1902), Aleksandar Vučo (f. 1897), Dušan Matić (f. 1898) og Oskar Davičo (f. 1909). Flere av disse har gjort seg gjeldende også etter krigen. Ekspresjonismen gjorde seg mindre gjeldende i serbisk diktning i mellomkrigstiden enn i kroatisk og slovensk. En representant for denne retningen var Miloš Crnjanski (1893–1978), som imidlertid ble mer kjent for sin historiske roman Folkevandringer (1929), et av de betydeligste verk i serbisk litteratur. Den kvinnelige lyrikeren Desanka Maksimović (1898–1991) ble kjent for sin kjærlighetslyrikk i mellomkrigstiden, skrev deretter dikt med motiv fra krigen, og var aktiv til 1970-årene.

Tiden etter den annen verdenskrig

Den første perioden i serbisk etterkrigslitteratur, 1945 til ca. 1950, ble preget av den sosialistiske realismen, anført av den dogmatiske partiideologen Radovan Zogović. I 1950-årene ble det utkjempet en litterær og kulturpolitisk strid i Serbia mellom «realistene» og «modernistene», samlet rundt tidsskriftene Savremenik og Delo. De dogmatiske «realistene» tapte striden. Tegn på et friere syn på litteraturen kom med Oskar Davičos roman Diktet (1952) og Dobrica Ćosićs roman Fjernt står solen (1951, norsk overs. Til siste patron), som begge skildret partisanene som mennesker med tvil og følelser. Ćosić utviklet seg til å bli en av de betydeligste romanforfatterne i serbisk etterkrigslitteratur, mens Davičo mer gjorde seg gjeldende som lyriker. Den tredje betydelige romanforfatteren omkring 1950 var Mihajlo Lalić (f. 1914), som i en rekke psykologiske romaner fant sine motiver i partisankampene i Montenegro. En annen prosaforfatter som tilhører «partisantradisjonen» i serbisk litteratur, er Antonije Isaković (f. 1923). Branko Ćopić (1915–90) var en populær forfatter som skrev humoristiske fortellinger om den sosiale omveltningen på landsbygda og om partisankrigen i Bosnia. Erih Koš (f. 1913) er kjent for sin satire.

Fra slutten av 1950-årene fikk «modernismen» fritt spillerom i serbisk litteratur. Til de fremste modernistiske lyrikere hører Vasko Popa og Miodrag Pavlović (f. 1928). Andre lyrikere er Branko Miljković (1934–61), hvis lidenskapelige dikt ble svært mye lest, ikke minst etter hans tragiske død, og Stevan Raičković (f. 1928), som skriver intim og følsom lyrikk påvirket av surrealismen. Mer retorisk er Matija Bečković (f. 1939) fra Montenegro. Andre betydelige lyrikere er Ivan V. Lalić (f. 1930), Branislav Petrović (f. 1937), Dragan Kolundžija (f. 1938), Branko V. Radičević (f. 1925) og R. Petrov Nogo (f. 1945). En eiendommelig retning i serbisk poesi er de «naive» bondedikterne. Den fremste representant for dem er Dobrica Erić (f. 1936).

I prosaen ble modernismen innledet av Miodrag Bulatović (1930–91) fra Montenegro, som med sine groteske og burleske romaner (norske overs. Til himmels flyr den røde hane, Helten på eselryggen) ble mer anerkjent i utlandet enn i Jugoslavia. Den kvinnelige forfatteren Grozdana Olujić (f. 1934) ble kjent for sine romaner om Beograd-ungdom (norsk overs. En utflukt i himmelen). Dragoslav Mihajlović (f. 1928) innførte nyrealisme og sjargong. Humoristen Momo Kapov (f. 1937) ble populær med sine bøker for ungdom.

I slutten av 1960-årene stod det frem en krets av yngre, eksperimenterende prosaforfattere. Til dem hører Radovan Smiljanić (f. 1934), Slobodan Selenić (f. 1933), Mirko Kovač (f. 1938), Vidosav Stevanović (f. 1942; på norsk foreligger Sne i Aten), Branimir Šćepanović (f. 1937), Filip David (f. 1940) og satirikeren Bora Ćosić (f. 1932). Den mest kjente er Danilo Kiš (1935–89). Hans noveller og romaner er oversatt til mange språk (til norsk novellesamlingene Et gravmæle for Boris Davidovitsj og De dødes encyklopedi). Den mest kjente dramatikeren er Aleksandar Popović (f. 1929), som har skrevet en rekke skuespill (bl.a. Strømpen med 100 masker). Skuespill skriver også satirikeren Brana Crnčević (f. 1933). Romanforfatteren Borisav Pekić (f. 1930) er kjent for sine komedier. Internasjonal suksess fikk litteraturprofessoren Milorad Pavić (f. 1929) fra Novi Sad med sin «leksikonroman» En Hazar-ordbok (1985), oversatt til mange språk. I Novi Sad lever også prosaisten Aleksandar Tišma (f. 1924), som i moden alder vant internasjonal berømmelse for sine romaner om de jugoslaviske jødenes skjebne (norske overs. Bruk av mennesker, Kapo). Den unge generasjonens frustrasjon under krigen i 1990-årene kom til uttrykk i den unge Beograd-forfatteren Vladimir Arsenijevičs roman På nederste dekk (norsk overs. 1995).

Litteratur på minoritetsspråkene

Som en følge av at de forskjellige folkegruppene i Jugoslavia hadde fulle minoritetsrettigheter, utviklet det seg i tiden etter den annen verdenskrig aktive, litterære miljøer også på andre språk enn slovensk, serbokroatisk og makedonsk. Den albanske litteraturen i Jugoslavia utviklet seg i den autonome provinsen Kosovo, med Priština som sentrum. Særlig innen lyrikken er det kommet interessante bidrag. Den albanske poesien søker sin kilde i den rike folkloren i Kosovo, men har moderne uttrykksformer. Den mest kjente lyrikeren er Esad Mekuli (f. 1916), som også gjorde en stor innsats for å organisere det litterære liv i Kosovo og som bl.a. oversatte mye klassisk litteratur til albansk.

Sentre for den ungarske litteraturen i Jugoslavia, som kan mønstre flere betydelige forfattere, er Novi Sad, Subotica og andre byer i Vojvodina. I dette området er det også andre folkegrupper som utfolder litterær virksomhet på sine minoritetsspråk: slovaker, rumenere og rusinere (som snakker en ukrainsk eller øst-slovakisk dialekt).

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg