korskirke

Korskirke, kirke der det er føyd tverrskip eller tverrarmer til skip og kor. Tverrarmene inngår i kirkerommet og gir kirken en korsformet grunnplan. Planen kan både ha form som et latinsk kors der tverrarmene er relativt korte, eller som et gresk kors der armene er like lange. Kirkenes orientering med høyalteret mot øst gjør det naturlig å plassere korset i den østre korsarmen. I enkelte tilfeller er det føyd tverrarmer både til skip og kor. I tillegg til ulike praktiske funksjoner (bl.a. plassering av sidealtre i tverrarmene) har planformen også hatt stor symbolsk betydning for kirkebyggene. Tilsynelatende er barnas korsformede paradis et seiglivet minne fra eldre tiders korskirkeplaner.

Historikk

Korskirker og andre korsformede kristne kultbygg er kjent alt fra tidlig-kristen tid. Et eksempel fra Vest-Romerriket er mausoleet for Galla Placidia i Ravenna (ca. 450). I bysantinsk byggekunst var korskirkeplanen vanlig og er kjent bl.a. fra Hagia Sofia i Istanbul (530-årene). Fra Bysants spredte korskirkeplanen seg til ortodokse områder, der den spiller en sentral rolle i tradisjonell russisk kirkearkitektur. Også fra romansk arkitektur er korskirkeplanen velkjent, f.eks. pilegrimskirken i Santiago de Compostela i Spania (ca. 1075). Eksempler på gotiske korskirker er katedralene i Amiens i Frankrike og i Salisbury i England (påbegynt 1220).

I renessansen ble det gjort flere eksperimenter på sentralkirker der planen utgjør et gresk kors. Den vanligste løsningen var likevel et latinsk kors som også ivaretok kirkens behov for prosesjoner, f.eks. jesuittkirken Il Gesù i Roma (1568–84). Et eksempel fra barokken er Saint Paul's Cathedral i London (1675–1711), mens pilegrimskirken Vierzehnheiligen i Tyskland (1742–53) er en korskirke fra rokokkoperioden. Til nyklassisismen hører Panthéon i Paris (1755–90). I moderne tid har internasjonal kirkearkitektur vært preget av eksperimentering med ulike planløsninger, men uten at man helt har gitt slipp på korsplanen.

I Norgesynes de første stolpekirkene på 1000-tallet gjennomgående å ha blitt bygd som langkirker med rektangulært skip og et noe smalere korparti. Også de fleste kjente stavkirker ble bygd som langkirker, selv om enkelte alt fra starten synes å ha vært korskirker og andre ble utvidet til korskirker i løpet av middelalderen. Eksempler er Nore stavkirke i Buskerud og Ringebu stavkirke i Oppland. På Møre har det dessuten vært en egen gruppe stavkirker der de fleste synes å ha vært bygd som korskirker. Også de fleste norske murkirker fra middelalderen ble bygd som langkirker. Det er likevel eksempler på murte korskirker. Den fremste er Nidarosdomen i Trondheim (1100–1300-tallet). Et annet eksempel er Eidsvoll kirke i Akershus.

Etter reformasjonen ble tverrarmene i middelalderkirkene tatt i bruk til sitteplasser. Også relativt mange av de nye norske kirkene på 1600- og 1700-tallet ble bygd som laftede korskirker. Korsplanen var vel egnet i forhold til lafteteknikken. Bare på Vestlandet holdt man fast på langkirkeplanen. Problemet med korsformen i de etterreformatoriske kirkebygg var den manglende synskontakten mellom benkene i tverrarmene og alteret i koret. På 1800-tallet ble langkirkeformen igjen den dominerende planformen for kirkene i Norge. I nyere tid har kirkene blitt bygd med ulike planformer. Også i norsk arkitektur er det imidlertid atskillige eksempler på korskirker fra 1800- og 1900-tallet.

Denne artikkelen er hentet fra papirutgaven av leksikonet, utgitt i 2005-2007. Artikkelen har ikke blitt oppdatert siden den ble publisert på nett 14.02.2009.

Forfatter av denne artikkelen

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Fagansvarlig for Bygningstyper

Håvard Hagen

Fagansvarlig har ansvar for å:

  • Vurdere endringsforslag fra leserne
  • Svare på spørsmål i kommentarfeltet
  • Skrive nye artikler
  • Forvalte og oppdatere gamle artikler

Vil du bli fagansvarlig?

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.