Lofotodden nasjonalpark

Nasjonalparken er helt dominert av bratte fjell, tinder, rasmarker og ur med flotte sandstrender i flere bukter og viker på yttersiden av parken. Det har vært sagt at tindelandskapet her ute minner om Jotunheimen hvis en tar vekk de nedre 1000 meter fra det området.

Flere store vann og botner viser at det lokalt har vært store breer som har vært med og formet det dramatiske landskapet. Stort sett er hele området skogløst, bare hist og her er det noen små bjørkeholt. Klimaet er værhardt, særlig vinterstid, ettersom området ligger helt åpent til for lavtrykkene fra vest.

Berggrunnen består av granittisk gneis, harde og sure bergarter som stort sett gir et surt jordsmonn. Det er likevel registrert en rik fjellflora med arter som reinrose og rødflangre. Dette skyldes først og fremst at Lofotodden var et av de områdene som tidligst ble isfritt da storbreen over Skandinavia begynte å smelte. Det skjedde da en innvandring fra de store fiskebankene i vest som lå tørre, da havnivået under istiden lå om lag 110 meter lavere enn nå på grunn av de enorme ismengdene som lå låst på land.

Ved sin nærhet til havet er det et rikt fugleliv i parken med kolonier av flere sjøfugler som toppskarv, teist og krykkje. Det er faste bestander av rødlistede arter som havørn, kongeørn og tyvjo. Parken har også bestander av sel og besøkes hyppig av flere hvalarter.

Til tross for at parken er nokså liten, har den et stort artsmangfold, noe som skyldes at den ligger klimatisk gunstig til med milde vintrer og stor variasjon med hensyn til livsmiljøer. Geologisk er parken ensartet, men det varierende relieffet med relativt store høydeforskjeller, skaper likevel livsnisjer for mange organismer.

Under havoverflaten er det et usedvanlig høyt artsmangfold, noe som skyldes plasseringen i Golfstrømmen med sin tilførsel av relativt varmt vann og det sterkt varierende undervannsrelieffet. Alt i alt skaper dette tallrike livsnisjer for et stort utvalg av både alger og dyr, så som muslinger, krepsdyr og fisk. Til dette kommer pattedyr som hval og sel, som er nokså vanlige innenfor nasjonalparkens sjøareal.

På yttersiden fins det flere huler med malerier eller tegninger som er rundt 3000 år gamle. De viser at det allerede i steinalderen var faste bosteder her ute, noe som skyldes den rike naturresursene både på land og i sjøen.

Flere steder på vestsiden er det tufter av hus hvor det tidligere var faste bosettinger fra den gangen det var viktig å ha kort avstand til fiskefeltene. Disse bosettingene ble fraflyttet i 1950-årene og framover, da motoriserte fiskefartøyer ble helt dominerende.

Europavei 10 går på innersiden av Lofoten og gir tilgang til parken på to steder. Vei over bro ytterst i Selfjorden fører til Fredvang og så videre på vestsiden av fjorden til Stormarkpollen med flere muligheter på stier over til yttersiden av halvøya. Europaveien slutter i Å hvorfra det er sti langs Åvatnet til yttersiden. Fra Sørvågen går det merket sti til Munkebu, parkens eneste turisthytte og overnattingssted.

• nasjonalparker i Norge
• Lofoten

• Lofotodden nasjonalpark
• Lofotodden nasjonalparkstyre
• Miljødirektoratet: Lofotodden nasjonalpark
• Norges nasjonalparker: Lofotodden nasjonalpark